Det virker som de aller fleste kvinner er født med dette genet. Overalt hvor man ferdes, møter man på eksemplarer av arten. Husmoren som lager alt fra bunnen av. Gjerne mens hun vasker huset med den ene hånden, og strikker en genser eller fem med den andre. Hun stiller alltid på alle barnas aktiviteter, gjerne med litt hjemmebakst under armen og nyvaskede lagdrakter under den andre, mens steken putrer i ovnen og karamellpuddingen står til avkjøling i kjøleskapet. Hun har gjerne luket i hagen før hun kom, og sølvtøy og messing er nypusset (ja, akkurat det er et usikkerhetsmoment. Har folk messing lenger? Eller er det kanskje en illusjon fra "gamle dager"... ?) Husmoren med stor H.
Husmoren med stor H bor ikke i denne residensen.
Ja, ikke med liten h heller.
Ordet er å betrakte som et fremmedord. Og i mangel av fremmedordbok nyere enn "Fremmeordboken" fra 1989, så har man heller aldri fått helt klarhet i den eksakte definisjonen av begrepet.
Med en slik bakgrunn, er det som ekstremsport å regne å gi seg i kast med (nok et) bakeprosjekt. Her har ikke manglet på advarsler. Er dette en god ide? Kanskje det er bedre å finne på noe annet? Husker du ikke forrige gang? Og gangen før der? Og gangen før der igjen?
Det var like før en skikkelig krise i hjemmet tidligere i år, takket være forsøk på baking. Man skal ikke bruke ordet krise i tide og utide, men her var det virkelig like før krise. Når undertegnede baker, følger man oppskriften slavisk. Ikke det minste rom for improvisasjon. Og man pisket og blandet og stekte. Men hva skjedde? I det mesterverket er tatt ut av ovnen, skjer det noe. Midt på kaka. Det er akkurat som den ikke orker mer. Og sakte men sikkert synker den sammen på midten. Helt ned, faktisk. Bekymringsrynka begynte å synes. Ja ja... det var jo noen timer igjen av kvelden, så det var god tid til å lage en til. Det måtte ha glippet en detalj i oppskriften.
Ny runde. Svært nøye studering av oppskriften. Nøye nøye. Inn ovnen. Hever fint. Tiden er ute. Ut av ovnen. Men hva skjer? Sakte men sikkert synker den ned på midten. Helt ned. Bekymringsrynken i panna snurper seg til. Panikken er i ferd med å bre seg. Sent på kveld - uten kake. Et halvt døgn til gjestene kommer. Ok, en kake til. Alle gode ting er jo tross alt tre. Eller?
Man kan oppsummere resultatet kort: Kaka synker ned på midten. Er det mulig? Panikken er et faktum.
Det er i slike tilfeller man oppdager ukjente sider ved seg selv. Her glimtet oppfinnsomheten til! Tre mislykkede kaker kan jo bli til en bra kake til sammen, vel? Som tenkt, så gjort. I siste øyeblikk før gjestene entret residensen, framsto kaken som det reneste vidunder. At man var totalt utslitt, kan man omtale i en annen sammenheng enn her.
Gjennom sommer og høst har man prøvd opp til flere sjokoladekaker, eplekaker og andre morsomheter. Alle med det eksakt samme utfall: Total katastrofe.
Har ovnen en slags iboende infamitet som ikke er omtalt i bruksanvisningen?
Ikke bare knekkes selvtilliten bit for bit, til den omtrent ligner grus. Den er en konstant trussel for familieidyll og husro. For det er ingen tvil om at stemningen i residensen synker i takt med kakene!
I kveld trakk man pusten og hoppet over bekken i det sure eplet (eller noe sånt...). I et lite øyeblikk vurderte man å sende ut nabovarsel, det kan jo være greit for dem også å være forberedt på et kommende utbrudd.
Oppskriften ble brettet forsiktig ut, alle ingredienser på benken, ovnen satt på og bolle og sleiv var klar til innsats. Siste sjanse til å trekke seg. Er det verdt å satse humør, selvtillit og god tone med omgivelsene?
Man trekker pusten - og vips så er man i gang.
Og som et under... et vidunderlig under, omtrent på høyde med oppfinnelsen av julebrusen (Dahls, selvfølgelig!), kaken sank ikke ned på midten. Og ikke ble den rå. Og ikke ble den brent. Og jammen både så den ut og luktet og smakte som en kake også.
Hvor ble det egentlig av den påmeldingen til "Masterchef" på tv? Nå er man vel omtrent uovervinnelig, eller?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar