Etter å ha vært så heldig å ha fått en invitasjon til å være med på tur, fant man det likevel lurt å legge avgårde opp i høyden. 51 damer fra Nessegutten sp.kl. på tur til Snota! Det ville ikke overraske noen om det i etterkant går gjetord om denne ferden, enten det være seg en fenomenalt antall som var på tur (Levangernessets versjon av "Da damene dro" kommer vel snart på dvd?), eller på grunn av suset i det bussen eller damene passerte nye steder (denne gjengen høres nemlig når de er på tur!).
Kl.09.00 lørdag morgen tok undertegnede sine første steg mot Snota. 6 timer senere, sto man (lettere skjelven) på toppen, og trodde knapt sine egne øyne. Toppen! Det ville vært en ren og skjær overdrivelse at det gikk som en drøm oppover, da klatring under isbreer og opp bratte berg aldri har vært noen prioritert aktivitet i Volans verden, men takket være fantastiske motivatorer (og at man innså at man slett ikke turte å snu og gå ned samme vei alene!!), nådde man altså 1668 m.o.h. Fantastisk!
Men som det så ofte er her i livet: Når det har gått opp, går det ned. Og jammen gikk det ned. Det gikk så ned, at det en stund var usikkert om det kom til å ta slutt på å gå ned. Takket være et utholdende regnvær (som hadde vært på ferde ganske så lenge før vi kom også) og våte berg og søkk-tung myr, brukte man omtrent like lang tid ned som opp!
11 timere senere sto man - lett skjelvende i beina - og så opp mot Snota. Nesten uvirkelig at man hadde vært der oppe i skyene.
Status to døgn senere: Fortsatt gøy å ha fullført til toppen. Men springe opp trappa for å hente noe i 2.etasje? Glem det!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar