Vi kryper oppover mot jul...

I det nissen kom til det 17. trinnet i julestigen sin, var det tid for ekskursjon ut i granskogen for å finne årets juletre. En merkelig tradisjon i grunnen... dra med et tre inn i stua. Noe som hvert år ender i flere barnåler på gulvet enn på treet. Hørte et fantastisk forslag på radioen forleden. Hvorfor pynter man ikke treet der det står? Man får gratis mosjon hver gang man skal se på treet, man sparer masse tid på opprydning i stuen og man kan bruke samme treet mange år på rad!
Vel, kanskje ville det blitt litt tomt i stua. Det er jo en viss sjarm med engler som daler ned i skjul og julekuler som henger litt på skakke (for ikke å snakke om den "hengte katten", som hvert år må henges på treet! Tipper det er få familier som har en så makaber juletradisjon...) Og ikke minst, det lukter ikke jul, så lenge juletreet står utendørs.
At det var 5 perfekte minusgrader og at solen skinte hele formiddagen, gjorde ikke turen mindre bra. Selv om snøen i år glimtet med sitt fravær. Det positive med snømangelen må vel kanskje sies å være at i år visste man på forhånd hvordan treet man hogde ned så ut. Det har jo hendt at man har fått seg en overraskelse eller to når snøen har smeltet av treet i garasjen!
Her i residensen har man dog ikke tenkt å ta inn granbar-tradisjonen. Nei, i år får residensen klare seg med en "julebusk".
Tenker naboene priser seg lykkelig i det øyeblikket det ikke drysser x antall barnåler gjennom terassen og ned på trappa deres i januar :)
Dagens høydepunkt? Smultringer varmet i panna på ovnen i lavvoen... ganske enkelt julemagi!

Nok julebakst?

I Volans verden har det de siste dagene vært så hektisk, at man overhodet ikke har viet denne offentlige publikasjonen et gram av oppmerksomhet. Canal digital skal ikke få skylden for all travelheten, de klarte jo ikke å levere tv-bilde før mandag kveld - kun 42 dager etter bestillingen... Nei, det er vel heller alle sammenfallende hendelser, slik som det gjerne er når det er desember, som har gjort at man har vært en smule fraværende.
Helgen gikk med til å bekymre seg for årets julebakst. Når er det nok kaker? En helt ualminnelig vanskelig problemstilling, noe som da gjerne resulterer i "Vi lage no så vi e sikker"-baking. Det er vel lite som tyder på at familien rundt omkring på Innherred vil gå tom for goro med det første!

Når man ikke satt pent oppstilt foran goro-jernet, ble helgen brukt til rekreasjon i nydelig desembervær. Noe som viste seg å være svært fornuftig bruk av tid. I skrivende stund er minusgradene forsvunnet med blæsten... Det blåser nordavind fra alle kanter, og det er lite som minner om vinter når man kontrollerer temperaturmåleren.

Nå skal det lades opp til en helg med julestemning-garanti. Julebesøk på GUS, juletrehenting (med håp om tantes magiske smultringer) og julekonsert.... ja kommer ikke julestemningen nå, da kommer den nok ikke før til neste jul!

God adventstid!

Gratulerer Canal digital

Det er i dag på sin plass å gratulere Canal Digital for overbevisende slett service og total mangel på engasjement, kundevennlighet og effektivitet.
Det er i dag et lite -men ikke særlig rundt - jubileum. Det er nå 38 dager siden man meldte flytting til det omtalte selskap. På deres nettsider manglet det ikke på glorifiserende tilbud. Ett av dem var altså å stille med nytt utstyr og gratis montør når man flytter. Som tenkt, så gjort. Man meddelte da altså at man inntok residensen på Nesset, og at det nå bare var å komme for å hjelpe en dame i tv-nød. Og hvilken hyggelig kundebehandler. Selvfølgelig skulle Canal digital ordne dette!
Det var 1.november.
Den 14.november var optimismen både til å ta og føle på hos Canal digital. Nå var det like før det skulle ringe en montør for å avtale oppsett av parabol. Den snille kundebehandleren skulle for sikkerhets skyld sende en mail.
En uke senere var entusiasmen kanskje ikke like stor, men optimismen var det fortsatt ingen ting å utsette på. Nå var nok montøren like rundt hjørnet. For sikkerhets skyld skulle de sende en mail, slik at montøren fikk en påminning.
1.desember var det forvirring å spore. Hadde ikke montøren kommet? Skulle da ha kommet nå? Nei, dette var mystisk. Men Canal digital tar ansvar - dette skulle ordnes med en gang! Her skulle mailes. Heldigvis kunne man få meddelt at man selvfølgelig skulle få en kompensasjon for tiden uten fjernsyn. Faktisk skulle man få kreditert hele regningen fra desember. Da passet det jammen Canal digital bra at undertegnede faktisk i desember fra før skulle ha betalt den nette sum av 0,- kr...
3.desember skulle kundebehandleren sende mailen mens undertegnede holdt linja på telefonen (akkurat som mailer blir lest fortere når noen hører på at den skrives...).
5.desember, noen i residensen begynte å bli rimelig forbannet. Men ingen ting å være sint for, Canal digital skulle sende en mail.
6.desember - undertegnede fikk en mail (kanskje feilsendt, den skulle sikkert til montøren!). Men her sto et telefonnummer til denne etter hvert så mystiske montøren. Og man er da ikke handlingslammet. Et telefonnummer er til for å ringes. Og hvem tror du tok telefonen? Montøren, så klart! Om han kunne komme? Selvfølgelig. Var bare å si et tidspunkt, det.
Så nå kommer montøren i morgen, da. Men det er ikke takket være Canal digital. De skjønte nemlig ikke dette med telefoneringen, de. De trodde kanskje at man sender en mail til et telefonnummer? Oh store meningsløshet......

Dagens gratulasjoner går derfor til Canal digital:
Gratulerer så mye med at selskapet faktisk ikke klarte å ordne opp i dette på 38 dager! Og store gratulasjoner til hele 9 ulike kundebehandlere (eller skal vi heller kalle dem "kundeforvirrere") som ikke klarte å få til noe som helst. Og til slutt en stor takk til teknologien som sørger for at Canal digital fortsatt kan sende mailer til cyberspace, slik at de slipper å betale for montører til kundene sine.
Ha en trivelig tv-førjulstid! (ja, med mindre du venter på Canal digital... da ønskes du heller en god tv-påsketid!)

Tips til deg som går på høykarbo-diett

Det ligger ikke i undertegnedes natur å kaste seg på en hver nye kostholdstrend. Til det er legemet alt for glad i alt man absolutt ikke skal spise (knapt ha i sitt nabolag). I den siste tiden har hysteriet i dette langstrakte landet nådd helt uante høyder. Dra til butikken for å kjøpe smør? Glem det. Det har lav-karboene hamstret for lenge siden. Stakkars Tine. Hvordan kunne vel de vite at nordmenn plutselig skulle gå helt fra konseptene og bestemme seg for å leve på smør, seterrømme og kremfløte? Det går vel over... når blodårene er tette, og folk triller rundt som små smørklumper...

Vel, etter en grundig analyse av eget kosthold, har man nå kommet til en konklusjon. Undertegnedes strømlinjeformede legeme (nei vent... det var vel kanskje "kongstanken" det. Og den får man jo ikke oppnådd slik med en gang...) lever på en klar høykarbo-diett. Min kropp simpelten elsker karbohydrater. Og det skal den jammen få også!

Som et ledd i denne dietten, har man i kveld lagd en helt ny frokostblanding. Eller, nei. Frokost blir kanskje litt drøyt. Men de funker helt sikkert suverent til lunsj (og til ettermiddagskafffen, kveldskaffen og all annen kaffe man måtte komme over...)!

På det lokale vokabularet omtales dagens kreasjoner som "kvaksbol". For dere eventuelle østlendinger betyr det "vepsebol". Uten at det nødvendigvis gir så mye mer mening.

Kort fortalt: Eggehviter, sukker, vaniljesukker, hakkede mandler og hakket sjokolade. Kan ikke bli annet enn suksess det, vet du!

Advarsel: Man kan gå på en liten smell dersom man (selvfølgelig også i forskningsøyemed) prøver å teste hvor mange man kan spise på en gang. Det kan i så måte meldes om en ørliten snikende kvalme... Men ikke verre enn at man kommer til å sluke ganske så mange på neste dag i desember også!

Home, sweet home

Endelig. Endelig kan man senke sitt legeme ned på en stol, se seg omkring og slå fast: Joda, man har et hjem. Etter 4 måneder og 26 dager, er man altså på plass. Det ville vært en liten overdrivelse, ja nærmest ren og skjær løgn, å påstå at man har pakket ut alle pappeskene, men man har i alle fall fått(nesten) alle under samme tak. Så får man heller ta litt etter hvert, etter som man ser at det er noe som mangler. For det er det. Foreløpig er det for eksempel litt av et mysterium hvor frokosttallerknene tok veien, på vei gjennom Vuddu-dalen. Mon tro om de har tatt en liten omvei om Sverige? Ja, til Nesset har de i alle fall ikke kommet, og på Inderøya har ingen sett dem. Mest trolig er de på en liten road trip sammen med en stor glassplate, som også har sett sitt snitt til å lure seg unna kommodetjenesten for en stakket stund.

Så tenner vi et lys i kveld. Og gjett om det tennes for glede? Oh yes. Tror jammen det tennes to lys i kveld, for her er det mer glede enn ett lys kan dekke. Det er så mye å være glad for. Ta for eksempel taksten-gleden. Man blir ganske glad når man har fått takstenene på plass igjen etter at en dame med navn "Berit" var innom forleden kveld (ganske så frekt egentlig... å komme busende slik, uten å engang være invitert!). Og for ikke å snakke om gleden man får når vannlekasjen i kjøkkenskapet endelig er stoppet. Eller gleden man får når man tilslutt får satt sammen kjøkkenbordet (som forøvrig består av 4 deler. Hvor vanskelig kan det være, liksom? Vel... det var ikke gjort på dag 1, for å si det slik...).

Da man rev av fyrstikken for å tenne det første lyset i adventsstaken, fikk man plutselig et snev av jule-panikk. Det er snart jul! Her har man hatt så mange pappesker å administrere den siste tiden, at konseptet "jul" ikke har blitt ofret så mye som en kalori. Ikke vanskelig å skjønne hva man skal bedrive i ledige stunder i tiden framover! Enda godt at parabol-montøren ikke har meldt sin ankomst (dobbelt-grr.... man har jo tross alt bare ventet på han i 26 dager enda....), slik at man ikke blir unødig forstyrret av televisjonens evige underholdningsmas. Man kunne jo rent bli forledet til å se et skirenn eller to, for eksempel. Nei, her skal det bakes og vaskes og handles og pakkes og sendes og..... eller... nei. Ikke i kveld. I kveld skal man bare sitte rett opp og ned i sofaen og se seg rundt. Der kan man enkelt konkludere: Jeg bor!

Bonden er trendy

Enkelte nyheter er bedre enn andre...

Enkelte nyheter er bedre enn andre, og i Volans verden er det lett å bli begeistret over både små og store nyheter. Ekstasen var derfor både til å ta og føle på da man krøp ned i en godstol med sitt nye treningsblad (ja, for undertegnede er hellig overbevist om at teori er likeså viktig som praksis når man skal komme i god form!). Der kunne man lese følgende: "Et høyt inntak av sjokolade senker risikoen for blodpropp i hjertet og hjernen. Det er konklusjonen til britiske forskere på den årlige europeiske hjertekongressen|...|Og det ser faktisk ut til at jo mer du får i deg, desto bedre er helseeffekten." Å store julbelbrus. For en hardt angrepet sjokoholiker var dette en kjærkommen nyhet. Ja, nærmest som en gavepakke fra himmelen. Her skal helseeffekten økes! Man gikk umiddelbart i gang med å redde helsen. Her var ingen tid å miste. Nå gjelder det bare å holde koken framover. At man da fikk servert julesjokolade da man besøkte gamle kolleger (nei altså, unnskyld igjen... fortsatt ikke gamle, men tidligere!) i går, var derfor helt etter undertegnedes nye helseplan. Begge deler må sies å være livreddende for helsen: Både sjokoladen, og ikke minst det gode selskapet! Etter som man nå er anbefalt å lage treningsplan, føre treningsdagbok, osv går man ut i fra at dette også gjelder dette. Man har derfor lagt en langsiktig innkjøpsplan, spiseplan og oppskriftsbok. Ingenting skal gjøres halvgjort...


Det kan i forbifarten nevnes at man forøvrig snart kommer til å publisere et blogg-innlegg med tittelen "Jeg bor". Byggmester Bob og hans kollega (kanskje han får hjelp av brannmann Sam?) kommer på mandag, og forventes ferdig innen kort tid. Da kan man endelig konstatere at man har en oppegående og bruksvennlig residens. Og så er det bare å stupe ned i pappeskene igjen...


Julestress? Nei, bevare meg vel... det setter inn første søndag i advendt. Men i år som i fjor (eller ikke akkurat i fjor, da var vel bekymringen mer "slipp meg ut fra dette skrekkhuset" - eller sykehuset, som noen kaller det) og året før der, og året før der igjen vil det vel arte seg i kaldsvetting, biting av negler og ukontrollert hjerterytme når man innser alt som skal ordnes på kortest mulig tid. Da er det jammen bra man har forberedt seg godt, og spist riktig mye sjokolade slik at hjertet holder!

Har sommeren endelig kommet?

I anledning av at undertegnede har vært huseier i hele to døgn (applauder gjerne, huseieren er i hvert fall storfornøyd!) har man begynt å tenke på at man nå faktisk kan ta i mot førjulsbesøk (forresten... når begynner førjulstiden? Det er jo før jul relativt lenge. Når er egentlig overgangen mellom etterjulstiden og førjulstiden? ), og dermed må man også begynne å tenke på hva man kan servere. Ja, ikke det at residensen er helt klar til inntog av sultne gjester enda, da. Foreløpig måtte en eventuell gjest sitte pent på en kjøkkenstol (uten bord!) og spise av en papptallerken. Menyen vil kun bestå av tørrmat, da kjøleskapet står og tenker seg om, og komfyren venter på å bli pakket ut. Men for all del... det kunne blitt hyggelig det også!
Men når det altså har gått noen dager (la oss kalle det uker...) og snekkerne har gjort en god gjerning, DA kan man kokkelere til gjestene.
Dagens lille utflukt (ja, vi kan faktisk driste oss til å si reise, for jammen er det langt til verdensmetropolen Vuku!) i flott novembervær fikk imidlertid menyen til å skifte litt karakter. Det blir liksom ikke helt riktig å satse på tradisjonell julemat når graderstokken viser 10 varmegrader, sola skinner og det er vindstille. Dette er jo som en middels fin sommerdag. Og hva gjør man vel på en middels fin sommerdag? Jo, man griller selvfølgelig!
Norsk jul = tradisjoner. Det finnes tradisjoner for alt. Det skal brukes samme duken som i fjor og som for 30 år siden, man skal bruke den samme dessertskåla som i 1983, man skal besøke de samme folkene, man skal gå tur 1.juledag, spille høytidelig bingo (her er det umåtelig viktig at tallene blir lest opp på samme måte som i fjor!), høre de samme julesangene og man spise like mye (og rar) mat og bli like mett som hvert eneste år - og man skal tenke at neste jul, da skal vi ikke bake like mange kaker. Disse tradisjonene er liksom spikret. Nåde den som foreslår noe nytt... Men i Volans verden har man besluttet å være litt mer modig denne førjulstiden.
Så i anledning det aldeles fortreffelige novemberværet, har man tenkt å starte en helt ny tradisjon: Førjulsgrillparty!
Man lager raskt en "er det lurt å grille før jul? - liste":
- det er bedre vær enn det var i starten av juli
- grillkull er på billigsalg
- man slipper å grille kjedelige pølser, for det finnes (enda...) ikke "julegrill" (jippi!)
- ribben smaker desidert best grillet!!
- og sist men ikke minst: Blir det kaldt, har man enda en god grunn til å tyvsmake på juleakevitten!!

Nå gjenstår bare ca. et lite flyttelass, en helg med maling, et par ukes venting på snekkere, nytt (og myyyye større) flyttelass, utpakking - og vips: Førjulsgrillpartyet kan begynne!

Endelig ordentlig fredag!

Fredag ble en merkedag for høsten 2011. For første gang denne høsten ble det ikke bare fredag. Det ble ordentlig fredag. Først opp (som vanlig litt for tidlig for et trøtt legeme), frokost og den vanlige kjøreturen langs Borgenfjorden (eller Børgin, som det heter på lokalspråket). Så langt en fredag som de andre i høst. Så jobb, opp til flere musikktimer der undertegnede briljerte med sin eminente sangstemme (nei vent... akkurat det var en overdrivelse. La oss si: Musikktimer der sang sto på timeplanen), og så var skoledagen over. Fortsatt en helt vanlig fredag.
Men så:Herr Scenic kunne knapt vente. Det var like før han hadde startet opp på egen hånd, så mye gledet han seg til å ta fatt på Vuddudalen igjen. Og jammen ble det Vuddudal! Vi suset avgårde. Ingen tid å miste. Stjørdal og Trondheim ble passert i fin stil (ja, for Herr Scenic tror fortsatt at han er guds gave til bilisten, og for å unngå protestaksjoner i form av motorhavari eller det som verre er, lar vi han leve i troen...). Og så endelig: Endestasjon Melhus. Vel inne på GUS var det bare å senke skuldrene, trekke inn "skolelufta" og nyte samtaler om stort og smått med gamle kolleger. Og plutselig kom det en liten klump i magen igjen...
Noe som gikk fort over da man fikk på treningsklær og joggesko - og innebandykølla var på plass i hånden: Endelig!
Det hadde vært fristende å berette om et udelt vellykket comeback med innebandykølla, der scoringene haglet og super-pasningene florerte... hm... veldig fristende faktisk... Men nei. Man kan vel fort fastslå at formen "ruster" noe når man ikke setter sine ben i en innebandykamp på over 4 måneder. Gleden over å spille derimot, den ruster definitivt ikke. Og hvilken glede! Juhui!
Konklusjon:
1) Innebandy er fortsatt gøy
2) Innebandygjengen er fortsatt en superduper gjeng
3) Det blir ikke ordentlig fredag uten innebandy
4) Dette skal gjentas! (Herr Scenic gleder seg allerede... og det gjør nok IKEA også, som kommer til å få utallige "supleringsbesøk" som resultat av innebandyturene!)

Endelig ordentlig fredag!

Et møte med en rot

I Volans verden skjer det stadig at man bokstavelig talt møter en hindring. Så også denne i utgangspunktet fantastiske fredagen. Sol, skyfri himmel, 2 grader - ah... det er høst! Et perfekt utgangspunkt for en lengre gåtur i saltvannsomgivelser. Som tenkt, så gjort. At man klarte å slå ny tidsrekord fra man snubler til man ligger flat som en padde, skal ikke vies mye oppmerksomhet denne gang (er du over middels interessert, finnes mye lesestoff her på bloggen om alle de gangene ting ikke gikk som planlagt....). Man kan bare nevne at det i dag gjerne kunne vært svenska flaggans dag, og undertegnede kunne gått rundt som et vandrende flagg. Nei, det er heller bedre å fokusere på de 128 minuttene (og ikke de 2 som ble tilbragt med hodet i en rot) som gikk bra - og som var en rekreasjon man setter stor pris på. Se og lær: Denne stien kan gjerne få flere brukere!


Flott utsikt over Ytterøya.


Ikke noe lukter så godt som tang!



Skeptisk? Overhodet ikke... bare konsentrert :)

Et vandrende risikotilfelle...

I dag har man i Volans verden blitt en del av årets helsestatistikk. Ikke fordi man har foretatt seg noe revolusjonerende i form av banebrytende vitenskapelige eksperimenter eller gjort en ny helsesprengende oppfinnelse, men ganske enkelt fordi man har latt seg (be-)stikke med influensavaksine.
I følge (den samme) statistikken er man et vandrende risikotilfelle (har fått skriftlig bekreftelse på at man tilhører gruppen "Voksne med nedsatt infeksjonsresistens" - noe som man i praksis også har sett stemmer på en prikk...), og oppfordres derfor sterkt til å la et vilt fremmed menneske gå løs med nål på sitt eget legeme. I alle år har undertegnede vært noe skeptisk til denne aktiviteten, og de siste par årene har man derfor tatt litt "fri" fra aktiviteten. Har folkehelsen faktisk kontroll på hva som sprøytes inn i de tusen legemer årlig her til lands? Kan man være sikker på at dette ikke er noe som kan være skapt for å styrke en underbetalt legetjeneste? Et skremselstiltak som kun skal finansiere legens tredje bil (man må jo ha en hyttebil, må vite...), nytt tak på legepalasset eller nytt anneks i hagen, da det gamle ble litt lite med sine 10 sengeplasser?
Og i dag 11.10.2011 ble skepsisen endelig verifisert og sterkt dokumentert. Mens man satt og ante fred og ingen fare (og funderte på om man egentlig var kommet på lokalforeningens årlige pensjonisttreff) kom man over følgende i en brosjyre:

"Det forventes at de samme influensavirus som har sirkulert denne sesongen også vil sirkulere kommende sesong. Influensavaksinen for kommende sesong vil derfor inneholde nøyaktig det samme A(H1N1)-viruset, A(H3N2)-viruset og B-viruset som vaksinen for sesongen 2010/2011."

??? Man trenger vel ikke være romforsker for å skjønne at det florerer med influensaepidemier gjennom vinteren, når helsevesenet sprøyter befolkningen full av virus hver høst? Nei, stol aldri på noen! Ting er ikke som du tror! Om jeg skal ta vaksine neste år? Er du gal...?

Pappeske, sa du?

Ingen dag uten pappesker. Slik har tilværelsen i Volans verden vært siden rundt regnet midten av juni. Det blir noen dager i pappesker det. Og som ikke det var nok... da man tok beslutningen om å forflytte sitt legeme (og sitt liv forøvrig) til de indre deler av trøndelagen (ja, man vet at enkelte fortsatt ikke skjønner helt den forflytningen - men det er faktisk beboelig nord for Værnes også!), startet man like godt å jobbe midt i enda et pappeskehelvete. For alle sarte sjeler: Beklager ordbruken, men når man tramper i halvåpnede (eller halvlukkede) pappesker kort sagt hele døgnet rundt, da går det av og til en tanke varmt for seg i topplokket.
Nå er det imidlertid håp å spore. Det er over. Ikke en eneste pappeske til skal pakkes - på jobb vel og merke, men likevel (det gjenstår vel ...eh...mange på det private planet, ja). Alt er nedpakket. Merkingen er som alltid av det kreative slaget. Det siste ender i utallige "diverse". Fungerer helt fint. I hvertfall til man skal åpne eskene igjen. "Hvor er.... (fyll inn med alt tenkelig - OG utenkelig)?" vil nok muligens bli et refreng i en ellers så herlig ferdigskrevet hyllest til den nye tilværelsen. I morgen flyttes det inn i "The school". Helt ny. Hurra!
Og vips, så har man glemt rotet. Og støvet. Og at man hadde bare ett - 1 - rom til alle timer. Og at man ikke hadde noe utstyr (ja, knapt bøker). Og at pultene var skeive og stolene herpet. Og at det var et kaos uten like med alle pappesker.
Og at det er ca 18 timer til en hel uke ferie, skader jo heller ikke.....

Å hei og hei og hei, og hååå....

Se for deg en mann som kjører en liten scooter på en øde vei. Han har langt igjen til han er framme, men er besatt av tanken på å komme først. Bak seg hører han det kommer et digert vogntog som har fått opp en voldsom fart. Han snur seg, og ser at den sorte og hvite kolossen nærmer seg i voldsom fart. Han frykter å bli overkjørt, og han kjenner angsten komme idet han merker at motoren på den lille blå og hvite scooteren fusker litt.......

Slik føles det å være Molde-spiller for tiden.

Forventninger?

I Volans verden ble man i dag nærmest tvunget til å reflektere over et ganske forslitt uttrykk. En av kidza kom plutselig bort til undertegnede og spurte så forsiktig: "Hva er egentlig forventninger?"
Her kunne det selvfølgelig være fristende å si at spørsmålet utløste en rekke av spektakulære forklaringer som bergtok denne tassen, og som satte varige spor i form av omfattende kunnskap og utvidet livsvisdom. Vel... nei. Litt perpleks fikk man da kokt sammen en forklaring, og poden så ut til å godta forklaringen uten protester (man kan virke ganske så overbevisende om man bare går inn for det!). Hendelsen druknet så i tusen andre hendelser, og ble ikke viet en kalori i løpet av arbeidsdagen.
Ikke før man igjen satt i bilen på vei mot Trondheimsfjordens perle, fikk man tid til å tenke videre på denne tanken. Forventninger?
Et minutts ettertanke fikk undertegnede til å innse at man i disse tider har ganske mange (og store!) forventninger. Forventninger til å flytte inn i splitter ny arbeidsplass om ganske så nøyaktig to uker. Og ikke nok med det ... (ja, utsagnet kvalifiserer til å vikariere som knivselger på martnaen, men det passet liksom her da) forventninger til å flytte inn i den nye residensen - og endelig bli nessebygg på heltid. Langtidsforventningene spente fra hyttetur med gjengen over alle gjenger, til fjelltur i høytsvevende områder. Av korttidsforventninger må nevnes å overvære foredrag med en her på bloggen hardt omtalt trondheims-dame (kanskje var det i rundt påsketider?) neste helg. Ja, vi snakker her om hun som klarte å få undertegnede til å sette knekkebrødet i halsen, og som rett og slett klarte å framprovosere egen produksjon av frokostblanding - i ren og skjær protest! Du slette tid - damen skulle visst hvor skeptisk hennes kommende publikum er!
Etter et kvarters refleksjon over emnet, kom man fram til konklusjonen. Ikke av de helt store konklusjoner. Den vil neppe bli omtalt i noe vitenskapelig tidsskrift. Ei heller i Trønderavisa. Ikke så mye som en notis i lokalavisa (selv om det der hender fra tid til annen at det ikke bare er de store nyheter det fokuseres på!). Konklusjonen må nok sies å være mest til internt bruk.
Sannsynligheten for at alle forventninger blir innfridd, må sies å være på linje med sannsynligheten for å vinne i lotto. Men det er en stor forskjell mellom Norsk tippings største inntekstkilde og forventninger: Når det gjelder forventninger, kan man også få utbetaling også på delvis måloppnåelse. Og kanskje er det beste med forventningene nettopp det å ha det som forventninger? Kanskje er tiden du går med forventningen vel så god som når forventningen blir innfridd?
Ingen tvil om at dagens utfordring fra den lille poden ga rene "Sokrates-effekten"... kanskje en ny filosof har sett dagens lys?

Inn i en trådløs tilværelse

I høstens kaotiske hverdag mellom pappesker, bager og plastbokser, prøver man å leve et tilnærmet normalt liv. Ikke helt enkelt når alt man skal ha alltid ligger på feil sted (eller som regel på et helt ukjent sted!). Noen ganger kan det gå så langt at man kjenner kroppstemperaturen stige to grader i ren og skjær ukontrollert irritasjon. For termosen burde da virkelig ligge i pappesken merket "Termoser"? Men hva finner man i den esken? Kaffemaskinen? Egentlig litt artig forveksling, tenker du kanskje? Ikke klokka 06.15 når du skal hive kaffe på termosen, koke sammen en matpakke, pakke sekken, og ha på et ukjent antall vanntette klær før skogdag (i mildt sagt våte omgivelser) med kidza på Nesset. Et eller annet sted i pakkingen i residensen på Byåsen må det ha skjedd en kortslutning. Og den kortslutningen kan fort bli til en kjede av kortslutninger, for humøret vakler når man til stadighet finner noe annet i esken enn det man har blitt forespeilet på utsiden!
For å lette hverdagen noe, har man i dag gått til anskaffelse av en ny trådløs router. Den forrige virket akkurat.... i 0 minutter. Det er vel sikkert så og si rekord. I de tider var ikke husstanden særlig effektiv når det gjaldt å få ordnet ting som ikke virket, så den ble bare stående der... og vi snakker ikke måneder - men år. Noe som ikke var noe problem i det hele tatt - så lenge naboen hadde ukryptert nettverk! Nå har man imidlertid flyttet til grisgrendte strøk, og her kan man ikke akkurat støtte seg til uforsiktige naboer. For naboer i disse strøk, er hus man kan skimte en liten bit av fra vinduet om man legger godviljen til. Og trådløst nettverk har de tydeligvis ikke. Undertegnede gikk derfor besluttsomt inn i butikken og forlangte ikke den billigste, men den enkleste routeren på markedet. Butikkmannen prødve å skjule et smil da han kom med esken - "Garantert suksess", sa han. Makan til selvsikkerhet? Men tror du ikke mannen hadde rett? Plug and play!
Nå kan man selvsikkert slenge seg på sofaen og surfe på nettet, mens man fyrer i ovnen og ser litt på tv. Man har da montert router, må vite.
Og skulle det bli litt kjedelig kan man bare tenke tilbake på gårdagens vellykkede kveld... gjensynsgleden ville ingen grense nå da man traff igjen gamle (ja, ikke gamle - beklager til de som måtte føle seg støtt av tanken, men tidligere) kolleger. Magisk gjeng - fortsatt!
Det gledes til "en sånn tur" med gjengen igjen! Oh store lykke....

1668 m.o.h.

Etter en hel vår og sommer der man har tilbragt ganske så mange helger i motbakke, fant man det helt naturlig å starte høstmåneden september i nok en motbakke. Denne gang skulle det fort vise seg at motbakken var av et slag som for undertegnede var nokså fremmed. En grunn til det kan selvfølgelig være at man har vært travelt opptatt med å pleie et relativt krevende forhold til Vipera, men det er vel nokså åpenbart at undertegnedes anstrengte forhold til høyder, har spilt en stor (hoved-)rolle her!
Etter å ha vært så heldig å ha fått en invitasjon til å være med på tur, fant man det likevel lurt å legge avgårde opp i høyden. 51 damer fra Nessegutten sp.kl. på tur til Snota! Det ville ikke overraske noen om det i etterkant går gjetord om denne ferden, enten det være seg en fenomenalt antall som var på tur (Levangernessets versjon av "Da damene dro" kommer vel snart på dvd?), eller på grunn av suset i det bussen eller damene passerte nye steder (denne gjengen høres nemlig når de er på tur!).
Kl.09.00 lørdag morgen tok undertegnede sine første steg mot Snota. 6 timer senere, sto man (lettere skjelven) på toppen, og trodde knapt sine egne øyne. Toppen! Det ville vært en ren og skjær overdrivelse at det gikk som en drøm oppover, da klatring under isbreer og opp bratte berg aldri har vært noen prioritert aktivitet i Volans verden, men takket være fantastiske motivatorer (og at man innså at man slett ikke turte å snu og gå ned samme vei alene!!), nådde man altså 1668 m.o.h. Fantastisk!
Men som det så ofte er her i livet: Når det har gått opp, går det ned. Og jammen gikk det ned. Det gikk så ned, at det en stund var usikkert om det kom til å ta slutt på å gå ned. Takket være et utholdende regnvær (som hadde vært på ferde ganske så lenge før vi kom også) og våte berg og søkk-tung myr, brukte man omtrent like lang tid ned som opp!
11 timere senere sto man - lett skjelvende i beina - og så opp mot Snota. Nesten uvirkelig at man hadde vært der oppe i skyene.
Status to døgn senere: Fortsatt gøy å ha fullført til toppen. Men springe opp trappa for å hente noe i 2.etasje? Glem det!

Gastronomisk festårstid

Det er høst. Eller i hvert fall snart høst. Det er definitivt akkurat nok høst til at man kan nyte årstidens absolutte høydepunkt, hva gastronomiske ablegøyer angår.
Følg oppskriften, og du vil få en magisk opplevelse. Leveres med smaksgaranti.
Vi gjør som følger:
1) Ta en god porsjon kokt ris (her brukes grøtris som kokes møre, siles og formes til en liten haug eller kake om du vil). Risen skal være kald når du tar den i tallerkenen din.

2) Ha på en god dose nyrørt tyttebær.


3) Dette punktet er det som alltid skaper mest diskusjon. De mest trofaste til tradisjonen sverger til kremfløte. Vi i den litt mer moderate rebelske ungdommelige generasjonen tar gjerne melk blandet med litt matfløte f.eks.

4) Rør det litt sammen i tallerkenen - og spis!

Du har neppe smakt maken, da dette er å regne for en godt bevart tradisjonshemmelighet i enkelte familier på Innherred. Men ikke så hemmelig at vi ikke deler med alle vi kjenner. Er du skeptisk?
Du vil garantert ikke angre :)

Definitivt vanntett!

Det er med et visst snev av forundring at undertegnede i dag kan konkludere med at jo, dæggern.... det gikk! Selv om det tidvis fortsatt knaser litt i sand ved inntak av fast føde, samt at en helt nyoppdaget muskel eller to virker å være defekt... det gikk!
I Volans verden har det helt siden den siste snøen smeltet i våres, vært nedtelling til lørdag 27.august. Noen ganger med forventning, men egentlig mest med nervøse trekninger og stor skepsis. Og skepsisen avtok ikke akkurat dess nærmere man kom, og dess mer man leste på yr.no!
Det som er det fine med dette arrangementet, er at hvis du ikke er nervøs på forhånd, så blir du det i hvert fall etter å ha tilbragt nærmere to timer på buss fra Lillehammer til Rena. Klientellet på min buss kan oppsummeres på følgende måte: Kategori 1 - blek, stum og flakkende i blikket. Kategori 2 - hysterisk småpratende om sykkelolje, mellomtider og forventet rammebrudd på grunn av valg av karbonsykkel. Er det mulig å ikke la seg påvirke?
Lettere blek om nebbet tasset man ut av bussen, og angret bittert på dette idiotiske påfunnet. Et raskt blikk til høyre og venstre fastslo raskt at man slett ikke alene om denne galskapen. Her var syklister mildt sagt overalt. Mon tro hvordan det er å bo midt i Rena på en sådan dag?
Like før start holdt undertegnede på å gå i spinn. Kort bukse eller lang bukse? Korte hansker eller lange hansker? Regnjakke, regnvest eller vindjakke? Ulltrøye eller vindtrøye eller sykkeltrøye? Så mange valg - så mye kaos! Tilslutt sto man da på startstreken, lettere antrukket i lang bukse, vindskjorte og regnvest - noe som virket noe absurd der og da, i 18 varmegrader og oppholdsvær. Det skulle likevel vise seg å være ganske kloke valg.
For jammen var ikke syklisten lenge i paradis (eller oppholdsvær da, i denne sammenhengen). Ganske nøyaktig 28 minutter etter start begynte det å dryppe. Dryppingen gikk over i regn. Som gikk over i striregn. Som smelte til med en gedigen finale av styrtregn (konklusjon: undertegnede er definitivt vanntett!). Bland dette med en god dose gjørme og sterkere og sterkere vind og tåke (noen av oss debutantene måtte faktisk spørre hvor vi i det hele tatt var, da vi kom på toppen, akkurat i det matstasjonen blåste av gårde!), og vips har du ingrediensene til en heller innholdsrik lørdag ettermiddag.
9,4 mil senere sto man som en sandklump i målområdet, lettere omtåket, forbauset over at man ikke kjørte "rakt åt skogen" i de siste bakkene, og betraktet en (biiiitte liten) pin som lå i hånden. Så langt for så lite? 20 000 sykler så langt for å fylle pins-samlingen med en liten metalldings til? Galskapen lenge leve!
Har forresten hørt at det er fint å skrive på cv-en at man har deltatt i birkebeiner'n. Det gjelder nok ikke alle. Hadde en arbeidsgiver sett min sluttid, ville han nok helt klart skygget banen. En slik snegle vil nok ikke akkurat berike bedriften! Så klokelig skal jeg ikke nevne det med et ord.
Sykkeltur i kveld? Neitakk. Gi meg heller en stor melkesjokolade, rødvin og ullsokker! Så kan vi diskutere saken i april :)

Lars Monsen "not look alike"

Hadde det ikke vært for galgenhumor og evnen til å le av seg selv, kunne denne ettermiddagen fort ha gått inn i historien som kandidat til topp 10-listen for "Folk som gir opp ferskvannsfisking av hensyn til egen og andres sikkerhet". Etter en (hel!) uke på jobb i nye omgivelser, var det med et aldri så lite "HURRA" at man tok helg fredag ettermiddag. Så mange inntrykk, tanker, bekymringer, ideer og gleder er det lenge siden man har hatt på en og samme uke. Etter flere uker ferie, er det hardt for kropp og sjel å komme i gang igjen. Men når man først trådte over (den litt råtne og falleferdige) dørstokken til sin nye arbeidsplass, kjente man øyeblikkelig at jo, dette kan gå. Man skal slett ikke se bort i fra at dette blir riktig så bra. Måtte trenden bare fortsette!
Vel, hva er bedre enn å feire høstens ankomst med en aldri så liten fisketur? Med strålende godt selskap og sekken full av kaffe, fiskekroker (noe som skulle bli mer nødvendig enn antatt...), fiskestang (har ny teleskopstang, må vite!) og mark (.... æsj!), la man avgårde til Våjen, her satset man høyt. Storfisken i Skjemstadvatnet skulle til pers.
For å stille en hver mulig nysgjerrighet med en gang.... den store fisken lever i sitt rette element i beste velgående (eller velsvømmende, er det vel mer riktig å si). Det skal også med en gang nevnes, at det er ikke innsatsen det står på, når man etter flere timers innsats konstaterte 0 stk fisk.
Første prøve av ny stang. Dupp på. Ok. Blykule på. Ok. Krok på. Ok. Mark på..... usj, men ok. Så var det bare å hive uti - og sveive inn. Undertegnede må sies å bli litt over middels revet med når fisken hopper i rundt på alle kanter. Sveivingen fikk kanskje en smule lite oppmerksomhet et øyeblikk, mens nok en fisk ble beundret i sitt svev over vannflaten. Resultat? Kroken satt fast i bunnen.
Ingen vei utenom - det var bare å rive av snøret, og starte på nytt. Men heisann. Blykula var den eneste vi hadde. Vel, etter en liten overveielse fant man ut at det gikk helt fint uten. Ny krok, ny mark, nytt kast. Men heisann... hvor ble det av snøret? Vel, altså... der var det ja. I treet. De neste ti minuttene hadde helt klart egnet seg best på film, og kan her ikke gjengis. Men vi konkluderer med at til slutt hadde man alt på plass igjen. Her måtte noe gjøres. Nå var gode råd dyre... eller, egentlig helt gratis. Løsningen ble en liten gammel sykkelnøkkel som tyngde. Nytt kast. Og vooooops.... kroken umiddelbart til bunns. Sykkelnøkkelen var alt for tung. Den eneste fisken man kunne fanget på denne måten, var om den ble slått i svime av nøkkelen i dens ferd ned mot bunnen, for så å bli hektet på når fiskeren i en forrykende fart sveivet inn igjen da man skjønte at fadesen var et faktum.
Vel, da man så hadde fått justert tyngden noe, begynte optimismen å stige. For hva kunne vel nå gå galt? Det meste var jo allerede prøvd. Det var da regnet kom. Ikke i dryppende, men rennende. Ingen vei utenom, det var bare å søke tilflukt i nærmeste gapahuk. Ganske så hyggelig med kaffepause, men i overkant vått.
Da værguden bestemte seg for å ta en liten pause (ble vel kaffetørst han også, antakelig), var det bare å komme seg ut med stanga igjen. Nå hoppet ørretene i yr glede både her og der, så iveren var til å ta og føle på. Men heisann.... skal det være to plask når man kaster duppen uti? Neppe? Voooops... der kastet man jammen sveiva til fiskestanga i sammen slengen gitt! Nok en gang måtte kreative hoder settes på prøve, og med litt fundering, hadde man snart (nesten) alle delene til stanga på plass igjen.
Fisken i Skjemstadvatnet har antakelig hatt en underholdende ettermiddag. Fiskerne likeså. Men de møttes aldri, fiskene og fiskerne.
Det er ingen tvil om at herifra kan fiskelykken bare gå oppover....

O store helt

Ferien går ubønnhørlig mot slutten. Ukene må sies å ha gått i rekordtempo. Hva har man fått oppnådd? Opp til flere helger i motbakker. Hardt for en under middels sprek hobbysyklist, men veldig artig (i hvert fall i ettertid!). Ellers har mye av tiden gått med til betraktning, beundring og tilbeding av den fantastiske Vududalen. Eller? Not! Men antallet mil tilbakelagt i nevnte dal, tilsier vel at undertegnede er vel kvalifisert til å stille som sekretær i foreningen "Vududalens venner", dersom det noen gang skulle bli aktuelt (noe som er svært usannsynlig, da dalen ikke kan ha svært mange tilhengere på landsbasis...). Milene har dog ikke vært forgjeves - "case closed" - flyttingen er over, og man har blitt nordtrønder på heltid.
De siste feriedagene har man prøvd å utvide horisonten noe utover de trønderske grenseområder, og man har beveget sitt legeme innom opptil flere fylker.
Sommerens høydepunkt skulle vise seg å dukke opp på en relativt sett bitte liten plass (om enn et av Norges trafikknutepunkter...), Brimis hjemland, Lom. Og hvilken opplevelse. Nitidige studier av heltens bakebok (vi snakker her selvfølgelig om bakeren Morten Schakenda), prøving og feiling over brødformene, mer lesing... forberedelsene har pågått i flere år. Og tirsdag trådte man altså inn i heltens univers, og lot seg rive med, begeistre og ikke minst forføre av gjærbakst i alle mulige former. Sjelden har man vært så lykkelig stappmett! Det er umiddelbar fare for ny studering av bakeboken og prøving av nye oppskrifter - dette er magiske saker!
En taktisk finansiell bommert sånn på slutten i en ferie, det kan karakterisere onsdagens besøk på Hadeland glassverk. Her kunne man glatt ha hatt med tilhenger, fylt den opp, kjørt hjem - og fortsatt ikke ha fått med riktig alt man kunne tenkt seg. De ustabile finansielle tidene tatt i betraktning, kunne man jo ikke gå helt bananas, men det er ingen tvil om at det utover høsten kan nytes både vin, frukt, levende lys o.l. i nye ervervelser.
Mandag er det "på'n igjen". Antakelig blir det helt storveies. Mest trolig kommer man til å trives fra første minutt (kontakt med nye kolleger i løpet av de siste dagene tilsier suksess). Men i overkant spennende, det blir det!
Sommeren 2011 går mot slutten!

På toppen av Trondheimsfjordens perle

I dag har man beveget sitt legeme "opp og nedatt att... opp og nedatt att... ". Man har besteget det høyeste punktet i Trondheimsfjorden perle, kalt Marsteinsvola (selv om man er en smule mistenksom. Kan dette punktet strengt tatt være i nabokommunen, mon tro? Er kildene kvalitetsikret? Vel... så lenge ingen protesterer velger man å tro at det hører til "rett" kommune!), og man har funnet veien til Finnheim - noe som for undertegnede er helt nye stier.

At solen skinte, at temperaturen smøg seg stadig oppover, at det var sjokolade i sekken og fantastisk utsikt, gjorde turen intet mindre enn vellykket!

Et kort blikk på kalenderen viser 14 - fjorten - dager til ferien erklæres over, og man skal sette sine ben på sin nye arbeidsplass for første gang.

Men før den tid skal man mote seg opp til nok en helg i motbakke. Og denne gang er man forberedt på å måtte ha assistanse til noe av løypa, for makan til motbakker har undertegnede aldri forsert, så om det lar seg gjøre er heller usikkert.

Kommende uke skal i alle fall ikke ha særlig innslag av motbakker, så får man tråkke til på lørdag og håpe at det i hvert fall holder en stund... skulle så gjerne sett terrengpartiet på toppen :)

Oppussing. Eller nedpussing.

I Volans verden har man ikke vært bortskjemt med praktiske gener. I mange tilfeller har de rett og slett vist seg å være totalt fraværende. I den forbindelse må det vel sies å være en smule optimistisk å starte på et aldri så lite renoveringsprosjekt.

Saken er som følger: Da flyttelasset skulle transporteres fra residensen til Godset, takket et par av (de ikke helt kvalitetssikrede) IKEA-stolene for seg. De syntes vel å ha gjort sin misjon, og så ingen grunn til å henge sammen lenger. Hva gjør man? Alternativ 1: Dra umiddelbart på IKEA og handle nye. Svar: Uaktuelt, da IKEA-besøk på sommeren i varme og store folkemengder kan utløse enorme allergiske reaksjoner og senere butikkvegring. Alternativ 2: Dra på loppemarked for å finne stoler som kan passe. Svar: Uaktuelt, da det for det første ikke er sesong for loppemarked, og for det andre ikke er særlig sikkert at stolene henger mer sammen enn de gamle. Alternativ 3: Puss opp noen gamle stoler som man finner på Godset. Svar: Nettopp!

Første steg var innhenting av kunnskap om fenomenet, og hos snekker Olsen er det alltid gode råd å få. Det sammen kan man imidlertid ikke si om ekspeditrisen hos Coop Extra Bygg, som klarte å overtale undertegnede til å gå til innkjøp av et makkverk til klissklass for å fjerne malingen av stolene. Denne dama har aldri satt sine ben i en stol som skal av med malingen!

Punkt 1: Få av maling. Man tager masse klissklass, smører det på, venter uhyrlig kort tid (av avgjørende betydning om man ikke vil gjøre alt en gang til! Og ja, har prøvd...), og skraper av. Får man med alt? Neida.

Punkt 2: Vask (her kunne man strengt tatt skrevet skur det du klarer) med sterkt salmiakkvann. Anbefales på det sterkeste utendørs! (ja, de færreste vil vel kanskje ha dette klasset innendørs forsåvidt....)

Punkt 3 og 4: Puss. Nå pusser man med sandpapir. Først litt fint papir. Så med veldig fint papir.

Tålmodighet anbefales på dette punktet (gjelder også punkt 1!)

Punkt 5: Puss med børste (undertegnede brukte en klesbørste).

Punkt 6: Sy trekk til putene (hvilket altså gjenstår!)

Oppsummering fra debuten som stol-oppusser: Dette gikk egentlig over all forventning, og man kan forvente flere slike prosesser i framtiden. Ja, nå gjenstår forsåvidt 5 stoler til i dette prosjektet først da...

Kanskje dama på Coop Byggen kan ta etterutdanning i malingsfjerning så lenge...?

Og som en liten kuriositet kan man jo nevne (burde jo nesten stått på stolene i grunnen) at stolene er laget av onkelen til Nils Aas (eller var det faren? Eller bestefaren? Ja ja... slekt var det i alle fall!). Noe som sikkert er det nærmeste det nye godset kommer innventar fra den familien :)

Utkobling

Av og til må man bare koble ut omgivelsene. De siste dagers hendelser, følelser og tanker har påvirket oss alle, så også i Volans verden. Derfor var det i dag en herlig avkobling å komme seg opp på fjellet. Med kaffe i sekken, sjokolade i lomma- og etter hvert multer i bøtta, ble det flott dag. Middagshvil i lynget er absolutt å anbefale. Selv om undertegnede ble noe "stresset" (eller ok, mer eller mindre hoppende) da det pilte en lemmen forbi mens man hadde tatt en velfortjent pause.

Du tenker kanskje at multeplukking ikke er spesielt avansert aktivitet? Vel, man skal glatt vedgå at det ikke kan måle seg med verken balansering på slak line eller stuping fra 10-meteren, men det kan ikke sies å være helt uten problemer. For oss svaksynte (eller i dette tilfellet: Oss med et snev av fargeblindhet) kan dette fortone seg som rene "nåla i høystakken"-letingen. Undertegnede er slett ikke blant de som sliter mest med fenomenet, men akkurat så mye at overgangen mellom oransje og grønt er noe uklart på lang avstand, spesielt i sollys. Ja... da kan man jo fort se for seg en noe laaangsom multeplukker, stirrende ned i myra, granskende, (noe forbannet over at sola kom fram igjen!), funderende "er det en multe der borte, mon tro?" Aldri har vel uttrykket "Ting Tar Tid" passet bedre! Oh store tålmodighet, kom til meg!

Men dagen var fin, været upåklagelig, kaffen var god, fjellet vidunderlig - og multene av og til tilstede. Herlig avkobling!

Når ord ikke strekker til...

Noen ganger er det vanskelig å få ord til å strekke til... denne helgen er en slik helg. Vi vet ikke hva vi skal si. Vi vet ikke hvordan vi skal reagere. Vi vet ikke når det noen gang vil finnes ord for å beskrive en slik skrekk-hendelse.

Av og til må man bare la tankene fly... og bare holde sammen, så får ordene komme når de kommer. Inntil da må man ta vare på hverandre, holde om hverandre - vise at man bryr seg.

Våre tanker går til ungdommene som aldri kom hjem fra Utøya, til de som kommer hjem - men med varige sår i sjelen etter opplevelsene, til familier og pårørende, til hjelpemannskap som har gjort en heroisk innsats. Vi finner ikke ordene, men tankene våre er med dere...