På hvorfor blomster knapt rekker å komme over dørkarmen i residensen, før de begynner å henge med hodet.
Fargen går langsomt fra sterke og klare, til difuse og brune. For lite vann? For mye vann? En hver teori testes ut. Det har sågar vært like før munn til munn-metode med potteplanter her i huset, i full panikk foran besøk av plantens giver. For hvem vil vel innrømme at gaven rett og slett ikke hadde sjans til å overleve, i det den entret stuen?
Men i dag har man altså funnet en forklaring. Ikke rart plantene har visnet her i gården! Ikke en plante har blitt pratet til i dette huset!
http://www.adressa.no/forbruker/hjem/article8200251.ece
Man skal altså snakke med blomstene. Hver dag. Som om man ikke er smårar fra før, slår det undertegnede. Men det kan jo ikke skade å prøve. Men hva prater man med en blomst om? Været? Litt urettferdig kanskje, med tanke på at planten aldri mer vil komme ut i frisk luft. Ikke kan vi prate om hva vi gjorde i går, heller? Da vil jo planten tenke: "Og det spør du om, din idiot. Jeg sto jo her. Som i går. Og i forigårs. Og dagen før der." Og da vil nok humøret heller gå ned enn opp på denne planten, og den vil visne enda tidligere enn først fryktet.
Man har nå sett seg nødt til å forske litt på emnet, så i morgen skal man oppsøke biblioteket. Det må da finnes en bok om slikt?
Inntil videre skal man gi blomsten en øøøørliten skvett vann. Og håpe at den vil strekke seg oppover igjen, og få tilbake farge og livsmot!
Og skulle det ikke gå, så fins det da mye annet å ha i vinduet enn blomster.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar