Definitivt vanntett!

Det er med et visst snev av forundring at undertegnede i dag kan konkludere med at jo, dæggern.... det gikk! Selv om det tidvis fortsatt knaser litt i sand ved inntak av fast føde, samt at en helt nyoppdaget muskel eller to virker å være defekt... det gikk!
I Volans verden har det helt siden den siste snøen smeltet i våres, vært nedtelling til lørdag 27.august. Noen ganger med forventning, men egentlig mest med nervøse trekninger og stor skepsis. Og skepsisen avtok ikke akkurat dess nærmere man kom, og dess mer man leste på yr.no!
Det som er det fine med dette arrangementet, er at hvis du ikke er nervøs på forhånd, så blir du det i hvert fall etter å ha tilbragt nærmere to timer på buss fra Lillehammer til Rena. Klientellet på min buss kan oppsummeres på følgende måte: Kategori 1 - blek, stum og flakkende i blikket. Kategori 2 - hysterisk småpratende om sykkelolje, mellomtider og forventet rammebrudd på grunn av valg av karbonsykkel. Er det mulig å ikke la seg påvirke?
Lettere blek om nebbet tasset man ut av bussen, og angret bittert på dette idiotiske påfunnet. Et raskt blikk til høyre og venstre fastslo raskt at man slett ikke alene om denne galskapen. Her var syklister mildt sagt overalt. Mon tro hvordan det er å bo midt i Rena på en sådan dag?
Like før start holdt undertegnede på å gå i spinn. Kort bukse eller lang bukse? Korte hansker eller lange hansker? Regnjakke, regnvest eller vindjakke? Ulltrøye eller vindtrøye eller sykkeltrøye? Så mange valg - så mye kaos! Tilslutt sto man da på startstreken, lettere antrukket i lang bukse, vindskjorte og regnvest - noe som virket noe absurd der og da, i 18 varmegrader og oppholdsvær. Det skulle likevel vise seg å være ganske kloke valg.
For jammen var ikke syklisten lenge i paradis (eller oppholdsvær da, i denne sammenhengen). Ganske nøyaktig 28 minutter etter start begynte det å dryppe. Dryppingen gikk over i regn. Som gikk over i striregn. Som smelte til med en gedigen finale av styrtregn (konklusjon: undertegnede er definitivt vanntett!). Bland dette med en god dose gjørme og sterkere og sterkere vind og tåke (noen av oss debutantene måtte faktisk spørre hvor vi i det hele tatt var, da vi kom på toppen, akkurat i det matstasjonen blåste av gårde!), og vips har du ingrediensene til en heller innholdsrik lørdag ettermiddag.
9,4 mil senere sto man som en sandklump i målområdet, lettere omtåket, forbauset over at man ikke kjørte "rakt åt skogen" i de siste bakkene, og betraktet en (biiiitte liten) pin som lå i hånden. Så langt for så lite? 20 000 sykler så langt for å fylle pins-samlingen med en liten metalldings til? Galskapen lenge leve!
Har forresten hørt at det er fint å skrive på cv-en at man har deltatt i birkebeiner'n. Det gjelder nok ikke alle. Hadde en arbeidsgiver sett min sluttid, ville han nok helt klart skygget banen. En slik snegle vil nok ikke akkurat berike bedriften! Så klokelig skal jeg ikke nevne det med et ord.
Sykkeltur i kveld? Neitakk. Gi meg heller en stor melkesjokolade, rødvin og ullsokker! Så kan vi diskutere saken i april :)