Myte motbevist.

Meles meles.
Altså grevling.
Myte: "Grevlingen biter til det knaser".
Test av myte 08.06.2013: Myte motbevist.


På wikipedia kan man lese følgende (og man stoler selvfølgelig fullt og helt på et sådan kvalitetssikret medium!):
"Grevlingen spiser det meste, men er spesialist på metemark."
Man kan vel ikke akkurat si at den uttalelsen er så skremmende i seg selv. Men hva er egentlig det meste?
Finnes det noen grense f.eks. på størrelse eller form? Er det små ting? Er det plantematerialer? Vil levende vesener over 180 cm gå under betegnelsen "det meste"? 
Det er mange forunderlige fenomener i naturen. Av og til kan man lure på nytteverdien av alt som finnes der ute. F.eks. snegler. Hva får egentlig en snegle utrettet i løpet av et døgn? Bortsett fra at franskmenn setter til livs 25 000 tonn av dette bløtdyret hvert år, har undertegnede svært vanskelig for å se særlig potensiale i skapningen. Annet enn at den er svært ubehagelig å få under skoen når man går bortover stien. Lyden av knusende snegleskall... say no more. Den skoen ser man ikke under med det første! (og nåde den som tramper inn i den nyvaskede gangen med kadaveret under sålen!)
Spørsmål om nytteverdi dukket også opp lørdag formiddag, da man på sin fredfulle gåtur gjennom et skogholt, møtte et eksemplar av arten grevling. Eksakt hvem som møtte hvem, er imidlertid fortsatt uklart. Til det ble møtet alt for oppjaget, og saken ble aldri diskutert. Man sto imidlertid plutselig ansikt til snute med denne klumpen av et mårdyr. Dersom man hadde bøyd seg en anelse forover, ville det vært fullt mulig å klappe sjarmtrollet. Dette ble ikke prøvd. 
Det er fascinerende hvordan man i en brøkdel av et sekund kan hente fram fakta (som man tror man har hørt) om en sak. I dette tilfellet i det man står og ser inn i to nokså rådville grevlingøyne. Var det ikke noe med at grevlinger spiser? Eller var det at de knekker bein? Et eneste spørsmål sto plutselig helt klart foran undertegnede: What to do? Man kunne selvfølgelig ha berettet om en heltedådig forsering av denne klumpen av et hinder som var kommet inn på stien, og videre ha lagt til i en avslappet tone at hendelsen ikke påvirket verken puls eller tanker det minste, og at turen fortsatte i strålende solskinn, og alt var resten av dagen bare fryd og gammen. Det ville vært løgn.
For det første regnet det. Så allerede der ville man vært på ville veier hva sannhet angår. Og for det andre kom man ikke forbi klumpen i det hele tatt. Kroppen var som forsteinet. Ikke en muskel var interessert i å lystre det som måtte være av overlevelsestanker (man tror jo et øyeblikk at nå blir man spist...). Det eneste heltedådige som skjedde, var at tårene spratt ut og man fikk skviset ut med tynn og sped stemme: "Gå vekk!"
Tenker den grevlingen ble satt på plass der gitt. Den skjønner jo selvfølgelig hva du sier, og skjønner videre at det er best å adlyde slike hardtslående ordrer, framskaffet av en truende dame i trimklær.
Grevlingen satte av sted, ut i nærmeste grøft.
Hjemturen ble gjennomført i rekordfart.

Myten ble motbevist: En grevling spiser ikke alt den kommer over, og den lytter helt klart til tydelige ordrer!