søndag 26. desember 2010

Julens "må ha" ...

I Volans verden er det ganske enkelt å bli fornøyd med julematen. Det kommer antakelig av at det ikke spises så mye av den tradisjonelle julematen. Har aldri forstått fascinasjonen over sylte, rull, ribbe, pinnekjøtt - for ikke snakke om alle tørre og fettete julekaker. Nei, man sier som Rema 1000 : "Det enkle er ofte det beste!" Sild, egg og julens "må ha". DA blir det jul! Så kan andre få ta seg av alt annet av mat i jula.
Oppskrift på julens "må ha" er som følger:


1. Man må ha ordentlig, hjemmelaget tynnlefse





2. Man må ha ordentlig god grøt (helst en blanding av rømmegrøt og risengrynsgrøt, men har hørt av kjennere at det går utmerket med risengrynsgrøt også). NB! Grøten skal ikke under noen omstendighet være varm!



3. Man må ha en skikkelig god sirup.




Fremgangsmåten er som følger:
  • Brett ut en lefsebit
  • Smør på et lite lag med grøt
  • Hell over litt sirup
  • Pakk igjen lefsen
Spises forøvrig til frokost, lunsj, middag, kveldsmat og/eller nattmat.

er det bare å nyte - og da har julens "må ha" blitt nok en suksess!

mandag 20. desember 2010

Innpakningsbånd...


Innpakningsbånd. Eller pakkebånd. Eller bare bånd. Kjært barn har mange navn. Men like ille å betjene er de, uansett hva man kaller dem. I år lå alt til rette for at det skulle gå uten nevneverdig problemer. Etter å har forsket på utallige varianter, kom man fram til at den bredeste typen var den beste. Og det begynte bra. Den første pakken så ganske normal ut når man var ferdig med den, og det er i og for seg ganske så uvanlig i Volans verden. Men så kom man til den vanskelige toeren. Alle vet jo at oppfølgeren sjelden blir like god som originalen. Så også i dette tilfellet.

Først slo det seg knute. Så vrengte båndet seg av pakken. Da man endelig hadde fått det på igjen, var det helt umulig å få krøllet det idiotiske båndet. Og temperaturen i stuen steg betraktelig da den ene enden rett og slett ble klippet av under den intense kampen for å få til noen skarve krøller.

Da kampen var ferdig, sto det 4 innpakkede gaver på gulvet, med tydelige tegn på plassering i innpakningskøen. Humøret var like usymmetrisk som de skarve krøllene på båndene, og rundt omkring lå rester etter en tilsynelatende real slåsskamp med pakkebåndene.

Neste gang. Neste gang kjøpes pakken ferdig innpakket!

Og har de ikke tid til å pakke den inn for meg, nei da sender jeg med papir og bånd, så får jammen meg mottakeren pakke den inn selv!

torsdag 16. desember 2010

Snarveier lønner seg sjelden...!

Etter en heller dyster værmessig onsdagskveld, var det med stor skepsis og ikke så rent lite pessimisme man slet seg opp denne morgenen.
Men oi! Oppholdsvær. Og gårdagens 6 varmegrader (ja, du leste riktig!) var tryllet tilbake til et tynt lag med nysnø og 7 kuldegrader. YES! I Volans verden har man nemlig hatt fridag i dag, og den skulle utnyttes på best mulig måte.

Så med iver som små barn over en sjokoladeskål (ja, i noen tilfeller også meg selv over en sjokoladeskål...), la man ut i fint driv oppover mot skistua og videre til Elgsethytta. Og som du ser: Været var upåklagelig. Og når man legger til nyoppkjørte løyper og nesten ikke folk i løypene - ja, da må det jo bli en fin tur.
Selv om kroppen er slapp som ei velbrukt golvtue, så er det herlig å kunne være ute. For ikke å bli for ivrig og for å gå på en kjedelig opplevelse med å ikke klare å holde det fine drivet, gjentok jeg formanende ord fra en god venn for meg selv: "rusle rolig avgårde..... rusle rolig avgårde...." Det blir jo uansett en god treningsøkt, når man ikke kan å gå på ski, men heller kaver på ski. Undertegnedes teknikk kan beskrives som en sel som prøver å springe. Det ser ikke spesielt elegant ut, men det går da framover!

Vel... turen var herlig! Inntil det gjensto 200 meter til parkeringsplassen. Der skulle man bare ta en liten sving. Man er da alltid ute etter å spare tid, så en liten innersving som en liten snarvei syntes å være en brilliant ide. Helt til "svupp!" Heisann, en grøft! Som var helt dekt av snø. Helt umulig å forutsi at det var en dyp grøft der! Men oppi der havnet man altså. Og dess mer man kavet for å komme seg opp, dess lenger ned i grøfta havnet man. Å komme seg opp var en umulighet. Hvilken reaksjon er mest naturlig i en slik situasjon? Jo, fullstendig latterkrampe, selvfølgelig. Så der lå jeg og lo og lo, da en snill mann (ja, jeg vil gå så langt som å kalle han dagens helt!) kom forbi og lurte på om det var behov for assistanse. Så begynte også den snille mannen å le. Og mens denne symfonien av latter pågikk, fikk han altså etter mye kaving dratt meg opp fra elendigheten. Ja ja... han hadde vel en god historie å fortelle da han kom hjem han også, da :)

Etter å ha kommet inn i varmen litt senere enn planlagt, har man nå fått den dramatiske opplevelsen så på avstand at man er helt overbevist om at dette var en suveren skitur!
Måtte det bli mange slike i løpet av vinteren..... (ja, uten grøftbesøk, vel og merke!)

søndag 12. desember 2010

Så tenner vi tre lys... for å se i snøføyka

I dag har man i Volans verden innsett at det av og til antakelig kan lønne seg å være litt nyansert i sine ønsker. Det er mulig at man bør legge inn noen begrensninger når man ytrer seg om hva man kunne ønske seg.
Undertegnede har lenge ønsket seg snø. Mye snø. Herlig myk snø. Men et sted brast ønskeprosessen. Man glemte å legge inn mengdebeskrivelse. Og det er nokså viktig i mange tilfeller. Man kan nevne i fleng: I matlaging (selv om det av og til virker som man har tatt ting litt på feelingen), i undervisning, i baking av kokosmakroner, i veibeskrivelser osv. Og i dag har man altså sett resultatet av snøønsker uten mengdeangivelse. Det har snødd HELE dagen. Snø overalt. Hele tiden. Igjen og igjen.
Dagen startet optimistisk. Allerede før man var kommet ut av senga var formiddagen ferdig planlagt. Det skulle bli skitur. Skiene ble tross alt preparert til det ytterste i går kveld, med en lett sjanglende smører på badet (skismørningsfjerner er sterke greier på et lite og lukket rom!). Det begynte å ringe en bjelle da man kom opp og så ut vinduet. Snøen lavet ned. Men med siste dagers Månetoppen i bakhodet: "Nei nei....Ja, ja!". Tur skulle det bli. Formiddagen forløp etter følgende:

1. Grave fram bilen som hadde snødd ned i løpet av natten (kom nesten ikke ut av parkeringsplassen)

2. Grave seg framover i skiløypa som snødde igjen mellom hver skiløper (takken for å skulle være tidlig ute og slippe mye folk)

3. Grave fram bilen som hadde snødd ned i løpet av skituren


Det føltes litt som denne, egentlig.....
Joda - snø er herlig!
Etter en kopp te og fire pepperkaker foran vedovnen i ettertid var konklusjonen: Dette var en super skitur! Man er da ikke sekretær i korttidsminneforeningen for ingenting. Eller var det kasserer....?

onsdag 8. desember 2010

Let it snow!


Oh store julbelbrus! Det snør! Masse! Hurra!

Etter en (is-)kald periode, med temperaturer hinsides det som er tilrådelig for en sart sjel, har det siste døgn endelig skjedd. Snø! Det var på tide. Alle med et lite snev av interesse for snø vil jo ha skiføre i jula! Eller? Er det kanskje bare enkelte som tenker slik...? Vel, i Volans verden har man i alle fall sett for seg følgende jul:

1. Masse mat og drikke (les: sjokolade og julebrus, lett i spedd litt julemat)

2. God litteratur (les: en ulidelig spennende krimbok)

3. God tid (les: ikke en eneste dag med stress)

4. Sist men ikke minst: Skitur hver eneste dag! (les: unntatt julaften, da det er tett program med tre nøtter til askepott, tilbakevendende leting etter mandel i alt som ser ut som grøt, vedfyring, sniffing av surkål o.l.)
Så nå er det bare å legge seg i .... vel, her skulle det nok logisk sett ha stått hardtrening, men det er ikke direkte anbefalt av ca. alle man treffer på i disse tider, så vi får nøye oss med å skrive sofaen - og vente på at storformen kommer til jul (sammen med ribba og sylteagurken. Forøvrig en svært undervurdert grønnsak!) :)

lørdag 4. desember 2010

Konditori på høyt nivå

I Volans verden har man nå forflyttet seg til Byåsen igjen, etter 3 1/2 uke i eksil på diverse steder. I den anledning måttes det selvsagt bedrives en hel mengde rengjøringsaktiviteter. Da dette ikke er det mest interessante undertegnede kan foreta seg på en lørdag i desember, ble belønningen at når alt støv var borte (og det var en hel del...!) kunne det bedrives konditori i stedet. Noe som faller seg mye hyggeligere på en iskald 4.desember.

Nå skal ingen kunne påstå at det bor en konditor her i huset. Langt derifra! Men man følger det kjente ordtaket "Det er bedre å gå over elven etter skjeve og brente kaker, enn å ha ti fugler i hånden - for de er som regel sure" (kanskje et noe ukjent ordtak for enkelte, men i visse kretser godt brukt). Derfor gikk man i gang med stort mot.
Kakebaking er kjedelig. Og undertegnede liker vel egentlig ikke julekaker noe særlig godt heller. De fleste ser ok ut, men er som regel smakløse, tørre og fulle av fett.... usj! Hva er vitsen med å spise kalorier som ikke er gode? Derfor ble menyen denne kvelden Volans mandelkarameller.

Om det er arvelig belastet vites ikke, men det er et ubestridt faktum at undertegnede er noe over middels glad i søte ting. Det har blitt livsnødvendig med et jevnlig inntak! Det skal letes lenge etter noen som har et like stort inntak av sjokolade m.m. Den som smelter på tunga, har en smak som sprer seg rundt i munnen... oh du slette tid... Vel, videre.
Kvelden avsluttes i sofaen etter en heller aktiv dag (da i en heller slapp kropps perspektiv, utholdenheten er som reker i rekesalat - fraværende).
Nå må det samles nye krefter til nye sjokolader og karameller...

tirsdag 30. november 2010

Julekalender


I de siste dagene har man i Volans verden betraktet (med en stor dose forundring) den ene julekalenderen etter den andre som dukker opp, så og si overalt. Det er visst ikke en eneste butikk, organisasjon eller firma som ikke har sin egen julekalender på nettet. Og du verden som vi lar oss blende. Alle vil delta! For hvem kan si neitakk til gratis kaffemaskin, klær, mobiltelefon, reiser, sjokolade, abonnementer... you name it?
I den kommunale verden ligger vi langt etter i denne utviklingen. Det er få som foreløpig har julekalender der man kan vinne en innvilget byggesøknad, en gratis kulturskoleplass eller f.eks. på ungdomsskolen: to 6-ere i standpunkt i valgfrie fag og en ekstra friuke i påsken. Men det er snart det eneste som mangler!
Vel... viljestyrke er mangelvare, det blir vel så man hiver seg på karusellen (men prinsippene er det ingenting i veien med!).
Og mens man venter på premien (for i en kalender må det vel være slik at alle får en gave?), kan man fra i morgen ta en velfortjent Dahls (å nei, vi snakker ikke juleøl). Da er nemlig den offisielle julebrus-sesongen i gang, og det er lov til å smake på de første dråpene.
Oh herlige Dahls... ingen jul uten!

lørdag 27. november 2010

Kulde


Kulde. Ordet kommer fra det norrøne ordet kuldi. Ja ja, tenker jeg da, det var altså kaldt i ordentlig gamle dager også. I ordbøker finner man synonymer som kaldt vær og frost. Og jammen har det blitt frost. I Volans verden har man de siste døgn utforsket hva frost kan gjøre med omgivelsene.
For eksempel har man kunnet forske frem, at i en trønderlån er det teoretisk (og praktisk!) mulig å våkne med frostrøyk fra munnen på soverommet, dersom man har glemt å slå på varmeovnen kvelden før. Videre har forskningen (på høyt akademisk nivå, må vite) vist at kuldegrader (og da snakker vi fra -10 og nedover) ikke har spesielt mye til felles med joggesko. Noe som resulterte i tvangsinnkjøp av vintersko, med pels. Etter litt utprøving har man kommet fram til følgende dilemma: Skal man ha med innesko for å ha på når man f.eks. er på et kjøpesenter? For vintersko med pels er jo slett ikke laget for å gå inne med? Dette er vel for enkelte helt enkle og lettbesvarte spørsmål, men for en som i fjor glemte å kjøpe seg vintersko (joggeskoene dugde hele vinteren, det ble bare litt kaldt i perioder), er det helt uvante problemstillinger. Dette må det forskes videre på i dagene som kommer...
I følge sikre kilder som yr.no (de treffer i hvert fall på 30 % av alle spådommer) skal frosten fortsette ut hele neste uke. Dette er en noe kritisk situasjon i Volans verden, da det er stor fare for bulker i veggene om undertegnede ikke kommer seg ut i frisk luft i umiddelbar framtid! Så nå håpes det (nok en gang) at yr.no tar fullstendig feil, og at det i dagene som kommer ventes 1-2 kuldegrader, strålende sol og vindstille. DA blir det stemning i heimen da, og det er jammen på tide.... !

onsdag 24. november 2010

Inneaktiviteter

I dag har det vært dagen for inneaktiviteter i Volans verden. Etter at man gikk friskt ut og lanserte en gåtur i den fine solen, ble det fort revurdert da man oppdaget at det var - 8 grader og sterk vind. Kanskje ikke akkurat favorittværet når man ikke har vært ute i friskluft på noen uker. Noen vil kanskje kalle det friskt, jeg kaller det svinkaldt!
Formiddagen startet så bra, det var mye å sjekke på nettet, og spotify fikk virkelig kjørt seg et par timer. Men så... begynte kjedsomheten å sige på. Det var som om alle muskler i kroppen (som jeg virkelig trodde hadde forsvunnet helt!) ville røre på seg samtidig. Som en ål med eksem hoppet jeg rundt på kontorstolen. Her måtte det action til. Så etter å ha tatt et lite overblikk i heimen, ble det middagskokkelering. Og nå har man kokkelert og kokkelert... og man skulle tro at arbeidsinnsatsen tilsvarte 5-retters meny, ispedd noen apetittvekkere underveis. Men nei... det ble litt mer arbeidsomt enn forventet. Noen hadde glemt at utholdenheten kanskje ikke er helt på topp!
Så om en times tid er det nok dags for å gå ned med flagget til topps, etter å ha kjempet seg igjennom pannekakesteking, baconsteking og suppekoking... En durabel middagshvil venter.
Og kommer kjedsomheten flytende på en fjøl utover kvelden, har jeg fått mange gode (og en god del ikke fullt så gode!)forslag på aktiviteter, så plutselig har første dag ute fra hospitalet gått som en lek. Da er det bare å trekke pusten og holde ut i 11 dager til... phu...

lørdag 20. november 2010

en uke på hospitalet

Den siste tiden har vel ikke vært den mest heldige i Volans verden. Noen uinnbudte virus har kommet på visitt i kroppen, og nærmest slått seg til ro. Noe som resulterte i at man ble tildelt seng på Levanger sykehus. Og der har man jammen måtte tilbringe tiden siste uken. Det var derfor som å vinne i lotto, eller som å komme til himmelen (i den grad det finnes noen "himmel"...) da man fikk permisjon fra dette hospitalet i to hele døgn nå i helgen.
Dersom Eyvind Hellstrøm trenger nye oppdrag, foreslås herved sykehuskjøkkenet på Levanger. Der tror jeg han ville fått mye å henge fingrene i. Ikke rart det tar lang tid å få pasientene ut igjen. Det er i alle fall ikke maten som er med på å gjøre dem friske! Det vil si, for noen - la oss si de over 65 år - er kanskje menyen helt ok, men det er nok bare fordi de er oppdratt til å si at all mat er god mat, og at man kaster ikke mat. Men for oss som fortsatt er nærmere 30 enn 40 (må nyte det mens man kan), er menyen og råvarene og presentasjonen av maten nærmest trist. Her må det gjøres noe! Men ikke i dag.... phu....
Vel, i vente på at kroppen skal kunne gå mer enn 10 meter uten å måtte ha hvilepause, så holder man fortet her på Volan gods. Ingen fare for at godstolen skal bli kald i dag heller...
Måtte snart hellet snu....

mandag 8. november 2010

Eidsvåg beskriver dagsformen




"Klassisk Eidsvåg pluss litt til."
Slik blir den nye singelen "Nede for telling" til Bjørn Eidsvåg omtalt på VG-nett. Nå tror jeg ikke terningkast 4 er en riktig beskrivelse av dagens form. Den startet optimistisk (som den alltid gjør kl. 06.00, da man er alt for trøtt til å ta stilling til noe som helst!), men etter 43 minutter på jobb, var det bare å kaste inn håndkleet som det heter(ikke at jeg noen gang har sett noen kaste et håndkle) og dra hjem igjen.
Bihulene har definitivt sett bedre dager, og feberen har kommet på besøk - enda den var slett ikke invitert. I Volans verden synes man det i grunnen er ganske ufint å komme slik uanmeldt på besøk når man har et slikt ærend.
Etter en lang dag foran ovnen, sløvende i en stol med fjernkontrollen i umiddelbar nærhet, er det bare å konstatere at på dagtid sendes det utrolig mange elendige, uinspirerende og rett og slett kjedelige tv-programmer!
Heldigvis har noen meldt sin ankomst med litt påfyll med lettleselig litteratur utpå kvelden. Morgendagen er reddet! Og det skader jo ikke at den illustrerte utgaven av "Hobbiten" kom i posten i dag da..... tross alt!

lørdag 6. november 2010

Tjolahopp - det blir vinter!

ENDELIG! Det snør! Kroppen sitrer av glede, føttene venter i spenning, armene gjør seg klar til innsats, hodet innstiller seg på aktivitet.... det er like før årets første skitur! Det vil si... ikke helt klar, men så godt som. Det eneste som mangler nå er litt mer snø, litt flere kuldegrader - og kanskje ski? I nærmeste framtid må det legges inn en liten reise til nord-fylket, da skiene har hatt sommerferie der. Det vurderes sterkt om årets budsjett har rom for ny-investering på bortoverski-fronten, da de gamle kanskje begynner å bevege seg langt over stadiet godt brukt. Inntil budsjettforhandlingene er er gjort unna, får man klare seg på de som har vært med på tur de siste årene.
Denne sesongen er ambisjonene hevet noen hakk, og for første gang i historien har man i Volans verden en (noe ugjennomtenkt selvfølgelig) ide om å gjennomføre et skirenn eller to i løpet av etterjulsvinteren. Det er på tide at noen griper inn, før innfallene får dramatiske konsekvenser...

Men inntil noen setter en stopper for galskapen, skal man prøve å trene sitt legeme opp til en akseptabel form (det vil si at man i alle fall klarer å gå en tur uten total kollaps på sofaen etterpå).

Eneste hinder på veien nå er vel dørstokken. Til gjengjeld er den til tider så høy at det er en umulig oppgave å overskride den uten å dra på seg strekk i låret eller markant høydesyke!

tirsdag 2. november 2010

Tekniske duppeditter strekker tålmodigheten!

I Volans verden har det de siste dagene vært innkjøp av noen tekniske duppeditter her og der. Noen store og noen litt mindre. Om det er en litt over middels interesse vites ikke, men det er i alle fall ingen tvil om at nyinnkjøpte tekniske ting er gøy!



Det første innkjøpet ble en tv. Denne gang var det en 42 " Phillips som flyttet inn i stua. Og det begynte så bra. Alle delene var med (det er nemlig ikke alltid det skjer). Startinstruksjonene var enkle. Men så begynte det brått å gå nedover. Bildet ble da så uklart? Og var ikke lyden veldig boks-aktig? Etter MYE studering, omkobling, (en god del banning...), fundering, prøving og frustrasjon, ble bildet riktig så bra. Men prosessen dit var høyst kritikkverdig - man kunne under et punkt i prosessen ha laget et ganske intenst drama i minst 5 akter om hatforhold til tv-er! Likevel står nå tv-en fortsatt i stua... om enn med en ganske rar lyd. Adresseavisen kunne forøvrig opplyse undertegnede om at dess tynnere tv-ene blir, dess dårligere lyd. Det er vel egentlig å oppfatte som en mer eller mindre direkte ordre om å gå til anskaffelse av et skikkelig lydanlegg? Da må man vel bare høre etter?


Innkjøp nummer to var intet mindre enn et kupp! Et slikt kupp som man rett og slett ikke har råd til å la være. Da heimen trengte en ny printer, har det vært ivrig lesing av all verdens reklame som dukker opp i postkassen i det siste (og det er ikke lite!). Mye fundering fram og tilbake. Kun skriver? Kopifunksjon? Scanner? Blekk eller laser? Vel, nok om det. Da matbutikken Meny ligger vegg i vegg med el-kjøp, hender det av og til at matinnkjøpet starter med en liten titterunde på artige duppeditter først. Og plutselig sto den der foran meg! En printer med kopieringsfunksjon og scanner. Svart og skinnende. Og til den nette sum av 250,- kr!!! Riktignok bare 1 stk. Og riktignok prøvd til noen kunder, slik at blekkpatronene var såvidt brukt. Men likevel. Resultat: Umiddelbart kjøp! I ettertid har det vist seg at tålmodigheten nå har funnet seg noe nytt å bryne seg på. Her bør man ikke satse på utskrifter i siste liten... da er det fare for blodtrykksøkning og hjerteflimmer. Det går saaaakte men sikkert... Litt uvant når man har hatt en printer tilgjengelig som bare freste avgårde. Men kanskje skal man se på det som en trening i hvordan strekke tålmodigheten og stresse ned?


Nå fortsetter jakten. Det skal sjekkes og testes og leses om og drømmes om - hva da? Kaffemaskin, selvfølgelig!

tirsdag 26. oktober 2010

Herr Scenic hos bildoktoren

I dag har Herr Scenic vært hos bildoktoren. Ikke for at det var en akutt helsemessig årsak, men alle vet jo at det lønner seg å stikke innom helsevesenet en gang i blant, bare sånn for å sjekke status. Herr scenic var nok mest fornøyd med ha fått skiftet olje. Den gamle var nå kjørt med så lenge, at den antakelig begynte å gå over i historien som senior-olje. I tillegg kunne Herr scenic stolt vise fram nye vindusviskere da jeg kom for å hente han med hjem. Så nå kan vi kjøre sammen inn i vinteren, trygge på at det ikke er noe som umiddelbart knekker sammen eller stopper opp.
Jeg prøver å ikke snakke om det i nærheten av Herr scenic, han blir så lett sjalu, men jeg har altså begynt å smugtitte litt på en ny bil. Foreløpig er det bare en lett flørt med bilblader og nettsider, og det er ingen grunn til å uroe Herr scenic unødvendig!
Men ettersom Herr scenic ikke har internett, kan jeg trygt vise fram drømmen her:


Nissan Qashqai

Dersom jeg noen gang skulle ramle over en nett sum penger (la oss bare si at de kom flyvende på ei fjøl), er det ingen tvil: Bestillingen av nybil er klar. Det er bare å trykke "send"!
Men inntil den tid får man trøste seg med Herr scenic. Men det er jo lov til å drømme...... :)

fredag 22. oktober 2010

I tilfelle noen lurer på hva de skal gjøre i juli 2011...

Tour de France-programmet 2011:

2/7 Passage du Gois — Mont des Alouettes, 191 km, 3/7 Lagtempo Les Essarts, 23 km, 4/7 Olonne sur Mer — Redon, 198 km, 5/7 Lorient — Mur de Bretagne, 172 km, 6/7 Carhaix — Cap Frehel, 158 km, 7/7 Dinan — Lisieux, 226 km, 8/7 Le Mans — Chateauroux, 215 km, 9/7 Aigurande — Super Besse Sancy, 190 km, 10/7 Issoire — Saint Flour, 208 km, 11/7 Hviledag, 12/7 Aurillac — Carmaux, 161 km, 13/7 Blaye les Mines — Lavaur, 168 km, 14/7 Cugnaux — Luz Ardiden, 209 km, 15/7 Pau — Lourdes, 156 km, 16/7 St Gaudens — Plateau de Beille, 168 km, 17/7 Limoux — Montpellier, 187 km, 18/7 Hviledag, 19/7 St Paul Trois Chateaux — Gap, 163 km, 20/7 Gap — Pinerolo (Italia), 21/7 Pinerolo — Galibier Serre Chevalier, 189 km, 22/7 Modane — Alpe d’Huez, 109 km, 23/7 Tempoetappe Grenoble, 41 km, 24/7 Creteil — Paris, 160 km.

Julestemning i oktober???


Ja, folkens.... det er mulig å forspise seg på lutefisk i oktober! I Volans verden har altså dette skjedd, 22.oktober. Og det er ikke måte på hvor mange "juleting" som har forekommet denne dagen. Hør bare her: Våknet til lette snøflak, som i løpet av dagen bare ble til tettere og tettere snødriv. På radioen hadde NRK funnet det for godt å ha et innslag om et guttekor som hadde startet øvingene på årets julerepertoar, med påfølgende spilling av en hel julesang. Lunsjen ble avsluttet med en god dose mandariner, og tilslutt ble ettermiddagen toppet med lutefiskmiddag (selvfølgelig med en liten obligatorisk akevitt til).
Alt dette er noe vanskelig å forholde seg til, da undertegnede er sterkt motstander av jul FØR desember. Men sangen var jo fin. Og snø vil vi jo ha til skiføre. Og mandariner er jo sunt. Og lutefisk er jo så godt.... Kanskje var det bare tingenes iboende imfamitet som gjorde at alt skjedde på en og samme dag?
Men julebrus? Å nei du, der finnes strenge regler å følge: Ikke en dråpe før 1.desember. Noe sier meg at førjulstiden blir en prøvelse på om viljestyrken faktisk eksisterer....

mandag 18. oktober 2010

Energipåfyll

Dersom man ønsker energipåfyll, kan man velge denne løsningen. Nøtter, rosiner og sjokolade i en herlig forening, gjør underverker når batteriene er i ferd med å takke for seg og kroppen begynner å harke av utmattelse. Det som imidlertid er litt dumt, at et slikt påfyll av energi sjelden varer spesielt lenge, og da er det behov for nytt påfyll. Så hva gjør man når kropp og sjel sårt trenger litt energipåfyll etter lange og slitsomme uker?
I Volans verden har man denne helgen "kurert" energibehovet gjennom å la Widerøe (eller "wideroe" som det heter i den digitaliserte verden) fly en sliten kropp til Torp, der gode venner ventet (ja, noen litt kortere venner bokstavelig hoppet). Og det er utrolig hva en slik helg kan gjøre.
Ta en dose gode og fantastiske mennesker - både store og ikke fullt så store - , bland det med en god dose god mat og drikke, spe på med mange forskjellige spill og aktiviteter, og topp det hele med skogtur, bålbrenning og svart grillpølse. Du vil få uante mengder energi! For ikke å snakke om et lite smil som brer seg utover munnen i det du faller i søvn, vuggende med alle gode minner fra en slik helg.
Og som en lærer alltid vil spørre seg ved slutten av en aktivitet: Hva har vi nå lært? Jo, denne helgen har man blant annet lært at Morten lager verdens beste lasagne (noen burde gi den mannen en pris for kokkeleringen!), at kortspill kan være ganske stressende med de rette reglene, at golf på Wii er vanskeligere enn man skulle tro OG at vaniljeis med sjokoladetopping som stivner er undervurdert og alt for lite i medias søkelys når det gjelder matvaner og kostholdsanbefalinger!
Og det er jo ikke akkurat vondt å tenke på at enda har det bare gått tre dager av ferien, og det er fortsatt seks igjen.....

tirsdag 12. oktober 2010

Å glede seg til noe...

Å glede seg til noe, er noe av det beste som finnes....
Når hverdagen går litt på tverke, og livet ikke føles særlig hurra-meg-rundt, er det godt å ha noe å se fram til. Særlig bra er det hvis det man ser fram til er noe man gleder seg skikkelig til.
Akkurat nå bobler magen av glede, milten gjør et hopp i spenning, tolvfingertarmen gjør en ekstra sving i ekstase og ambolten i øret vrir seg i ren fryd! Kun få dager igjen til to store og to litt mindre (men ikke små, må vite!) sørpå får huset sitt invadert av Volans verden. Nå er det ikke lenge til helg...!! :) HURRA!

fredag 8. oktober 2010

Lille Norge ypper seg mot store Kina...

Sammen med 26 fjortiser (beklager til de som eventuelt føler seg litt støtt altså, men også 15-åringer er også fjortiser i min verden) kunne man i dag i Volans verden følge spent med på kunngjøringen av hvem som blir tildelt årets fredspris. I utgangspunktet var nok læreren sånn helt passe middels både interessert og oppdatert, men etter at noen av "kidsa" på morgenkvisten virkelig begynte å briljere med aktuelle kandidater og diskusjoner om hvem som burde få fredsprisen, da steg interessen mange hakk. Hvem skulle trodd at en gjeng med hormoner i fri flyt, plutselig har begynt å følge godt med i nyhetsbildet da?
Dette resulterte da i at vi kobla oss på nrk nett-tv (for et genialt konsept!) med prosjektor og lydanlegg, og fulgte offentliggjøringen direkte kl. 11.00. Og resultatet? Joda, gjengen kunne konstatere at dette blir spennende... Hvilken reaksjon vil nå Kina komme med overfor bitte bitte lille Norge som prøver å yppe seg mot store store Kina? Den ene dramatiske teorien etter den andre tok form. Så nå har de faktisk klart å få læreren engasjert også! Noe som har ført til intens gransking av nyheter utover kveldingen, for å få med siste nytt i saken.
Det er dette som er læreryrkets bonus: Du lærer - og inspireres - av "kidsa" hver eneste dag. Da kan man vel ikke klage?

søndag 3. oktober 2010

Hushovd 03.10.2010: Veni vidi vici


Vi bøyer oss i støvet for tidenes idrettsmann i Norge. Ingen over, ingen ved siden, Thor Hushovd er best!

lørdag 25. september 2010

Termostatfeil....

Et eller annet sted i denne termostaten (som da er montert i undertegnedes kropp), har det nå oppstått en uforklarlig feil. Og alle som har vært borti termostatvansker, vet at det betyr svært skiftende temperaturer på svært kort tid. Her hopper det fra 36 til 40 på få minutter.... I Volans verden er jo dette slett ikke noe nytt fenomen, men det har tross alt vist seg at den siste reperasjonen varte veldig lenge, og termostaten har humpet og gått stabilt i ganske mange år nå. Og la oss slå det fast med en gang: Dette skal bli kortvarig!


Vel, det er i alle fall enkelt å vite hva man skal gjøre i slike tilfeller. Det er bare å rigge seg til i godstolen foran vedovnen og ha fjernkontrollene klare, og bare la timene rulle avgårde....
KJEDELIG - men nødvendig!
Så håper vi at neste uke kan bli en litt bedre uke i Volans verden. Og har man sett på yr.no, vet man jo at man kan vente seg noen flotte stunder i høstsola også. Åhh.... det skal bli herlig!

søndag 19. september 2010

Teller ned til VM...

Så var også dette rittet over...Spania rundt (eller "Vueltaen" som den egentlig kalles) har nå pågått i ca. 3 uker. I starten riktig så spennende da et av våre norske håp i det kommende VM faktisk gjorde det riktig så bra. Egentlig har undertegnede aldri blitt helt fortrolig med oksen fra Grimstad. Men hva har skjedd? Den siste sesongen har noe endret seg. Da er det egentlig bare to muligheter: 1) Tor Hushovd har blitt mer "folkelig" og ikke så eplekjekk, eller 2) man har i Volans verden vent seg til de typiske toppsyklistenes væremåte (for Arvensen har aldri vært en typisk slik en, så han holder vi utenom). Jeg har tro på en kombinasjon!
Nå er det bare å telle ned til VM. Og nei, jeg snakker da ikke om et forestående VM i Holmenkollen, men VM på sykkel!
Men apropos Holmenkollen... da man skulle sjekke billettpriser her forleden, i et lite øyeblikks undring om man faktisk skulle legge vinterferien til Oslo og skiVM denne gangen, holdt kaffen på å komme vrangstrupen. For hvem er dette VM egentlig? For Oslos pfiff som skal imponere sine forretningsforbindelser eller smøre noen kunder (kanskje et regjeringsmedlem eller to, for den del...)? På fredag hørte jeg på radioen at arrangørene mente dette var et VM som passet perfekt til ungdommen. Vel, da har de glemt bare en liten ting.... det må gjøres noe drastisk med stipend- og studielånsordningen - FORT - skal de rekke det før VM!

onsdag 8. september 2010

Ting skjer

Denne uka har sykkelgutta satt preg på nyhetsbilet igjen. Hver på sin måte, må man kunne si. Nå er det endelig klart: Kurt Asle Arvesen fortsetter som sykkelproff ett år til. Og i Volans verden feires det med øredøvende applaus og jubeldans. Nå kysses fingre, føtter, tær og hårstrå for at han holder seg skadefri og klarer å komme seg med noen av de store rittene i neste sesong, slik at han får avsluttet karrieren på en strålende måte.
Ikke alle har vært like heldige med sine avisoppslag som Arvesen. Minstebror Schleck har tatt ukas mest omtalte bytur på en av hviledagene i Spania rundt. Resultat: En oppgitt sjef Bjarne Riis sendte han sporenstreks hjem. Vel, kanskje ikke så heldig for storebror Frank, som gjerne skulle hatt Andys hjelp i fjelletappene som kommer. Men det er jo forsåvidt litt betryggende også, hvis man tenker seg om. Sykkelproffer er bare vanlige folk de også. Og alle kan vi jo gjøre en og annen lite gjennomtenkt manøver i løpet av livet.
Rent inspirert av Arvesens beslutning om å fortsette, måtte også Viperaen ut og lufte seg i går kveld. Riktig nok godt preget av stive og støle lår (trodde virkelig ikke søndagen skulle sette slike spor!), men i strålende sol og herlige høstfarger i marka. Men et tankekors etter gårdagens tur... hvor kommer alle 50-år gamle damer med staver fra? Og hvor kan de få tak i høreapparat, så de kan høre en stakkars syklist komme, og så slippe han forbi? De som klager på syklister i Bymarka har aldri vært utsatt for "Jeg eier stien-dessuten går jeg med staver-damene"...

søndag 5. september 2010

Balsam for sjelen

Å sykle langs Ånøya i strålende sol må være noe av det nærmeste man kommer blasam for sjelen. Septemberværet har i dag vist seg fra sin beste side (selv om 13 grader ikke kan sies å være utpreget varmt), og dette måtte utnyttes.
Den som starter dagen klokka sju, rekker å være utrolig effektiv. Og derfor fikk man i dag unna masse planlegging av kommende skoleuke, allerede før klokka tolv. Nå skal det sies at det ikke er hverdagskost i Volans verden å stå opp til en ny og frisk dag så tidlig på en søndag morgen, men i dag var det altså ikke helt normale tilstander. Husstandens mannlige medlem skulle avgårde på fisketur, og siden fisken han skulle fiske var en 5 timers kjøretur unna, var det bare å komme seg opp så tidlig som mulig (så nå håper vi selvfølgelig at han returnerer med bilen full av fisk litt uti uka. Noe som etter nærmere ettertanke kanskje ikke er så fristende likevel, med tanke på at fisken da har måttet ligge i bilen et døgn, mens det jobbes på Namsos...)
Vel, i alle fall. Etter en formiddag i samfunnsfagens tegn, var det deilig å bare humpe rolig avgårde på sykkelen et par timer rundt Hølonda på Melhus. Ikke noe stress, ikke noe hiving etter pusten, ingen stive lår og krampelignende legger. Bare gode opplevelser og flott natur å se på. Anbefales!
Etter slike fysiske utskeielser, er det viktig å opprettholde ro og orden i heimen. For at sofaen ikke skal bli misunnelig på sykkelen, skal man nå sørge for at også den får sin tilmålte kvalitetstid. Og så kan det jo hende (med 98 % sikkerhet) at Ole Lukkøye stikker innom på besøk...

torsdag 2. september 2010

Håndverkere

De siste ukene har man i Volans verden fått kjenne på kroppen hvordan det er å (etter planen) ha håndverkere i hus. For en med særdeles over middels rastløshet når det gjelder uorden( IKKE le! Det er en realitet. Det er bare langt mellom hode og praksis noen ganger. Eller mange ganger...) skaper det uroligheter i kroppen å se ting og tang stå i kriker og kroker i haug på haug. Ikke en gardin, ikke en matte, stakkars hjemmekontoret til husstandens mannlige medlem spredd over alle vinder, potteplanter samlet på skrivepulten som er midlirtidig lagret i stua osv.osv. Ikke akkurat så "hjemmekoselig" i slike perioder, kanskje. Vinduene ble skiftet noen dager etter vi først trodde (vi ryddet jo i god tid, og håndverkerne kom litt senere enn de først sa), så skulle det males. Det kunne man ikke gjøre før alle vinduene i hele blokka var skiftet (forstå det den som kan), så da var det bare og vente. Og vente. Så fikk man lapp om at nå skulle maleren komme. Og da var det bare å fortsatt la ting og tang flyte, da. Men kom maleren? "Har vi ikke sett!" Og i morgen er det fredag, og etter som maleren skal bruke minst to dager, blir han jo ikke ferdig til denne helgen heller. Så da blir det nok en helg i kaoset. Hurra...
Men etter en uke der man virkelig har fått prøvd seg på "Multi working" (som kombinert inspektør, rektor og kontordame - anbefales forøvrig ikke for forvirrede sjeler. Man blir nemlig forvirret av en slik uke, så da gjelder det å ikke være det fra før!) er det vel egentlig ikke så nøye hvordan det ser ut - bare det er stille, sakte tempo, få telefoner og muligheter for søvn.
Og nå er det bare 17 timer og 40 minutter igjen....

mandag 30. august 2010

Den kalde krigen

En helt vanlig mandags kveld kan fortone seg på følgende måte: Noe rastløs fordi det er treningsfri, går man i gang med forberedelsene til morgensdagens timer. Og du verden, nå skal det briljeres. Det skal øses av kunnskap og ungdommene skal sitte med beundring i blikket og hengiven arbeidslyst, og vi skal sammen dykke ned i den ene krigen etter den andre. Powerpoint, filmklipp, bilder. Variasjon er bare forbokstaven! Men vent litt... var det Tyrkia eller Italia? Eller var det Serbia? Nei, det må da virkelig ha vært Frankrike?
Like sikkert som at Trøndelag ikke kan ha en uke med sol i strekk, er det at akkurat i det man skal til å slå fast at dette stoffet husker man fra forrige gamg - ja, like sikkert er det at bøker, leksikon, pc og atlas må fram igjen. Her må det repeteres!
Kvelden har derfor vært i Den kalde krigens verden. I en salig blanding med 71 grader nord, nyhetssendinger, noe mobilaktivitet - og ikke minst litt chatting og facebooking, har både USA og Sovjetunionen vært gjenstand for nok en granskning.
Og er det kald krig, så er det kald krig. For å være sikkert på at den ble kald nok, har jeg sett meg nødt til å ta fram vaniljeisen (med Vanilje fra Madagaskar, påstår Diplom is. Men hvem gidder sjekke det, da? Kunne jo sagt Alaska for den del, folk kan jo ikke akkurat protestere...). Hadde tatt seg ut med varm suppe på en sådan kveld. Da hadde Star Wars og verdens totale ødeleggelse vært et faktum allerede før værmeldingen på tv2!

lørdag 28. august 2010

Gikk ut etter sopp, kom inn med.....bringebær!


I dag har det vært årets første skikkelige høstdag i Volans verden. Høst er egentlig en flott årstid! Se for deg at solen skinner, det er dugg i gresset, du går etter en sti i skogen, fuglene kvitrer ellers er det helt stille. Det lukter lyng og bær. Du stikker hodet ned i et bringebærkratt - og jøss, det var jo helt rødt!
En slik dag har det vært i dag. Og det skal ikke mer til, plutselig er kroppens batterier ladet mange hakk etter noen timer i skogen. Skog er rett og slett terapi for kropp og sjel.
Utgangspunktet var sopptur. Med fjorårets (nærmest elleville) sanking av kantareller friskt i minne, var det en heller optimistisk stemning ved avgang. Optimismen sank gradvis da man gikk gjennom skog, myr og kratt uten å finne mer enn 6 sopper. Ingen skal få undertegnede til å si at det har vært for lite nedbør i år. Hvordan kan det være mulig? Men skogbunnen lyver ikke... det var virkelig for tørt.
Veivalget nedover igjen var av det originale slaget (det var altså ikke undertegnede som gikk i front!). Og etter en mildt sagt kupert løype, ramlet vi over det ene røde bringebærkrattet etter det andre. Man går ikke forbi bær. Det har da alle med litt veloppdragende foresatte fått fortalt av sin mor. Så også i Volans verden. Så da plukker man. Og bringebær ble det. 3 herlige liter med flotte bær. Og midt i plukkingen, sittende midt i et kjerr lyttende til stillheten, sniffende til lukten av bringebær, slo det meg at dette gjør høsten til en av mine favorittårstider!
Nå skal det sies at helt stille var det ikke. Av og til tikket det inn sms-er som fortalte at hustandens mannlige medlem var kommet et hakk videre i gjørme og søle i årets Birkebeinerritt. Og da siste melding om at mållinjen var passert kom tikkende inn, senket skuldrene seg endelig helt ned, og man kunne slappe av igjen. Heldigvis gikk det bra denne gangen også, og alle gutta gjorde en "framifrå" (et av yndlingsordene mine på nynorsk!) innsats over fjellet! Man blir både glad, stolt og lettet i samme sekund!
Og hvem vet...kanskje (med vekt på kanskje) kan man ta mot til seg og sette av gårde på sykkelen neste år? Men hvis ikke, er turmålet klart: Det blir skogtur med bringebær, blåbær, kaffe på termos og en liten sjokolade....

onsdag 25. august 2010

Energi, sa du?


Hvor ble den av? Energien? Som så tydelig var tilstede da helgen var over, og det nærmet seg skolestart. Dette er en etterlysning. Svært kjent energi, ofte boblende og ustyrlig, arbeidssom og pliktoppfyllende, savnes fra en slapp lærer på Byåsen. Finnerlønn utloves.

Det er fint med tradisjoner. Ikke alle er like koselige og varmende som kakao og tantes smultringer på juletrehogst før jul, eller som samling i fjæra på skjærtorsdag. Nei, tradisjonen med hektisk skolestart skulle man gjerne kunne gjort noe med. Det hadde vært deilig for en gangs skyld å kunne ha litt energi til overs når første skoleuke er unnagjort. Men nei, det blir nok ikke i år heller.

Ikke misforstå. Skolestart er gøy! Elevene er glade, lærerne er glade, inspektørene er glade, og alle synes de første dagene er helt ok. Det er bare tempoet som er uvant. Etter mange uker i mer eller mindre dvale, tar det litt tid før man i Volans verden innser at tmpoet må skrues opp igjen. Det er så mye som helst skulle vært gjort i går...

Så inntil noen tar kontakt fordi de har funnet energien, eller til en helt ny dukker opp, velger man å lete under pleddet på sofaen en times tid... det kan jo være at den har gjemt seg der, og bare ligger og venter på at noen skal finne den? Jeg tar ikke sjansen på å la være å lete...

søndag 22. august 2010

Det plukkes multer

I Volans verden kan man knapt se for seg en mer perfekt søndag enn en søndag der man er ute på tur. Så i dag var det ikke vanskelig å stå opp, for i dag skulle vi ut på tur! Etter å ha inntatt en real frokost og pakket sekken med nødvendig proviant som kaffe og sjokolade, kjørte vi i vei. Målet var Hemnkjølen, og der ventet myr på myr oppe på fjellet. Vi hadde derimot ikke sjekket en (ganske så viktig) liten detalj før avreise: Finnes det multesteder på denne plassen? Vel, med friskt mot og bøtter og poser i sekken (en ekte bærplukker går aldri en meter uten noen ekstra plastposer i lomma, må vite), la vi i vei oppover. Men hvor var multene? Borte vekk. Helt forsvunnet. Sporløst forsvunnet må man kunne si, for i starten så vi heller ikke så mye som et blad.

Oi, der var en multe! Håpet steg. Nå var det nok like før vi ramlet over årets multested, og bare kunne fråtse i flotte gule multer... trodde vi. Men nei. Det ble med den ene. Nå skal det sies at dette gjentok seg noen ganger, så tilslutt hadde vi nok 20-25 bær i bøtta. Men i en 2 liters soddbøtte (Inderøysodd selvfølgelig, skulle tatt seg ut å plukke i et trøndersodd-spann!), er 20 bær liksom litt lite... det holder til ca 1/3 av bunnen.
Nå blir det altså ikke noe problem i kveld hvor man skal gjøre av alle multene. De står i en liten skål i kjøleskapet og venter på å bli spist til dessert i morgen kveld!
Men turen var fin! Og vi fikk frisk luft, lyttet til stillheten (noe som er helt fantastisk!), drukket kaffe i lynget og skrevet navnene våre i en trimbok der oppe på fjellet. Så da var det helt greit å tasse nedover igjen da regnet virkelig satte i gang, og det mildt sagt høljet ned.











lørdag 21. august 2010

Snart skolestart (for 28.året på rad!)


Mandag er det skolestart. For de fleste en begivenhet som er tilstede kun en kortere eller lengre epoke i barne- og ungdomstid, men for noen av oss en begivenhet vi kommer til å overvære helt til pensjonistalderen henter oss inn. Og det er like spennende hvert år (noe som for mine elever er helt uforståelig! Vel, for dem er det jo helt uforståelig at noen i det hele tatt vurderer å blir lærer, og enda mindre forståelig at noen faktisk helt frivillig blir det)! I Volans verden var man i år meget skeptisk inntil siste planleggingsdag om motivasjonen egentlig hadde til hensikt å dukke opp før det kommende skoleåret var i gang. Men i går ettermiddag skjedde mirakelet - det skal bli artig å starte på på mandag. Phu! Det var på tide...
Det er noe helt annet å komme til fredag ettermiddag når man er ferdig med ferien. Følelsen av helg er bare helt fantastisk. Og nå skal helga nytes til fulle! Selv om været ikke ser helt ut til å være på vår side, satser vi på fjelltur på søndag. Kanskje går vi oss på en multe eller fem?
Og lørdag? Slow motion, litt trening - og ellers avslapning i stua (som saaaakte men sikkert blir pusset opp av snekkere og malere som skifter vinduer!)!

torsdag 19. august 2010

Landkrabbe på fiskerimesse

Det er artig med sjø. Lukten av saltvann vekker herlige barndomsminner. Det lukter hjemme. Å tasse barbent i sjøkanten, (aldri vært særlig fan av å bade i vann med temperatur under 20 grader!) er noe av det mest "sommerske" jeg vet om. Men når sola skinner, det er 24 grader, det har vært dag nummer tre med intensiv planlegggingsvirksomhet på jobb - da er det ikke like sjarmerende å måtte tilbringe hele kvelden med teori-versjonen av sjø. Det arrangeres i disse dager fiskerimesse i byen, og noen spillende trubadurer har funnet det for godt å delta på dugnad på arrangementet. Noe som virket som en god ide, helt til det viste seg å sammenfalle med den uka i året det er mest slitsom på jobb! Det er straks tid for dagens gode gjerning, og så får alle supre kolleger se igjennom fingrene med en medkollega som kommer litt på halv tolv (med småbustete hår, litt småkrøllete klær som man aldri rakk stryke, nesten alle papirer på plass, kaffekoppen fra i fjor og pc-en opp ned) etter nok en kveld i Nidarøhallen (eller Trondheim Spektrum, som man gjerne kaller gymsalen når det skal høres litt pent og stort ut!)...

tirsdag 17. august 2010

Nå er vi i gang...

Et klassisk kjennetegn på at det har blitt høst (selv om man helst kaller august en sommermåned) er oppstart av smått og stort. Jobben starter, og i dag startet lærerne. Det er utrolig hvordan stemningen på bruket forandrer seg når 40 sommerbrune lærere velter inn døra og prater og ler fra første stund. Glemt er all riving i håret over umulige timeplaner som ikke går opp, leting etter fagplaner og inspeksjonsplaner og vurderingsplaner og utviklingsplaner og... ja, nettopp. Vi er i gang.

Videre starter Premier League. Etter et år i dvale (skyldes et lite feiltrinn som kalles nedrykk, men det er tilgitt nå...nesten) fra denne ligaen, er det nå på tide å kaste seg inn i sirkuset igjen. Selv om det ikke gikk Newcastles vei i første kamp - man kan vel ikke vente et vidunder mot selveste Man U - så er optimismen på topp for fortsettelsen!
Og sist men ikke minst, i mylderet av alle oppstartsting, kampen om å komme seg med i Champions League. Det er med en lett skjelvende hånd at fjernkontrollen styrer seg inn på Viasat4 og direktesending fra Lerkendal. Nå skal det avgjøres om undertegnede skal gjøre klar stilongs, votter og boblejakke for å se noen av verdens beste fotballag innta stadion på Lerkendal utover høsten.
Måtte dette være RBKs kveld!

søndag 15. august 2010

Klokkene ringer igjen...

Denne helgen har klokkene ringt for nok et brudepar. Denne gang i nordfylket, og helgen ble derfor tilbragt i inntrønderske omgivelser hele helgen til ende.
Fredag øynet vi muligheten for sommerens første tropenatt, etter en fantastisk varm dag og kveld. Det var nesten så man begynte å tro at det kanskje kunne bli en liten smak av ordentlig sommer før høsten kommer over oss - men nei. Det gikk akkurat ikke. Så får man kanskje ikke oppleve slike sommernetter dette året. Det er bare å begynne å se fram til neste sommer, folkens. Skal man ta igjen for kalde vinter, begredelige vår og middelmådige sommer - DA blir det en kjempesommer i 2011. Undertegnede har allerede begynt å planlegge badedager, soledager, fisketurer, strandparty, båtturer, piknikker osv. Det gjelder å være godt forberedt når godværet setter inn!
Etter en helg der hele følelsesregisteret har vært aktivert, alt fra høyspente nerver (si aldri ja til å spille i et bryllup hvis du ikke har gjort det før...), rørt til tårer (nydelig seremoni i kirka), sint som fela (den dresskjorta har ikke selgeren prøvd å stryke noen sinne!!!), glede over å se gamle venner (vi sees alt for sjelden!), dorsk etter for mye mat (igjen!) og lite trening, forventningsfull, barnslig nysgjerrig (hadde jobben med å pakke opp bryllupsgaver), oppgitt (over å se seg rundt i leiligheten og konstatere at alt må flyttes på før snekkerne kommer i morgen), skremt (det nærmer seg skolestart...) og sliten (begynner man å bli gammel som ikke tåler å være oppe om natta??) - ja, DA blir det godt med en søndagskveld i sofaen. Skal bare prøve å vekke til live en slapp skrott som ikke har rørt seg siden det fatale veltet på stien på torsdag. Lykke til....

onsdag 11. august 2010

Ikke helt som planlagt...

En helt vanlig onsdag. Vel, ikke helt... Når man skal begynne å stå opp tidlig etter en lang periode med ferie, er dag nummer to mye verre enn dag nummer en. Men i Volans verden hadde man jo helt glemt dag nummer tre. Hvordan er det mulig å glemme dag nummer tre? Kunne ikke noen gitt et hint om dag nummer tre i går kveld, når alt så lyst ut og klokka tikket og gikk mens man bare satt og tullet bort tiden.
Etter å ha klart å løfte armene såpass opp i luften at vekkerklokkas hjerteskjærende lyd kunne stoppes, ble den nærmest i søvne stilt en halvtime fram, og i løpet av få sekunder var man tilbake under den deilige dyna på vei inn i drømmeland. Like etterpå (sannsynligvis etter en halv time) ringte den jammen meg igjen. Kun hardt prøvet viljestyrke berget vekkerklokkens liv, og den slapp å bli moset under en svært stor verdenshistoriebok (helt naturlig sengelektyre for en samfunnsfaglærer). Denne gang var det ingen vei utenom. Man fikk trukket et heller vrakpreget legeme inn i en kald dusj, og etter tre kopper kaffe, nugatti og banan begynte liksom bevisstheten å komme tilbake. Akkurat nok til å sette renaulten i autopilotmodus til jobb.
Strålende sol, varme og god tid - kvelden var som skapt til sykkeltur. Og sykkeltur ble det. I sterk motvind over stokk og stein - helt til man ikke kom over stokk! Plutselig befant man seg i en blåbærtue litt fortumlet og ikke minst steike forbannet over å ha klart å velte seg av stien! Raske blikk til høyre og venstre. Var det noen som så meg? Det hadde tatt seg ut. Nei. Phu! Fort opp, og full fart hjem! Trygt hjemme kunne man raskt fastslå at kjære Vipera kom helberget fra stuntet i marka, men syferdighetene må settes på prøve. Rifter både her og der må syes sammen igjen og et og annet plaster må på knærne.
Turen var fin - selv om ikke alt gikk helt som planlagt. Og neste gang, DA skal man holde seg til stien...

tirsdag 10. august 2010

Tilbake til hverdagen...


Så var det over. Slutt. Ingen vei tilbake. Hverdagen er her igjen.
Etter å ha presset øyelokkene opp med livet som innsats, presset ned et par brødskiver, lett som en gal etter matpapir og plastposer og kjørt (i mer eller mindre våken tilstand) i retning Melhus, var man tilbake på kontoret i går. Der kunne undertegnede konstatere at ingen hadde tatt i verken timeplaner, inspeksjonslister, elevlister, årsplaner eller annet snacks i løpet av ferien. Det var bare å brette opp ermene og sette i gang. Det gikk ca. like fort som en snegle i motvind. Sakte men sikkert fikk man i alle fall satt på kaffen. Etterfulgt av en laaang kaffepause. Og da var det blitt så langt på dag, at man var blitt sulten (feriefrokosttid, må vite). Litt mat - og så skulle man gå i gang. Da var det jammen bra at det var mer kaffe igjen, slik at man hadde noe å holde seg våken på fram til lunsj...
Etter en første arbeidsdag litt i motbakke, var det ingen vei utenom. Det ble en middagshvil av de sjeldne, kroppen var helt utslitt av all tenkingen som hadde blitt utført.
Dag 2 er verre enn dag 1. Det vil med andre ord si at dagens inntak av kaffe har vært intet mindre enn formidabelt. Enda bra at det er bare 4 dagersuke, for ellers ville Volans verden gått til helg spinnvill med et hyperaktivt magesår!
For å skikkelig feire at ferien er over, har man i dag vært som man sier i inntrønderske kretser "eitt skikkele kjæerringæmn", altså man har bedrevet husmorsysler på høyt nivå. Plenklipping, støvsuging og vasking av hele leiligheten... Ikke rart at man på nytt er på vei inn i drømmeverdenen.
Bank bank.....Er det Ole Lukkøye som står og banker på der borte....?

søndag 8. august 2010

Bunad og spelemenn!

Helga har vært en festhelg, intet mindre. I ekte Gudbrandsdalsbryllup har man fått boltre seg i dølamål, bunader, lafta hus og spelemenn. For finnes det noe flottere dialekt enn gudbrandsdøl? Neppe. En norsklærers ører vifter i fryd over lange historier og utbroderinger om alskens rare innfødte oppi dalen. Og når man også får være med på en skikkelig bryllupsfeiring på dølavis, da må jo helgen være relativt vellykket?

Av og til får man følelsen av å vandre i et postkortmotiv, og dette må vel sies å være et slikt øyeblikk... Og når man i tillegg fikk oppleve at hele selskapet trampet i prosesjon ned kutrøa etter spelemenn på trekkspill og fele for å gå på dans, da har man vært i Gudbrandsdalen...



torsdag 5. august 2010

Øvingsleir

De siste dagene i ferien flyr av gårde, det er bare såvidt at man i Volans verden klarer å henge med på at det snart er hverdag igjen. Akkurat nå satses alle kort på at man søndag kveld går over i en "nei gleder jeg meg til å starte på jobb"-tilstand, og inntil den tid er det bare å nyte hvert minutt av gjenstående ferie.
De siste dagene har man tilbrakt på øvingsleir, nærmere bestemt i opphavets resisdens på Volan gods. Det har blitt spilt så fuglene flakset i ren og skjær redsel, kattene rømte og det finnes ikke en bie på mils omkrets (det er lenge siden man har praktisert aktiviteten øving, må vite!). Godt at undertegnede var alene på godset!
Der skulle man sikkert tro at det øves jevnt og trutt, men den gang ei. For hvor ofte er egentlig "trutt"? Jevnt er greit. Intervall er kjent begrep for oss som har utsatt vårt legeme for f.eks. pulsspinn. Jevn puls, jevne tidsintervaller, jevne pauser... joda, dette kan vi! Men trutt?? Det høres mye mer tilfeldig ut. Derfor har jeg i det siste valgt å spisse formen til bryllupsspilling neste helg gjennom trutt øving, altså nokså tilfeldig (nervene begynner nå å tilsi at dette kanskje ikke var helt rette valgte strategi...). Dette er risikosport på høyt nivå! Så kan man i ettertid vurdere hvor smart det egentlig var å engasjere en halvgammel (nekter å identifiere meg som hel-gammel enda!) lærer med 27 års fartstid bak et piano til å spille - ikke piano, men saxofon (!) - i bryllup. Du slette tid... man tar sjanser her i verden...

mandag 2. august 2010

Blir nok ingen baker på heltid

Med stor iver og pågangsmot av de sjeldne, gikk man i dag i gang med sommerens bakeprosjekt. Det skulle bli flatbrød, må vite. Alle som vil kalle seg husmor med stor H, må kunne å bake flatbrød, det sa alltid min gamle farmor (vel, hun ordla seg vel kanskje ikke helt slik, men det var tydelig det hun mente!). Etter å ha konferert med et familiemedlem (måtte ringe rundt og lete oppskrift, ettersom den som min mor skrev ned i forrige uke på mystisk vis plutselig var sporløst forsvunnet!) med stor bakeerfaring, kom man fram til av halvering av oppskriften bare er dumt og lite lurt når man først går i gang, så derfor ente vi altså opp med en deig som aldri tok slutt...I starten var det litt vrient å få deigen til å bli rund, det var tydligvis lengre siden bakekerens storhetstid som lefsebaker enn det hukommelsen ville innrømme (begynner seriøst å bli gammel!). Men etter hvert ble det riktig så bra, og på slutten kunne man faktisk spore en aldri så liten stolthet i bakerens øyne når hun kastet blikket over esken som bare ble fullere og fullere.
Herlig å ha en stor kjøkkenbenk å slå seg løs på. Ikke like herlig å vaske ned kjøkkenet etter endt baking... Det er utroooolig mye mel som legger seg på alle tenkelige og utenkelige steder når man baker på takke! Men det blir på mange måter "to for en", du får både ferdigbakt flatbrød og nyvasket kjøkken av en slik dag! Og så har vi lært en viktig ting: Før jul skal julebaksten foregå før julevasken...

søndag 1. august 2010

5 (fem!) dager igjen - og vi går løs med kjevle og "spuddu"

Det er nå i Volans verden 5 offisielle feriedager igjen... snufs... Mon tro når arbeidslysten, pågangsmotet, nysgjerrigheten og kreativiteten skal komme sigende? Er det ikke på tide snart? Litt bekymret går man nå inn i siste ferieuke. Planene for de kommende dagene er mange, så tiden kommer til å gå så alt for fort.


Første plan ut: Innvielse av steketakka som jeg så stolt beæret meg selv med i bursdagsgave i februar (man kan jo ikke ta i bruk ting med en gang...). Alle rare remedier er på plass: ruglete kjevle, kost, rulle og "spuddu" (aner virkelig ikke hva det opprinnelige navnet til den lange tingen er. Har aldri hørt annet enn "spuddu". Nok en ting å forske på for språkfantaster!). Morgendagen er avhengig av suksess skal det bli noen videre karriere for bakeren. Så får det bare våge seg at kjøkkenet i morgen kveld antakelig kommer til å være hvitt av mel over det hele. Og tenk om det blir en suksess? Da skal det bli både lefser og potetkaker og sveler og... når det blir en ledig stund, vel og merke...

lørdag 31. juli 2010

Det går opp, og det går ned...

Spektaulær utsikt? I disse høyder har i dag ca. 250 syklister tatt seg over fjellet fra Eikesdal til Sunndalsøra. Det går oppover. Du har aldri sett maken til oppoverbakker. Som trollstien, bare med grusvei - og tidsvis helt uten rekkverk. 800 høydemeter legges tilbake på under en mil. Da går det virkelig oppover!
Og når det har gått oppover og bortover en stund, da kommer det uunngåelige...det går nedover igjen! På grusveier, og kun periodiske forekomster av rekkverk. Og det skal jo helst gå så fort som overhodet mulig. Publikum ser (heldigvis!) ikke nedkjøringene, og det kan jo være like greit, med tanke på å unngå angst og hjerteflimmer (noe som nesten ble fremkalt da undertegnede skulle sitte på bil i samme trase...).

Husstandens mannlige beboer har i dag slitt seg over fjellet, og det på en høyst respektabel tid. Hvordan er det i det hele tatt mulig? I Volans verden er dette på risikosport på høyt nivå, og undertegnede passer definitivt best som publikum. Så i dag har man tilbragt dagen på Sunndalsøra, litt hvileløst trampende omkring, ventende på at syklistene skulle komme velberget over fjellet.


Ville du syklet opp 7 km motbakke til dette skiltet 500 m.o.h. med 10%helling så fort du bare kan? Det gjorde Kurt Asle Arvesen i flott stil fredag kveld, da det ble arrangert sykkelritt i Eresfjorden. Undertegnede var svært glad for å kun være publikum også denne kvelden, trygt plassert langt oppe i fjellsiden...