Lars Monsen "not look alike"

Hadde det ikke vært for galgenhumor og evnen til å le av seg selv, kunne denne ettermiddagen fort ha gått inn i historien som kandidat til topp 10-listen for "Folk som gir opp ferskvannsfisking av hensyn til egen og andres sikkerhet". Etter en (hel!) uke på jobb i nye omgivelser, var det med et aldri så lite "HURRA" at man tok helg fredag ettermiddag. Så mange inntrykk, tanker, bekymringer, ideer og gleder er det lenge siden man har hatt på en og samme uke. Etter flere uker ferie, er det hardt for kropp og sjel å komme i gang igjen. Men når man først trådte over (den litt råtne og falleferdige) dørstokken til sin nye arbeidsplass, kjente man øyeblikkelig at jo, dette kan gå. Man skal slett ikke se bort i fra at dette blir riktig så bra. Måtte trenden bare fortsette!
Vel, hva er bedre enn å feire høstens ankomst med en aldri så liten fisketur? Med strålende godt selskap og sekken full av kaffe, fiskekroker (noe som skulle bli mer nødvendig enn antatt...), fiskestang (har ny teleskopstang, må vite!) og mark (.... æsj!), la man avgårde til Våjen, her satset man høyt. Storfisken i Skjemstadvatnet skulle til pers.
For å stille en hver mulig nysgjerrighet med en gang.... den store fisken lever i sitt rette element i beste velgående (eller velsvømmende, er det vel mer riktig å si). Det skal også med en gang nevnes, at det er ikke innsatsen det står på, når man etter flere timers innsats konstaterte 0 stk fisk.
Første prøve av ny stang. Dupp på. Ok. Blykule på. Ok. Krok på. Ok. Mark på..... usj, men ok. Så var det bare å hive uti - og sveive inn. Undertegnede må sies å bli litt over middels revet med når fisken hopper i rundt på alle kanter. Sveivingen fikk kanskje en smule lite oppmerksomhet et øyeblikk, mens nok en fisk ble beundret i sitt svev over vannflaten. Resultat? Kroken satt fast i bunnen.
Ingen vei utenom - det var bare å rive av snøret, og starte på nytt. Men heisann. Blykula var den eneste vi hadde. Vel, etter en liten overveielse fant man ut at det gikk helt fint uten. Ny krok, ny mark, nytt kast. Men heisann... hvor ble det av snøret? Vel, altså... der var det ja. I treet. De neste ti minuttene hadde helt klart egnet seg best på film, og kan her ikke gjengis. Men vi konkluderer med at til slutt hadde man alt på plass igjen. Her måtte noe gjøres. Nå var gode råd dyre... eller, egentlig helt gratis. Løsningen ble en liten gammel sykkelnøkkel som tyngde. Nytt kast. Og vooooops.... kroken umiddelbart til bunns. Sykkelnøkkelen var alt for tung. Den eneste fisken man kunne fanget på denne måten, var om den ble slått i svime av nøkkelen i dens ferd ned mot bunnen, for så å bli hektet på når fiskeren i en forrykende fart sveivet inn igjen da man skjønte at fadesen var et faktum.
Vel, da man så hadde fått justert tyngden noe, begynte optimismen å stige. For hva kunne vel nå gå galt? Det meste var jo allerede prøvd. Det var da regnet kom. Ikke i dryppende, men rennende. Ingen vei utenom, det var bare å søke tilflukt i nærmeste gapahuk. Ganske så hyggelig med kaffepause, men i overkant vått.
Da værguden bestemte seg for å ta en liten pause (ble vel kaffetørst han også, antakelig), var det bare å komme seg ut med stanga igjen. Nå hoppet ørretene i yr glede både her og der, så iveren var til å ta og føle på. Men heisann.... skal det være to plask når man kaster duppen uti? Neppe? Voooops... der kastet man jammen sveiva til fiskestanga i sammen slengen gitt! Nok en gang måtte kreative hoder settes på prøve, og med litt fundering, hadde man snart (nesten) alle delene til stanga på plass igjen.
Fisken i Skjemstadvatnet har antakelig hatt en underholdende ettermiddag. Fiskerne likeså. Men de møttes aldri, fiskene og fiskerne.
Det er ingen tvil om at herifra kan fiskelykken bare gå oppover....