En helt vanlig onsdag. Vel, ikke helt... Når man skal begynne å stå opp tidlig etter en lang periode med ferie, er dag nummer to mye verre enn dag nummer en. Men i Volans verden hadde man jo helt glemt dag nummer tre. Hvordan er det mulig å glemme dag nummer tre? Kunne ikke noen gitt et hint om dag nummer tre i går kveld, når alt så lyst ut og klokka tikket og gikk mens man bare satt og tullet bort tiden.
Etter å ha klart å løfte armene såpass opp i luften at vekkerklokkas hjerteskjærende lyd kunne stoppes, ble den nærmest i søvne stilt en halvtime fram, og i løpet av få sekunder var man tilbake under den deilige dyna på vei inn i drømmeland. Like etterpå (sannsynligvis etter en halv time) ringte den jammen meg igjen. Kun hardt prøvet viljestyrke berget vekkerklokkens liv, og den slapp å bli moset under en svært stor verdenshistoriebok (helt naturlig sengelektyre for en samfunnsfaglærer). Denne gang var det ingen vei utenom. Man fikk trukket et heller vrakpreget legeme inn i en kald dusj, og etter tre kopper kaffe, nugatti og banan begynte liksom bevisstheten å komme tilbake. Akkurat nok til å sette renaulten i autopilotmodus til jobb.
Strålende sol, varme og god tid - kvelden var som skapt til sykkeltur. Og sykkeltur ble det. I sterk motvind over stokk og stein - helt til man ikke kom over stokk! Plutselig befant man seg i en blåbærtue litt fortumlet og ikke minst steike forbannet over å ha klart å velte seg av stien! Raske blikk til høyre og venstre. Var det noen som så meg? Det hadde tatt seg ut. Nei. Phu! Fort opp, og full fart hjem! Trygt hjemme kunne man raskt fastslå at kjære Vipera kom helberget fra stuntet i marka, men syferdighetene må settes på prøve. Rifter både her og der må syes sammen igjen og et og annet plaster må på knærne.
Turen var fin - selv om ikke alt gikk helt som planlagt. Og neste gang, DA skal man holde seg til stien...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar