Realitetsorientering

Så tenner vi to lys i kveld.

La oss med en gang slå fast at vi tenner det ikke for baking og glede. Til det har denne adventssøndagen vært alt for amper. Ja, man kan vel driste seg til å si at stemningen var på et absolutt lavpunkt sånn ca midt på dagen. Ikke en gang Solemdals seier på jaktstarten, kunne få den nedadgående stemningen til å snu. Alt dette kan takkes en helt fraværende realitetsorientering. Det er ukjent for undertegnede hvem som egentlig har ansvar for å realitetsorientere godt voksne mennesker med  (alt!) for stor tro på egne egenskaper, men her er det åpenbart rutiner som har sviktet.

På sosiale medier kan man se utallige oppsummeringer av søndag 8.desember: "Flott skivær, herlig søndag, idyllisk pepperkakebaking med familien, stua ferdig vasket til jul,  koste oss på julemesse, godt å være ferdig med julegavene..." Lista kunne vært mye lengre! Vel... Slik har det ikke vært i vårt hjem. 

Denne tidligere omtalte rutinesvikten i realitetsorientering førte til at man våknet med en visjon om at denne dagen skulle stå i bakingens tegn. Det er jo ikke til å tro. Etter 37 år bør man jo kunne klype seg selv i armen og våkne opp av en sådan drøm. Men nei. Det fremsto som en fenomenal ide å legge ut på et lite brownies-prosjekt. Så langt, så godt. Det startet egentlig ikke så rav ruskende ille. Selve kaken ble bare (som vanlig) litt svai i midten, og smakte sånn litt under middels rart. På en sådan fin søndag kan man tåle slikt, ja sola skinte jo til og med! Nei, ille ble det først da man skulle lage den fantastiske glasuren. Karamelliserte valnøtter. Intet mer, intet mindre. Hvor vanskelig kan det være, liksom? For et garva husmoremne er det som en bagatell å regne. Optimismen rådet heimen, og den var så stor at man like godt inviterte til kaffebesøk, for her skulle det bli godsaker å servere.

Vi tar en kort oppsummering denne gang: Smelte sukker? Noe varmt kanskje? Fløte i. Ups, var ikke den karamellen litt mørk? Skal det salt i? Ups, var det virkelig så mye? Vi tar litt mer fløte. Men da må det sikkert litt mer salt i? Fortsatt skarp smak? Mer fløte. Å nei, fløten skulle jo koke før den skulle i gryta? Nøtter i. Ble ikke det veldig mye karamell? Ja ja, alle nøttene får rikelig rundt seg. En liten prøvesmaking? Eh... what?

Det er nå opplest og avgjort at for å sikre at resten av adventstida i 2013 blir en hyggelig opplevelse her i residensen, er det innført en regel om at nye oppskrifter prøver vi ikke. Det utsettes til en gang langt ut i 2014, på en dag da undertegnede er hjemme alene og i særdeles godt humør - og man ikke har noen sjanse til å få kaffebesøk innværende døgn.

Den første søndagen på mange mange uker med strålende vær. Vindstille og sol. Takket være en kronglete oppskrift ble hele dagen tilbragt innendørs, uten et snev av frisk luft. Kokken ble pott sur, og bidro vel så og si null til at stemningen skulle gi julestemning og hygge. Å du salige adventstid.

Takket være at noen er litt over middels tålmodig med sure wannebe-husmødre, at toleransegrensen for stadige utbrudd og kantete kommentarer er skyhøy, at noen velvillig smaker på det ene rare resultatet etter det andre og aldri sier at det smaker vondt (bare litt rart, eller nytt, eller uvant...), og at noen tillater at andre aldri ser sin egen begrensning, så kan selv havarerte husmødre klare å lete fram en viss julestemning etter en sådan dag.

Og kaffebesøket fikk noe å bite i til kaffen. Gjærbakst i siste liten svikter aldri. Enn så lenge...

Varsko her!

Sjakk matt ?

Helt ut av intet sitter en svært stor prosentandel av Norges befolkning plutselig og ser på liveoverføring av sjakk-VM.
Og her snakker vi ikke om korttidsoverføringer. Vi snakker timer. Mange timer. Lange timer. Uten pause.
Dette må vel føye seg inn i rekken av rolig-tv som NRK har utviklet de siste par årene, i selskap med høydepunktet "Hurtigruten minutt for minutt". Nordmenn vet å velge sine favorittprogrammer. Forskjellen er at ingen satt og analyserte hver eneste manøver Hurtigruten kom til å ta i nærmeste framtid. "Nå er det utroooolig spennende... vil Hurtigruten svinge til babord eller styrbord ved neste fyr? La oss nå se litt på konsekvensene dersom den velger å ta en babord-variant. Vi har med oss en forfatter som er litt over middels interessert i Hurtigruten og dens uforusette manøvrer til å diskutere eventuell sving de neste 29 timene". Du verden, for en dramatikk det ville vært.

Undertegnede kan ikke sjakk. Joda, man vet hvor tårnet kan gå, hvor man kan sette bøndene, og hvilke diagonaler løperne kan ta. Hadde det bare vært nok... Man har altså til gode å vinne så mye som ett eneste parti sjakk. Det gjør noe med mestringsfølelsen når du aldri har vunnet et eneste parti. Her er det vel fristende for leseren å konkludere med at mine taktiske, logiske, strategiske og utholdende egenskaper er helt fraværende. Og jeg er redd at det i dette tilfellet stemmer på en prikk...

Tross dette utgangspunket: Sjakk er fascinerende. Bare det å følge med på alle andre som følger med på denne noe stillesittende sporten (ja, akkurat den diskusjonen skal man kanskje ikke legge opp til her. Er sjakk virkelig en sport? NRK P1 prøvde seg i morges på tilsvarende diskusjon, og sms-meldingene har vel ikke haglet inn på samme måte siden det ble stilt spørsmålstegn om Petter Northug kommer i form til OL. Vi trøndere er lette å engasjere...). 

Som pedagog kan det av og til være noe krevende å finne noe som samler konsentrasjon og engasjement hos et tyvetalls hormonbomber i en og samme time. Tross alle gode påfunn, er det alltid noen som ser til å ha helt andre interesser (les: Vil sjekke facebook, må skrive i arbeidsboka til sidemannen, må bare gjøre ferdig leksa fra forrige time, må på do - selv om det er ti minutter siden friminutt, må flørte med den på stolen foran, må spise brødskiva en time før matfriminuttet... ja, fyll ut med hva som helst!). 
I dag opplevde man noe tilnærmet lik et lærer-nirvana. En tilstand av ro, stabilitet og fred. En indre tilfredsstillelse man knapt har sett maken til. 22 tente lys med all oppmerksomhet og engasjement rettet mot tavlen og det som var i ferd med å skje. Her skulle man gjerne kunne briljere med at dette kom av et glødende foredrag om nynorskens fascinerende tilblivelse, men utrolig nok: Nei.
Derimot skyldtes denne  skjellsettende (ja, nå tror du kanskje at her har man virkelig gått på en opplagt skrivefeil? Men man har behørlig sjekket med rettskrivingsguru Per Egil Hegge, og det skal være skjell og ikke sjel i skjellsettende. Så da var det oppklart!) opplevelsen nok en gang: Sjakk.
Alles øyne var rettet mot det spennende øyeblikket da første trekk i dagens parti i VM skulle tas. Vet du hvor lang tid et slikt åpningstrekk kan ta? Vel, kort oppsummert: Etter 29 minutter satt fortsatt 22 tente lys glødende engasjerte i store diskusjoner om dette første trekket - som enda ikke var gjennomført! Hadde temaet vært nynorskens fascinerende tilblivelse, og man enda ikke hadde kommet til mer enn overskriften på dagens forelesning etter 29 minutter, er jeg redd man hadde hatt et tomt klasserom.
Men der satt vi altså. Og da trekket endelig ble gjennomført, var stemningen omtrent elektrisk i klasserommet. Det var som om Ivar Aasen kom gående spill levende igjennom døra og ville fortelle om nynorsken selv (antakelig bare en norsklærers ultimate drøm...).
Om norsk skole er i ferd med å nå et nytt bunnivå grunnet overføring av sjakk-VM på bekostning av nynorskens fascinerende tilblivelse? Neppe. Men pedagogen kan jo bli en smule oppgitt over dette oppstemte engasjementet over ting som ikke skjer...

Kveldens tv2-nyheter melder at butikker landet over er utsolgt for sjakkspill. Alle skal spille sjakk.
Ønsker du deg sjakkspill til jul? Da får vi håpe at din nisse er av de som allerede har sikret seg eksemplar av trendspillet! Hvis ikke får du satse på dvd-en med "Nordlandsbanen - minutt for minutt"...

Twitter - nothing new

Av og til blir man forbløffet over at teknologien går fortere enn man selv klarer å absorbere og benytte. Men er alt så revolusjonerende nytt som gründerne skal ha det til?
Du trodde kanskje # kom med twitter?
Å nei, du...

#gammeldags#ide#tenknytt#

Ekstremsport

Det er bare å innrømme det først som sist. Undertegnede mangler et gen (ja, enkelte vil nok hevde opp til flere, men den diskusjonen tas ikke her og nå!) - nemlig husmorgenet.
Det virker som de aller fleste kvinner er født med dette genet. Overalt hvor man ferdes, møter man på eksemplarer av arten. Husmoren som lager alt fra bunnen av. Gjerne mens hun vasker huset med den ene hånden, og strikker en genser eller fem med den andre. Hun stiller alltid på alle barnas aktiviteter, gjerne med litt hjemmebakst under armen og nyvaskede lagdrakter under den andre, mens steken putrer i ovnen og karamellpuddingen står til avkjøling i kjøleskapet. Hun har gjerne luket i hagen før hun kom, og sølvtøy og messing er nypusset (ja, akkurat det er et usikkerhetsmoment. Har folk messing lenger? Eller er det kanskje en illusjon fra "gamle dager"... ?) Husmoren med stor H.
Husmoren med stor H bor ikke i denne residensen.
Ja, ikke med liten h heller.
Ordet er å betrakte som et fremmedord. Og i mangel av fremmedordbok nyere enn "Fremmeordboken" fra 1989, så har man heller aldri fått helt klarhet i den eksakte definisjonen av begrepet.

Med en slik bakgrunn, er det som ekstremsport å regne å gi seg i kast med (nok et) bakeprosjekt. Her har ikke manglet på advarsler. Er dette en god ide? Kanskje det er bedre å finne på noe annet? Husker du ikke forrige gang? Og gangen før der? Og gangen før der igjen?

Det var like før en skikkelig krise i hjemmet tidligere i år, takket være forsøk på baking. Man skal ikke bruke ordet krise i tide og utide, men her var det virkelig like før krise. Når undertegnede baker, følger man oppskriften slavisk. Ikke det minste rom for improvisasjon. Og man pisket og blandet og stekte. Men hva skjedde? I det mesterverket er tatt ut av ovnen, skjer det noe. Midt på kaka. Det er akkurat som den ikke orker mer. Og sakte men sikkert synker den sammen på midten. Helt ned, faktisk. Bekymringsrynka begynte å synes. Ja ja... det var jo noen timer igjen av kvelden, så det var god tid til å lage en til. Det måtte ha glippet en detalj i oppskriften. 
Ny runde. Svært nøye studering av oppskriften. Nøye nøye. Inn  ovnen. Hever fint. Tiden er ute. Ut av ovnen. Men hva skjer? Sakte men sikkert synker den ned på midten. Helt ned. Bekymringsrynken i panna snurper seg til. Panikken er i ferd med å bre seg. Sent på kveld - uten kake. Et halvt døgn til gjestene kommer. Ok, en kake til. Alle gode ting er jo tross alt tre. Eller?
Man kan oppsummere resultatet kort: Kaka synker ned på midten. Er det mulig? Panikken er et faktum.
Det er i slike tilfeller man oppdager ukjente sider ved seg selv. Her glimtet oppfinnsomheten til! Tre mislykkede kaker kan jo bli til en bra kake til sammen, vel? Som tenkt, så gjort. I siste øyeblikk før gjestene entret residensen, framsto kaken som det reneste vidunder. At man var totalt utslitt, kan man omtale i en annen sammenheng enn her. 

Gjennom sommer og høst har man prøvd opp til flere sjokoladekaker, eplekaker og andre morsomheter. Alle med det eksakt samme utfall: Total katastrofe.
Har ovnen en slags iboende infamitet som ikke er omtalt i bruksanvisningen? 
Ikke bare knekkes selvtilliten bit for bit, til den omtrent ligner grus. Den er en konstant trussel for familieidyll og husro. For det er ingen tvil om at stemningen i residensen synker i takt med kakene!
 
I kveld trakk man pusten og hoppet over bekken i det sure eplet (eller noe sånt...). I et lite øyeblikk vurderte man å sende ut nabovarsel, det kan jo være greit for dem også å være forberedt på et kommende utbrudd. 
Oppskriften ble brettet forsiktig ut, alle ingredienser på benken, ovnen satt på og bolle og sleiv var klar til innsats. Siste sjanse til å trekke seg. Er det verdt å satse humør, selvtillit og god tone med omgivelsene? 
Man trekker pusten  - og vips så er man i gang.

Og som et under... et vidunderlig under, omtrent på høyde med oppfinnelsen av julebrusen (Dahls, selvfølgelig!), kaken sank ikke ned på midten. Og ikke ble den rå. Og ikke ble den brent. Og jammen både så den ut og luktet og smakte som en kake også.

Hvor ble det egentlig av den påmeldingen til "Masterchef" på tv? Nå er man vel omtrent uovervinnelig, eller?

Bør man kanskje ta et hint?

Søndag.
Hviledag.
Etter uker med livet pent pakket x antall bager og kofferter, kom endelig søndag.
Det er vel ikke til å komme unna, at uker med småstress, reising og konstant etterskudd med alt man ikke rakk å gjøre, det gjør noe med kosthold og treningsvaner.
En gradvis dårlig samvittighet har sneket seg inn i underbevisstheten. Kjenner man litt ekstra etter, kan man omtrent kjenne at musklene har forvitret, og at kondisen har nådd et absolutt nullpunkt. Bare en ting å gjøre... her må det til en aldri så liten livsstilsrevolusjon!
Men vent litt... hvordan klarte den dårlig samvittigheten å snike seg inn i en ellers overarbeidet hjerne, der det har vært særdeles liten plass til irrelevant informasjon( ja, det har tidvis vært så trangt der oppe, at man endte med å spise frokost tre ganger samme dag, da man etter ettermiddagens butikkbesøk fortsatt hadde bare frokostvarer... og ja, det er begrenset hvor spennende det er med yoghurt og müsli!)?  Dette måtte undersøkes!
En av søndagsaktivitetene her i residensen er nøye studering av nettaviser og oppdatering på stort og smått, alt i digitalt format. En liten sjekk av mail. "Hvordan miste ti kilo på tolv uker?" Kaffen er i ferd med å sette seg i vrangstrupen. Hva er dette for ufin mail? Umiddelbart i søppelkurven, merk for søppelpost. Man vil ha seg frabedt slike utidigheter. Tar en tur innom facebook. Bursdag, noen bilder fra dagens søndagsturer (fredens min... undertegnede er nok den eneste som ikke har hatt et snev av frisk luft denne dagen!), og... what? "Ønsker du å bli kvitt fettet?" Hvilken sammensvergelse er dette? Har hotmail og facebook gått sammen om å få den unge (ja ja ja .... middels unge, da) frøkenen til å begynne den rene selvransakelsen? Videre ned på siden: "Er du mellom 36 og 37 og ønsker et lettere liv?" 
Blikket blir flakkende rundt rommet. Hvor er joggeskoene? Burde kanskje tatt en tur ut? Kunne kanskje gått en liten kveldstur? Kanskje potetgullskåla skal settes i skapet? Det er jo tross alt noen gulrøtter og noen epler i kjøleskapet...
Takk facebook. Og hotmail. Og jaggu også Aftenpostens søndagsutgave. Takk for at søndagen ble avsluttet med dårlig samvittighet, evige løfter om en varig livsstilsendring og for at potetgullskåla har havnet i skapet - og gulrøttene har havnet på stuebordet. Man kan vel trygt si at humøret sank proposjonalt med antallet gulrøtter som kom ut av kjøleskapet.
Mon tro hva som venter neste fridag?

Ut på tur - Meråker 2013

I Meråker kan man gå på turposter. Faktisk 10 stykker. Variert terreng (dog en del som det alltid er i Meråker: Opp. Eller ned.). Mange flotte steder. Variert vær. Mye vær!

Vi har fått testet både regntøy og sko om de er så vanntette som de utgir seg for. Samlet får de nok terningkast 4.

De frem første postene tok vi på en dag. I regn. Mye regn. Faktisk så mye regn at det bare ble gøy.

De fire neste postene tok vi en dag da regntøy og fjellsko var byttet ut med shorts og joggesko. I en temperatur de fleste andre bruker til bading og soling, trasket vi rundt. Molter fant vi også, så jammen ble det syltetøy til frokost dagen etter.

Vi nærmer oss slutten.... nummer 9 er unnagjort!



And finally... nummer 10 ble gått på septembers første dag. Ikke shortsvær, men likevel en superfin tur i sola. Høstens første (men definitivt ikke siste - noen er nok født med lue) tur med lue!

anti-grønne fingre har fått sin forklaring!

Så har man altså funnet forklaringen.
På hvorfor blomster knapt rekker å komme over dørkarmen i residensen, før de begynner å henge med hodet.
Fargen går langsomt fra sterke og klare, til difuse og brune. For lite vann? For mye vann? En hver teori testes ut. Det har sågar vært like før munn til munn-metode med potteplanter her i huset, i full panikk foran besøk av plantens giver. For hvem vil vel innrømme at gaven rett og slett ikke hadde sjans til å overleve, i det den entret stuen? 
Men  i dag har man altså funnet en forklaring. Ikke rart plantene har visnet her i gården! Ikke en plante har blitt pratet til i dette huset!

http://www.adressa.no/forbruker/hjem/article8200251.ece

Man skal altså snakke med blomstene. Hver dag. Som om man ikke er smårar fra før, slår det undertegnede. Men det kan jo ikke skade å prøve. Men hva prater man med en blomst om? Været? Litt urettferdig kanskje, med tanke på at planten aldri mer vil komme ut i frisk luft. Ikke kan vi prate om hva vi gjorde i går, heller? Da vil jo planten tenke: "Og det spør du om, din idiot. Jeg sto jo her. Som i går. Og i forigårs. Og dagen før der." Og da vil nok humøret heller gå ned enn opp på denne planten, og den vil visne enda tidligere enn først fryktet.
Man har nå sett seg nødt til å forske litt på emnet, så i morgen skal man oppsøke biblioteket. Det må da finnes en bok om slikt?
Inntil videre skal man gi blomsten en øøøørliten skvett vann. Og håpe at den vil strekke seg oppover igjen, og få tilbake farge og livsmot!

Og skulle det ikke gå, så fins det da mye annet å ha i vinduet enn blomster.

Høstforsetter...

Av og til klarer man rett og slett ikke å tenke den ene rasjonelle tanken som kan redde en selv fra å gå på en real smell...
Etter å ha kastet et blikk utover pulten på jobb forleden kveld, fikk undertegnede en fortreffelig ide. Eller, la oss i første omgang bare kalle det en ide. Ved nærmere ettertanke kvalifiserer det antakelig mer til et innfall. Og innfallet kan ikke sies å være av det gjennomtenkte slaget.
Høsten er tiden for å sette nye mål, alt som har forfalt i løpet av ferien, skal tas igjen. Det er lov til å starte med blanke ark. Det skal spises sunt igjen, treningen skal tas opp, man skal begynne å legge seg tidlig for å være frisk og uthvilt klokka halv sju (noe som foreløpig synes å være et uløst mysterium anno høst 2013...) m.m. Akkurat som vi lager oss nyttårsforsetter, har vi laget oss høstforsetter som vi går inn med liv og lyst for å gjennomføre.
Det var altså et slikt høstforsett som utløste smellen. Etter å ha konstatert at pulten antakelig ikke ville sett mye annerledes ut etter et realt lynnedslag, kom man til å tenke på en reklame for en ny time på et nærliggende treningssenter som tilfeldigvis passerte undertegnedes øyne for ikke lenge siden. Timen hvor man får samlet energi (var på gitte tidspunkt svært forlokkende!), jaget vekk stress (skuldrene opp til ørene vitnet om at det kunne vært fornuftig) og rett og slett gitt kropp og sjel litt åndelig trening. Snakk om timing. Ingen tid å miste. Vips - så var timen booket.

Det startet flott. Inn i en sal med dempet belysning. Ahh.., herlig. Finne matte, sette seg ned. Så langt, så godt. Men så...liten ventepause. Man skal hente seg pledd må vite. Wow!! Hvor mange ganger har man ikke ønsket seg i en slik situasjon mens man har slitt så svetten siler og musklene gråter på spinningsykkelen? Oh store lykke.
For å gjøre en lang historie kort: Det gikk som det måtte gå - nedover.
Punkt 1) Å ligge helt stille og puste er ganske utfordrende for en som blir mye over middels lattermild av stillhet (noe "naboene" etter hvert antakelig ble nokså irriterte av). Nederst i høyre hjørne lå derfor en knisete fjortislærer og holdt på å le seg ihjel.
Punkt 2) Å få instrukser om pusting, resulterte i nærmest hyperventilering, da man ble svært bekymret om pusterytmen egentlig gikk i takt. Man vil jo ikke være urytmisk, må vite!
 Punkt 3) Å ligge rett ut på ryggen på golvet, kun med en tynn matte som underlag er en liten gjennomtenkt handling hva gjelder å komme seg opp igjen med verdigheten i behold. Etter å ha veltet seg rundt som en kobbe på vei ned av isflaket, sto man halvkrokete i hjørnet og prøvde å få kroppen i vater.

Konklusjon: De 30 minuttene gjorde ingen underverker med pulten. Den var like rotete dagen etter. Men opplevelsen fikk i det minste trimmet noen muskler. Lattermuskler trenger også trim.
Høstens forsetter har i etterkant kokt ned til ett (og her kommer lærdommen fra min første - og siste - time i dette inn!! Følg med, følg med!) Når en "god ide" treffer hodet - observer ideen. Aksepter ideen. La ideen flyte. Og la ideen fare avgårde! 
Så unngår man i hvert fall en og annen smell.

Ut av dvalen - inn i klasserommet

Og DER gikk startskuddet for skoleåret 2013/2014.
Ut av dvaletilstanden. På tide å slå på hjernen igjen antakelig.
Og på tide å komme ut av blogg-dvalen.
Ja, ikke at man har vært fullstendig avlogget hele sommeren, altså.
Man har da både twitret, og facet og til og med nettbrettet (det er vel et verb??) både titt og utitt. Men akk bare til underholdningsbruk, og det har ikke ramlet undertegnede inn å dele noen av sommerens opplevelser med blogglesere både her og både der.
Men nå er vi på sporet igjen. Hvem vet hva som vil dukke opp?
Kanskje en severdighet? Kanskje en nyhet? Kanskje en brøler (de har det vært ganske mange omtaler av på bloggen har det slått meg...)? Kanskje en dumhet?
Watch and learn.

Og inntil videre: God høst!!!

Oh yes!

Sommerferie.
La ordet synke inn.
Følelsen bre seg.
Hodet koble ut.
Kroppen gå inn i dvalemodus.
Solkrem på.
Champagnekorken sprette.
Sommerferie.

Tingenes iboende infamitet...

Her skulle det ha vært et herlig fotografi (det gammeldagse ordet er fortsatt best. Snap shot gir liksom ikke den samme ærverdige følelsen...) av sommer, sol, shorts og t-skjorte.
Det bildet ble avlyst.
Ikke avlyst for "evver", som kidsa sier, men utsatt på noe ubestemt tid (i Trøndelag er nemlig vær noe som kun kan beskrives som ubestemt).
Mon tro hvordan artikkelen fikk sitt navn? Ja, ubestemt artikkel, altså. Det må være en svært vinglete artikkel. Skal, skal ikke, liksom. Håpløst å forholde seg til slike artikler, har jeg hørt.
Vel, nå var det altså ikke ubestemte artikler som slo seg aldeles vrange denne yderst infame sommerdagen, men heller det faktum som alltid ser ut til å foreskje (ja, nå tenker du sikkert at undertegnede har tatt en litt for tidlig ferie, og satt alt av rettskriving og ordkunnskaper til side, for ordet foreskje eksisterer da vitterligen ikke, tenker du? Men jo da, dette er et ord man faktisk stadig oftere ramler over i mange ulike skrevne medier, så det er nok helt klart et ord som er i ferd med å få stor popularitet. Og man vil jo følge med i tiden, må vite!), ja altså ser ut til å foreskje første skoleferiedag for elever og lærere. Denne merkedagen man har sett fram til, telt ned til, drømt om og gledet seg til. Da skal badeshortsen fram. Vannmelonen kuttes opp. Luftmadrassen blåses opp. Solkremen (fra i fjor) smøres på. Kaffen skal på termosen. Skorpor og smøreost i bagen (en urgammel sommertradisjon i den volanske familie, med uviss opprinnelse, men standhaftig gjennomføring! Mon tro om det ikke snart er duket for et eller annet jubileum?).

SÅ skjer det altså.
Igjen.
Og igjen!
Regnet bøtter ned. Og det var ikke det at det regnet. Nei, det må vel heller betegnes som øsende vannslipp, det som åpenbarte seg fra himmelen.
Bort med shorts. Solkrem ble byttet ut med goretex. Bikini med ullmax-trøye. Og skorpor? Glem det. Ville blitt til grøt etter to strakser.

Men det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær. Undertegnede stiller seg litt tvilende til uttalelsen, men ok.
Etter å ha ikledd seg et regntøysett i størrelse XL (og tro meg, det er XL...!), tok man beina fatt. Et lite øyeblikk kunne man faktisk lure på om man var på rafting eller fottur, vannet tatt i betraktning...
Men det ble en tur, og to turer, og tre turer og fire turer. Og alle var enige om at de hadde hatt fine turer. 
Men sommer? Nei, det skal vi ikke kalle det. For dette satser vi på var et unntak fra regelen.
Herved bestilles 25 varmegrader, sol, skyfri himmel og vindstille sånn ca fram til slutten av oktober.

(og for ordens skyld. Det ble betydelig bedre i helgens andre dag. Til glede for alle ferierende - og for oss snart-ferierende!)

Myte motbevist.

Meles meles.
Altså grevling.
Myte: "Grevlingen biter til det knaser".
Test av myte 08.06.2013: Myte motbevist.


På wikipedia kan man lese følgende (og man stoler selvfølgelig fullt og helt på et sådan kvalitetssikret medium!):
"Grevlingen spiser det meste, men er spesialist på metemark."
Man kan vel ikke akkurat si at den uttalelsen er så skremmende i seg selv. Men hva er egentlig det meste?
Finnes det noen grense f.eks. på størrelse eller form? Er det små ting? Er det plantematerialer? Vil levende vesener over 180 cm gå under betegnelsen "det meste"? 
Det er mange forunderlige fenomener i naturen. Av og til kan man lure på nytteverdien av alt som finnes der ute. F.eks. snegler. Hva får egentlig en snegle utrettet i løpet av et døgn? Bortsett fra at franskmenn setter til livs 25 000 tonn av dette bløtdyret hvert år, har undertegnede svært vanskelig for å se særlig potensiale i skapningen. Annet enn at den er svært ubehagelig å få under skoen når man går bortover stien. Lyden av knusende snegleskall... say no more. Den skoen ser man ikke under med det første! (og nåde den som tramper inn i den nyvaskede gangen med kadaveret under sålen!)
Spørsmål om nytteverdi dukket også opp lørdag formiddag, da man på sin fredfulle gåtur gjennom et skogholt, møtte et eksemplar av arten grevling. Eksakt hvem som møtte hvem, er imidlertid fortsatt uklart. Til det ble møtet alt for oppjaget, og saken ble aldri diskutert. Man sto imidlertid plutselig ansikt til snute med denne klumpen av et mårdyr. Dersom man hadde bøyd seg en anelse forover, ville det vært fullt mulig å klappe sjarmtrollet. Dette ble ikke prøvd. 
Det er fascinerende hvordan man i en brøkdel av et sekund kan hente fram fakta (som man tror man har hørt) om en sak. I dette tilfellet i det man står og ser inn i to nokså rådville grevlingøyne. Var det ikke noe med at grevlinger spiser? Eller var det at de knekker bein? Et eneste spørsmål sto plutselig helt klart foran undertegnede: What to do? Man kunne selvfølgelig ha berettet om en heltedådig forsering av denne klumpen av et hinder som var kommet inn på stien, og videre ha lagt til i en avslappet tone at hendelsen ikke påvirket verken puls eller tanker det minste, og at turen fortsatte i strålende solskinn, og alt var resten av dagen bare fryd og gammen. Det ville vært løgn.
For det første regnet det. Så allerede der ville man vært på ville veier hva sannhet angår. Og for det andre kom man ikke forbi klumpen i det hele tatt. Kroppen var som forsteinet. Ikke en muskel var interessert i å lystre det som måtte være av overlevelsestanker (man tror jo et øyeblikk at nå blir man spist...). Det eneste heltedådige som skjedde, var at tårene spratt ut og man fikk skviset ut med tynn og sped stemme: "Gå vekk!"
Tenker den grevlingen ble satt på plass der gitt. Den skjønner jo selvfølgelig hva du sier, og skjønner videre at det er best å adlyde slike hardtslående ordrer, framskaffet av en truende dame i trimklær.
Grevlingen satte av sted, ut i nærmeste grøft.
Hjemturen ble gjennomført i rekordfart.

Myten ble motbevist: En grevling spiser ikke alt den kommer over, og den lytter helt klart til tydelige ordrer!

Prøve-17.mai

Hva gjør man egentlig på 17.mai?
Problemstillingen har dukket opp i kjølvannet av at man som snart 30-årig korpsmusikant har innsett at årets opptreden i en herlig upassende uniform med en passe sur og kald saxofon ikke kommer til å skje. 17.mai har av en eller annen grunn aldri blitt gjenstand for vurdering hva aktiviteter og antrekk angår. Inntil nå. Og som så ofte ellers når man føler at kompetansen ikke strekker helt til - man leser seg behørig opp på emnet.
Det ville overraske alle hvor mye litteratur som faktisk finnes angående feiring av 17.mai. Og undertegnede som trodde at dette var en smal sak å sette seg inn i...
En ting er i alle fall sikkert - det ligger an til å bli travelt.
Det er nemlig slik at det meste bare må lages, og må gjøres, og må spises. Mon tro når man skal starte showet?
I følge enkelte skal man altså starte med champagnefrokost. Ja ja... variasjon til akevitten som korpset har på innerlomma kan jo være artig. Men her snakker vi altså ikke frokost som i grovbrød og brunost. Nei, det skal være nybakte rundstykker, stekte egg, kokte egg, eggerøre, laks i alle varianter, og oppskåret frukt. Ja, og så champagnen da. Husk servietter med nasjonalfargene og flagg!
Men nå gjelder det å være rask. Nå er det bare å begynne å forberede lunsjen. Mellom barnetog og borgertog, lokaltog og regiontog. Hva serverer man så til lunsj på en sådan festdag? Intet mindre enn koldtbord må vite. Phu... Hakke, steke, koke, bake, legge opp. Og vips er det lunsj.
Glem for all del ikke å starte forberedelsene til middagen. Flerfoldige forslag om helstekt ditt og ovnsbakt datt. Fellesnevner for det meste: Dette tar tid!
Desserten er et must på festdager. 17.mai er intet unntak. Vi går for en enkel karamellpudding (altså starter kokkeleringen nå midt på formiddagen 16.mai...). Kremen vispes mens man likevel har håndmikseren fremme under lagingen av rekesalaten til lunsjen.
Innimellom disse lystige festmåltider må man for all del ikke glemme pølsene. Og hva med isen? Her skal spises is til man har tannkjøling langt inn i ørene.
Etter å ha lest 100 tips om fjerning av rødvinsflekker på bunadsskjorte, skjønner vi at rødvin også skal konsumeres før, under og etter matlagingen. Mon tro om det er en liten pause akkurat under champagnedrikkingen?

Bare ett lite spørsmål gjenstår: Hvordan i all verden rekker så mange mennesker å gå i tog på 17.mai? 
Og jeg som trodde det var stress å spille i korps....

sykle til jobben-aksjonen (?)

Når man er en smule indisponert, får man rikelig med tid til å tenke over små og store nyheter man ramler over i løpet av en dag.
Det nærmer seg vår. Ingen tvil om det. Selv om trønderadioens lyttere i går nærmest bombarderte studio med kritiske sms-er om at vårens savnede ankomst slett ikke skulle markeres (ei heller omtales!) enda, man er tross alt bare så vidt inne i april. Man kan fort mistenke at slike innsendere som tar seg tid til å få kringkastet sitt mishag er bosatt på litt mindre tettbygde strøk, gjerne i flerfoldige meter over havet. Eventuelle motdebattanter var fullstendig fraværende. Årsak? De var selvfølgelig ute i det strålende vårværet!
Men vår altså.
Med våren kommer også kommuners og fylkeskommuners tiltak for å få arbeidsstokken sin i bedre fysisk form. Derfor introduserte man for noen år siden konseptet "Sykle til jobben". Det fungerer ca som følger: Man sykler. Så noterer man på en nettside at man har syklet. Dette har kommunene og fylkeskommunene klokketro på. Sykle og noter. Dette har nok sprengt en hver statistikk landet over hva fysisk form, sykefravær og trivsel på arbeidsplassen angår.
For oss som har et lite innlagt gen med latskap, er dette svært lite kvalitetssikret. Ikke en gang mens undertegnede deltok forrige gang, var det noen som sto i Klettkrysset og virkelig sjekket om man gadd å sykle de påståtte milene fra Byåsen til Melhus. Da kan jo fristelsene fort oppstå. Spesielt når det er kaldt. Og det regner. Og man skal ha med seg mye. Og man har stått opp litt sent....
Det er overraskende hvor fort man kan gå fra å være en toppskjerpet rutineslave, med sterkt fokus på regler og overholding av sådanne, til å bli liiiiiitegrann "rund i kantene" når man driver med slik selvrapportering! Vel, nok om det.
I dag kunne man igjen lese om at årets Sykle til jobben-aksjon er like om hjørnet. Nytt av året er imidlertid at nå kan du delta på Sykle til jobben-aksjonen uten å sykle! Og det er da at undertegnedes kritiske indre røst røsker seg løs av dvalen og gjaller høyt i sky (vel, det foregikk ikke akkurat sånn, men det hørtes litt kulere ut!): Da kan det vel ikke hete Sykle til jobben-aksjonen?
Tenk deg følgende:

• NM i janitsjar 2014: Nytt av året: Du trenger ikke spille et instrument for å delta
• Tippeligaen 2014: Nytt av året: Du trenger ikke spille fotball for å delta
• TV-aksjonen 2014: Nytt av året: Du trenger ikke å gi noe, eller bidra på annet vis, for å delta
• Kokkekurs med Eivind Hellstrøm: Nytt av året: Du trenger ikke lage ordentlig mat for å delta. Eller jo.... akkurat den kommer vi ikke unna med
• osv  

Nå kan man kanskje tillegge irritasjonen en proporsjonal økning med hvordan termostaten i et ellers normaltfungerende legeme er for tiden, men likevel.
Nå kanskje det er håp for min store barndomsdrøm likevel. Skal det endelig gå i oppfyllelse?
Tenk om vi i morgen kan lese i postens reklame:
"Nå også fiskegrateng uten fisk"!

Påskens matspalte

Punkt 1: 
Finn et egnet grillsted. Spade anbefales!  Finn igjen bålpanne og grillrist (kan være på avveie etter fjorårets påskeaktiviteter...). Bruk en egnet mengde grillkull (og tennvæske om du er lur, det setter bare en ekstra spiss på pølsene!). Tenn på. Bekledning a la fleece bør frambringe en viss forsiktighet.

               Punkt 2: Legg på tilstrekkelig antall pølser.
                               Du klarer alltid flere enn du tror!

Punkt 3:  
Stek pølsene lenge nok. Det skal være mørk farge og en touch av granbar.






                                                             Punkt 4: SPIS!

Forbruket av grillpølser mangedobles i disse påskedagene som nå ligger foran oss. 359 dager i året en noen utskjelt matrett, med omtrent totalt fravær av smak. Men vips - i det skjærtorsdagen enses i det fjerne, våkner lysten etter denne svært forutsigbare pølsesorten. Det hamstres grillpølser over en lav sko (lave sko er vel ikke akkurat noe anbefalt bentøy i dyp snø, men det får vi ta for oss i en annen anledning...), kun akkompagnert av en og annen kvikklunsj og flatklemt appelsin. Det stekes og grilles, og kokes og stekes igjen. Med brød og lompe, eller bare på pinne. For de som er litt ekstragavante, slår man kanskje til med ketsjup (ja, noen sverger sågar til sennep), men det er bare hvis man har ledig plass i sekken.
For de som av en eller annen grunn ikke har fått utdelt gourmet-kokk-gener, er dette virkelig en takknemmelig høytid. Det skal rimelig mye til for å mislykkes med å lage en svartbrent pølse. Til alle grillpølse-elskere (og de som av uforståelige årsaker sverger til wienerpølser...): GOD PÅSKE!

Det gjelder å ha en positiv holdning

Et badegulv et hardt. Utrolig hardt. Du har kanskje ikke filosofert videre over saken? Vel, legg deg på gulvet. Og ligg der et halvt døgn. Så møtes vi til erfaringsutveksling. Det vil forundre veldig om vi ikke kommer til enighet. Et badegulv er hardt.

Olympiatoppen glimtet med sitt fravær i planleggingen av sist helg, noe som i ettertid har vist seg å få fatale konsekvenser. Hadde de kommet på banen tidligere, ville man kanskje fått noen velmenende råd om oppladning og forberedelser hva turrenn angår.

La oss slå det fast med en gang: Forberedelsene var ikke optimale. Men det stoppet slett ikke der. Nei, det var vel egentlig bare den lille detaljen som veltet lasset (eller var det liten tue som velter stort lass? Men hva har en tue med ski å gjøre?).  Sånn i ettertid er det ingen tvil om at man har et stort forbedringspotensiale hva å kjenne på dagsformen angår. Ja, man kan faktisk gå så langt som å si at her haster det med et lynkurs i tolking av kroppens signaler. At man følte seg litt uggen på morgenkvisten, utløste ingen alarm. At man var litt slapp før start, sikkert normalt. Det begynte kanskje å ringe en liten bjelle da man ble kvalm etter første drikkestasjon, kun etter to slurker styrkedrikk. 
For å gjøre en lang historie kort (for dæggern døtte: Den skituren var lang!): Påfølgende natt ble tilbragt på badegulvet. Og når man frivillig velger å ligge på et sådan underlag i timesvis, er det ikke på grunn av ualminnelig beundring for sitt eget bad! Men av hensyn til sarte sjeler, skal man ikke her rippe opp i nattens (og dagen etters) aktiviteter. Det kunne utløse uhensiktsmessige reaksjoner, og man kunne fått flere tilfeller av baderomsbsøk.

Når man er godt inne i rekovalensperioden etter slike opprivende opplevelser, gjelder det å få opp humøret så godt man kan. Alle som er syke trenger trøst. Derfor har undertegnede laget en liten liste som kan dempe desperasjonen over å være satt totalt ut av spill:

Fordeler ved å være syk:

•  Man kan ligge på sofaen hele dagen uten å ha dårlig samvittighet (ja, bare man kommer seg opp fra gulvet, altså)
• Du slipper å trene (noe som er befriende herlig etter å ha gjennomgått sitt livs verste mareritt hva skirenn angår)
• Du kan se på tv hele dagen, og ingen setter spørsmålstegn ved at du "tilfeldigvis" ramler innom den ene dårlige serien etter den andre (ja, ikke at det skjedde, men det kunne jo fort ha skjedd...)
• Du kan se ut som et takras og gå i joggebukse hele dagen (eller ligge i joggebukse da, ettersom du mest sannsynlig befinner deg på sofaen)

Da listen over fordeler ved å ikke være syk ble så lang, at man ikke fikk plass i ett enkelt blogginnlegg, valgte man å droppe å ta den med denne gang. 

Punktene over kan vel antakelig ikke veie opp for det å være frisk og rask, men de kan i hvert fall gjøre en syk og svak sjel lysere til sinns. Og forskning har vist at en positiv holdning kan føre til at man blir raskere frisk. Og i såfall kan det være at listen faktisk gjør at man er på beina før man vet ordet av det! Ikke verst. På en helt vanlig tirsdag.

Vil du være med, så heng på!

Noen ganger bare vet du at ting er i ferd med å møte den absolutte harde veggen. Forvarslene bare står i kø. 
Det kan begynne i det små. Det er ikke sikkert man tar signalene en gang, helt sånn i starten. Som når man tar med seg på jobb den tomme matboksen fra i går, mens dagens nistemat står fint igjen på kjøkkenbenken og bare venter på å bli spist.
Eller som når man retter samme tekstene to ganger (som om ikke rettbunkene er mange og høye nok fra før, liksom) fordi man har glemt hvor man la vurderingene, og overbeviser seg selv om at da er det nok ikke gjort (hvem er det forøvrig som kommer på å legge en haug med vurderingsark på badet? Ja, badet. Og om noen kommer på å legge den der, hvem kommer på å lete der?)
Brillene.
Praktisk hjelpemiddel.
Ja, det fordrer selvsagt at man har en viss kontroll på hvor de befinner seg til en hver tid. Og det er akkurat der undertegnede har et lite snev av forbedringspotensiale. Enkelte i bekjentskapskretsen morer seg til stadighet med å mimre over den gangen brillene på en uforståelig måte (og ja, det er forsatt uforståelig (!), selv om enkelte tror noe annet!) dukket opp i grønnsaksskuffen i kjøleskapet. Det kan man heldigvis fastslå var en engangsforeteelse.Denne uken har de imidlertid vært på tur igjen. Hvor? Godt spørsmål. Mysteriet er fortsatt under konstant etterforskning, og man håper på snarlig løsning...
Det er nå 10 dager til påskeferien.Det er fortsatt mye som kan gå på halv tolv (hvorfor tenker man forresten aldri nytt.... hva er galt med halv sju?). Det er bare å håpe at NM-notene ikke havnet på badet sammen med rettebunken, at man ikke stiller i konsertklær under skirennet, at man husker å pakke sykkelsko i bagen og ikke appelsinene som skulle i fruktsalaten OG at brillene dukker opp på ukjent (men logisk) sted.

Forøvrig er det viktig med tilstrekkelig trening før store begivenheter. I anledning den forestående påsken, har man nå lagt inn daglige intervalløkter med appelsinspising, ispedd jevnlige langøkter med kvikklunsjinntak. Til uka skal man toppe formen med et par skikkelige drag med pølsesteking - så er formen prikket inn til påska!

Inntil den tid er kanskje brilledusør tingen?

Og vips - vår?

Vel, nå er det nok en gang bekreftet. Skal du bo på permanent basis i Trøndelag, bør du være utstyrt med en god dose tålmodighet, ha evnen til å glemme fort, kunne gjøre om på planer i siste sekund og ikke minst ha et meget velutstyrt klesskap.
Været den siste uka har vært omtrent som en gjennomsnittlig skoletime. Man går friskt ut til en uforutsigbar mengde hormonbomber  og innser innen fem minutter at her må det improvisasjon til for å kunne holde tritt med alle hendelser som oppstår i tide og utide.
Vinterferien skulle være spekket med ski både nedover og bortover, og man skulle beære sitt legeme med frisk luft, appelsin og samle nye fregner. Opplegget var gjennomplanlagt og hadde gått igjennom grundige konsekvensanalyser. Men her må det ha vært et innslag av feilvurdering (kan det ha vært inspirert av Rock City?), for en av deltakerne i planen gikk hen og improviserte underveis (helt uten å konferere med andre deltakere i planen.). Improvisasjon er ekstremsport. Dersom man ikke følger klare rammer, kan man ende på villspor. I dette tilfellet endte det på et sykehus på Lillehammer. Noen som forøvrig ikke kan sies å gi verken spesielt mye frisk luft, mye appelsin eller mange fregner (det hjalp jo ikke særlig på humøret at været var aldeles magisk med perfekt antall kuldegrader og sol fra skyfri himmel...).

Heldigvis gikk improvisasjonen fort over, og ved helgens slutt var man atter klar til å gi alt i skisporet. Det var da det skjedde. Igjen. Trønderværet. Det var jo ikke annet og vente. I ukesvis har man blitt bortskjemt med sol og kulde (en stund trodde man at Dovre faktisk var flyttet en 40-50 mil nordover). Regn. Snø. Vind. Hagl. Mer regn. Mer vind. Regn igjen. Dette er den korte oppsummering av siste ukes klima. 
Et kort blikk ut ruta bekrefter at det mest praktiske framkomstmiddelet på jordene nedenfor huset må være vannski. Eventuelt en slik sykkelbåt som man av en eller annen grunn på død og liv skal kave rundt med på stranda i syden.  Helgas skirenn henger i en tynn tråd. Eller rettere sagt en stor vanndam... Ikke en gang fire lag med klister i alle regnbuens farger kan redde dette skiføret.

Man forbereder morgendagens fakkelnatt med å finne fram aktuelle klær. I dette øyeblikk har man omtrent fire alternativ klare. En kort tur på trappa bekreftet nettopp at man mest trolig må ha på alle fire alternativ samtidig. Brrrrr.......

Vil du unngå den totale forvirring og frustrasjon: Ikke les yr.no eller storm.no. Og for all del: Fall ikke for fristelsen til å sammenligne nettstedene! Det vil kun medføre høyt blodtrykk og vedvarende depresjon. Du må umiddelbart ta permisjon fra jobb og legge alle fritidsaktiviteter på hylla, da det vil være heltids beskjeftigelse å holde tritt med været som er varslet til en hver tid.

Trønderens værvett-regler: 
1. Tro aldri at det blir fint vær. 
2. Stol aldri på et solglimt. Det kommer trolig regn før du får av regnjakken
3. Tro aldri at det blir fint vær
4. Dra aldri på lange turer (over 30 minutter) uten vindjakke, skoovertrekk og skjerf
5. Tro aldri at det blir fint vær
6. Bli ikke for glad av pent vær. Det blir snart verre
7. Tro aldri at det blir fint vær
8. Gled deg ikke over dårlig vær på Østlandet. De ler dobbelt så mye av trønderne når været snur - noe som skjer før du aner det
9. Tro aldri at det blir fint vær
10. Kan du følge de ni reglene over? Gratulerer: Du kan bli en super trønder!
                   

Vintermagi

Av og til finner man liksom ikke ord som passer. Hvordan beskrive en så herlig følelse som å skli bortover i skiløypa i -13/-14 grader, strålende sol, skyfri himmel - og hele ettermiddagen foran deg? 

Bare en ting å si: Magisk! (ja, eller trolsk, som enkelte nok ville sagt det)

 -13 grader er relativt kaldt. I slike tilfeller er det helt vanlig å ta fram vinterbekledningen, og iføre seg litt ekstra klær i forhold til en vanlig jobb-innedag. Her må undertegnede sies å ha gått på en aldri så liten smell. Det er ikke til å stikke under en stol at man nok er anlagt slik at man til en hver tid søker en aldri så liten varme-hule. Det har denne etterjulsvinteren medført at standard morgenutrustning for en dag på skolen har vært stort skjerf og minst ett ullplagg (ja, enkelte dager har man sågar skeiet ut med to) på legemet. Mmmm, godt og varmt!
Men det er jo innendørs... Dilemmaet oppsto i det man innså at man skulle bevege sitt legeme utendørs. Hvordan kle på en allerede over middels godt påkledd kropp? Og kan man i det hele tatt unngå å fryse når man har lagt lista såpass høyt?




Enkelte sjanser må man ta. Taktikken ble i stor grad inspirert av Rema 1000. Det enkle er ofte det beste. Dobbelt av alt! (ja, bortsett fra lue. Om man ikke regner med den ene bøffen som ble trekt over hodet under lua, selvfølgelig). Taktikken viste seg å være i overkant vellykket. Etter en og en halv time med varmeste temperatur på - 13, kom man inn gjennomvåt av svette. Ikke en tråd tørr. Så neste gang bør man kanskje velge en litt mer gjennomtenkt taktikk. 

Og er man virkelig dristig, prøver man en dag innendørs uten ull. Men det er bare om man riktig føler for å være dristig. Og det gjør man jo sjelden. Men det har jo skjedd undre før... hvis ikke får man tro at skjerfet kommer av til St.Hans!

Og jula varer helt til.... februar?

Februar.
Det er liksom noe forløsende med februar. Den fryktede januar er over. Regningsbunken er igjen i ferd med å stabilisere seg på et normalt nivå, julematen er endelig ute av frysere og kjøleskap, dagene blir stadig lysere, og sola begynner å varme en kropp som hungrer etter D-vitamin. 
Februar er vinter. En helg med både alpint med lavende snø, og langrenn i strålende sol er energikick av dimensjoner.
I KIA-en på vei hjem, satt man i egne tanker, og reflekterte nettopp over denne februar-gleden som skyllet gjennom kroppen. 
Det var da man satte tyggegummien i halsen. Rattet tok en sterk vridning til venstre (takk til høyere makter - om det nå skulle finnes noe slikt - for at det ikke kom noen i motsatt kjøreretning!), og et bitte lite øyeblikk var det nesten så pusten stoppet opp.
Vududalen. 
Når slutter de å feire jul i Vududalen? Juletre, juledekorasjoner, lys i alle regnbuens farger, høyt og lavt.... Og dette er greit, altså? En med litt over middels tiltakslyst som ønsker å vise potensielle kunder sitt hjemmeutsalg av alskens varer, må søke i det vide og det brede om tillatelse til å sette opp et enkelt stilrent skilt med en pil på. Dersom du er heldig får du avgjørelsen utsatt og saken tatt opp til vurdering om 3-7 måneder igjen. Det er fortsatt ikke gitt hva svaret måtte bli. Men å lyse opp en hel dal (ja, nå kan man jo kanskje skjønne at man trenger en viss opplysning av en sådan plass som ikke akkurat er verdens navle), det byr altså ikke på problemer. Uforståelig...
Det heter i en julesang at "julen varer helt til påske". Nå nevnes det vel i samme sang, at "det er ikke sant, for derimellom kommer faste".
Til helgen er det fastelaven (hva får egentlig høyst oppegående mennesker til å pynte sine respektable hjem med fjær i alle verdens grelle farger?Vel, det er vel kanskje et spørsmål man ikke skal behandle denne gang. Men rart - det er det!). Det ventes spent på hva som skjer i Vududalen? Varer julen til faste?
Og hva er det neste? Hele Vududalen full av påskekyllinger og malte egg?

Dagens gladnyhet

Mandag.

I utgangspunktet ikke en dag hvor man føler seg mest fresh og tipp topp opplagt. Så heller ikke 14.januar. At halsen kom på å slå seg vrang rett etter man hadde funnet horisontalen sist kveld, hjalp heller ikke på humøret. 

Immunforsvar. Dersom det norske forsvaret fungerer omtrent som undertegnedes immunforsvar, får vi for all del håpe at Norge ikke havner i krig og konflikter. For der er ikke mye forsvar å spore. Da er det bare å legge seg flat og overgi seg umiddelbart!

Vel ute av sengen, så man seg i speilet: 

 

Wow.

Fresht.

En uovertruffen uke er i emning. Hvor energien vil sprute og tiltakslysten må stogges i fare for overdose av boblende entusiasme og gjennomføringstrang.

Speilbildet levner ingen tvil om at legens anbefalinger om alskens vitaminer, tran og andre herligheter (har til dags dato bare spydd to ganger av tran, så dette går godt. At frokosten til en hver tid smaker tran, er jo slett inget offer i søken etter den optimale helse) har fungert.

Det var derfor en åpenbaring å lese dagens oppslag på Adresseavisas nettavis. Halleluja!

http://www.adressa.no/sport/sprek/article6950375.ece

"Trente mindre, ble i bedre form".

Til å ha vært en gjennomført ateist i mange år, har man aldri vært nærmere en religiøs åpenbaring!

Ingen tid å miste. Man kan gå glipp av verdifulle helsegevinster. Derfor går man øyeblikkelig i gang med å trene mindre, og kvelden vil derfor tilbringes i sofaen, med knitring i ovnen, tv-en på og en stor kopp te. Forventningen til morgendagens første speilbilde er enorm. Forhåpentligvis vil man se snarlig effekt, og våkne fresh og sprek til en ny tirsdag!

En rose for farmor

En rose for farmor

Savn.
9.januar er alltid en litt ettertenksom dag. Tankene vil liksom et annet sted. Denne dagen ville farmor fylt år.
Av og til tar jeg meg selv i å tenke: Hva ville farmor sagt om dette, mon tro? Skulle så gjerne delt små og store opplevelser med henne. Slik som hun delte med meg.

Lyset på bordet i dag brenner for et godt og varmt minne.

Sony Ericsson truer blodtrykket

4.januar. Man aner fred og ingen fare. Så langt har 2013 vært et år som har gått på skinner. Man har klart å la smågodtskåla stå i fred i ukedagene (selvpålagt nyttårsforsett), ja et par smeller har man kanskje gått på, men stort sett har den stått helt rolig.
Telefonen ser ut til å ha behov for litt påfyll av energi, den blinker høflig for å gi tegn om at eieren bør finne nærmeste tilkoblingsmulighet. Ettersom man skal ut på en lengre reise (til ski-eldoradoet Meråker. Nei vent....ski? Vannski, selvfølgelig!), faller det naturlig å la telefonen lades mens man kjører oppover. Og til ljomende allsang (digger ord som starter med lj! Det er gir liksom litt ur-norsk schwung over det hele), kun avbrutt av 4-5 nøyaktig like nyhetssendinger, blir lille Xperia stadig mer oppegående igjen. 
Etter en nokså aktiv dag på lørdag (først jaktstart, så skiskyting og jammen blir det prøvehopping på slutten av dagen. Ikke rart man blir sliten!), skal undertegnede bare sjekke telefonen før man skal reise til det store utland for å proviantere. What? Xperia vil ha nytt påfyll. Hva er dette? Var de to tekstmeldingene på lørdag formiddag for mye å forlange?
Vel, man antar at det har skjedd noe mystisk med billadningen kvelden i forveien, og Xperia får være hjemme og kose seg med påfyll av energi, men andre traver mellom hektiske butikkhyller for å skaffe livsnødvendige ting som smågodt (det er helg!!) og snus (nei, for all del! Undertegnede har da ikke falt for fristelsen å putte svart gift i munnen enda. Det får andre ta seg av!).
Vel hjemme er Xperia glad og fornøyd, og veldig opplagt. Alt er fryd og gammen, og 2013 er fortsatt ikke å forakte. Selv om den konstante regnskura som har pågått siden torsdag begynner å tære litt på humøret...
Søndag ettermiddag. Legemet skal trimmes (juleribba har satt sine spor), og man legger snuten mot mer urbane strøk (unnskyld til eventuelle meråkerbygg som måtte være uenig i definisjonen av urbane strøk), og vel framme ved Levangers storstue (les: Trønderhallen. Les evt.: Levangers største utgiftspost, enn så lenge, vel og merke...) piper Xperia. Ikke av glede. Men av åndenød. Han må ha energi. IGJEN! 
Så nå er man i ferd med å innta jungelen av mobiltilbud som florerer i disse etterjulstider. Men å handle mobiltelefon er omtrent som å lete  etter den fine steinen du kastet i august, når du tar årets første bad - komplett umulig. 
Du må jo ha smarttelefon! Du må jo ha et godt kamera! Du må jo ha windowstelefon!
Det har ikke manglet på råd siste døgnet. Men det er nok dessverre slik at rådene forvirrer mer enn de oppklarer. 
Så nå er planen å skaffe en telefon. Intet mer, intet mindre. Jeg skal ringe, og folk skal ringe til meg. Jeg skal sende sms, og folk skal kunne sende sms til meg. Og er jeg riktig vågal, ja da skal du få sende en mms til meg også! ;)

Happy new (shopping-)year

Ti dager med kontinuerlig påfyll av mat og drikke setter sine spor. Det er bare å innse - et og annet nyttårsforsett om litt mindre sjokolade og litt mer trim, er helt på sin plass. For å lade opp til et sådan år (nå vil vel disse forsettene havarere før midten av januar, som de fleste andre forsetter, men det gjelder å ha et positivt fokus!), har man lyttet til erfarne ekstremutøvere (i dette tilfellet Petter Northug) og startet umiddelbart med en av de viktigste ingrediensene om man skal ha en optimal trening, nemlig restitusjonen.
Handelsstanden har nok et lite ønske om at man skal bruke denne kvelden til å legge opp morgendagens løype, hva angår salg av hvitevarer, møbler, klær, sportsutstyr osv. To dagers oppsamling i postkassen indikerte at noe skal skje i morgen tidlig. Den var rett og slett full av store og små tilbud. Og hva har de alle til felles? Joda, "tidenes råeste januarsalg" starter presis kl. 07.00. Og det er her man må stoppe et lite øyeblikk for å lete etter en viss logikk. Hvorfor skal man på død og liv starte shoppingen klokka sju om morgenen på årets første hverdag, når butikkene aldri har åpent på et sådan tidspunkt resten av året? Har handelsnæringen et håp om at man stinn av ribbe og kalkun, skal sjangle rundt i ørska fordi man er oppe tre timer tidligere enn man har vært på over en uke, ute av stand til å vurdere om tilbudene egentlig er så fantastiske og råe som kjedene skal ha det til?
Undertegnede lar seg imidlertid ikke lure. Her skal ikke ofres et minutt på shopping klokka sju om morgenen. Misforstå rett. Det er både økonomisk og direkte fornuftig å handle på salg. Det er konseptet med å lure kundene ut i shoppingkamp og endeløse køer man ikke vil være en del av. Dessuten - å gjøre noe som helst annet enn å prøve å våkne 2.januar før første kaffekopp på jobb klokka åtte, er helt utopi å tro at man skal få til. 

 USA er i ferd med å gå konkurs. Den er riktignok midlertidig utsatt, men for hvor lenge? Europa er inne i en dyp økonomisk krise. Det er kontinuerlige opptøyer mange steder i nordafrika fremdeles. Det varsles stadig mer ekstremvær over det amerikanske kontinent, noe som hver krever både menneskeliv og enorme materielle skader. Mange rundt omkring sliter mye og lenge med alvorlig sykdom. Og så videre, og så videre...
Og her sitter vi - på verdens heldigste sted. Måtte 2013 bli et godt år for oss alle. Så kan vi heller kjenne litt på at vi er ganske så priviligerte som har havnet akkurat her - istedet for å stresse til el-kjøp i morgen kl. 07.00!

                                                                  GODT NYTT ÅR!