En riktig god jul

Juleevangeliet i ny språkdrakt

Språk er en artig sak. Som ungdom gjelder det til en hver tid å ha et språk som er annerledes enn mor og far. Nye ord og uttrykk følger hver generasjon.
Om kidza man omgås til daglig skulle ha skrevet juleevangeliet, kunne det glatt blitt som dette man kom over på nettet:

«Det skjedde for dritlenge siden at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle joine en gruppe: «Vi som vil skrives inn i manntall». Dette skjedde mens Kvirinius var helt sjef i Syria, og gruppa fikk drøyt mange likes.
Josef traska fra byen Nasaret i Galilea, opp til Judea, til Davids by Betlehem, for å signe manntallet sammen med Maria, dama hans, som hadde boller i ommen. Og mens de var der, hevet bollene, for å si det sånn, og Maria leverte varene. Hu pakka kiden inn i noe tøy, og la’n i ei krybbe, for det var ikke plass til dem i herberget.

Det var noen gjetere som var ute i natta og passa på sheepsa sine. Med ett var Herrens engler F2F, og Herrens diggbarhet lyste. Gjeterne bare: «OMG! FTW», og engelen bare: «Slapp av, noobs! Jeg kommer med en tweet om glede, en glede for hele folket: #Frelser #Kristus #jomfrufødsel … og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne en kid som er innpakka i noe tøy og ligger i ei krybbe.»
Så kom engelens followers, en himmelsk hærskare, som ga masse kudos til Gud og retweeta: #Frelser #Kristus, og #ffnor Gud og fred på Jorden blant mennesker som har Guds velbehag»
Da englene hadde tatt kvelden, sa gjeterne til hverandre: «La oss stikke inn til Betlehem for å sjekke trøkket.» Og der fant de Maria og Josef og den lille kiden som læxan i krybba. Da oppretta de en ny gruppe: «Vi som har sett Guds sønn». Folk bare: «Saklig, LOL». Gruppa fikk ikke så mange likes, for å si det sånn, men det var bare i starten, for seinere i livet fikk Jesus sinnssykt mange followers.
Og Maria bare: «#DenFølelsen»
Og gjeterne bare: «Serr? Konge, ass!»

Hvordan vaske til jul?

Aldri for sent?

"Det er aldri for sent". Et yndet ordtak, brukt i alle tenkelige (og utenkelige) sammenhenger. Kan det virkelig stemme? Når går man over den magiske for sent-grensen?
De helt opplagte grensene er f.eks. 27 dager etter best før-datoen på skummamelka. Da er det definitivt for sent å kose seg med den til frokost. Eller når man finner boksen med julekaker fra i fjor (når man skal finne noe å ha årets bakst i. Ja, for tradisjoner skal man ikke rokke ved, må vite), og du kan bøye pepperkakene i alle mulige retninger, uten at de gjør en antydning til knekk. Da er det for sent å nyte dem til en nybrygget kopp kaffe.

Det er likevel noen tilfeller som kan spore til usikkerhet. Man kommer til et punkt hvor man må stoppe opp og tenke over livets realiteter. Det er fristende å kunne se inn i spåkulen og se hva fremtiden bringer av overraskelser. Hva skjuler seg i livets neste sving?
Ikke minst er det fristende å tenke på hva kunne man gjort og blitt dersom man hadde tatt andre valg her og der gjennom livets løp. 

For å forske litt på dette spørsmålet, har man kommet fram til at det er på tide å ta fram undertegnedes viktigste kaos-overvinner: Listen.
Det finnes en liste for en hver anledning. "Gjøre før helgen-listen", "julegave-listen", "hva skal rettes først-listen", "hva må gjøres før møtet-listen", "hva skal gjøres i huset-listen", "for og i mot....-listen" (her kan man fylle inn stort sett alt av dilemmaer man kommer over i løpet av uka), osv.
Denne første desemberhelgens liste ble som følgende: "Hobbyer man ikke har testet ut". Her er det vel bare å innse at listen ble nokså lang. Selv om man har vært innom en del mer og definitivt mindre heldige hobbyer (av de mindre heldige kan nevnes f.eks. badminton - egner seg ikke til folk uten særlig motorikk, fotball - ikke en gang best uten ball, alpint - ute av stand til å sitte i hockey, langrenn - ikke noe for den som hater å bli sliten, strikking - uaktuelt om du ikke har tålmodighet......m.m.) gjennom tidenes løp, er det helt klart et svært snevert utvalg.
Det mest tilfredsstillende med en liste, er når man kan krysse ut enda et punkt. Man er ett steg nærmere orden i livets evinnelige kaos.

Denne helgen har man imidlertid kunnet krysse ut et nytt moment på "test en ny hobby-lista": saxofonist i danseband. Etter 24 år (planene for 25 års-jubileumet er allerede i gang!) med saxofonen vil vel noen kanskje si at det var på tide. Andre vil kanskje si like greit. "Det er aldri for sent".... ? Vel vel.... det spørs om toget er gått. Men man kom jo fra det uten så mange varige mén i hvert fall. Skjønt ett mén bekymrer en smule.... mon tro hvor lenge det vil ta før en Sven Ingvars-låt forsvinner fra hjernebarken? Hjelp søkes snarest. Bill.mrk. "Haster"

Oh, søte adventstid...

Noen liker jul. 
Andre like advent.
Det sies at ordet "advent" kommer fra det latinske ordet adventus, og betyr noe sånt som ankomst. Hva skjedde med den gamle barnelærdommen som sa at ordet stammer fra begrepet ventetid? Her aner man en tabbe av dimensjoner i det norske utdanningssystemet... Vel, inntil dette er oppklart, for man holde seg til den digitale ordbokas definisjon av ordet.
Denne såkalte ankomsten ser ut til å forflytte seg år for år. Akkurat i det man har tatt ned badetøyet fra snora etter sommerens badeutskeielser, inntar julemarsipanen butikkhyllene, og det er bare å begynne å vente på advent.
I anledning av at det nå har oppstått en ventetid før ventetiden, lanserer man herved advents-advent. En ventetid for de som er litt over middels glad i adventstiden. Man har sågar tillatt seg å konstruere en advents-adventskalender. Konseptet er som følger: Den teller ned fra 30 til 1, med start 1.november. Dermed kan man altså gå rett fra nedtelling, til opptelling mot jul. Ja, for det er jo en smule underlig... at på en kalender som har til hensikt å telle ned til jul, åpnes lukene i stigende rekkefølge. Det er jo helt umulig å følge med på hvor mange dager det er igjen til jul på den måten? Særlig i starten. Hmm.... er det 16 eller 19 dager igjen til jul, mon tro? Vent litt, så skal vi regne. Hvem i all verden har tid til det kvart på sju om morgenen, når havregrøten har svidd seg, melka må tømmes ut for den skulle vært drukket opp i forrige uke, og avisa henger til tørk etter å ha stått i postkassa med lokket åpent mens snøen laver ned? Hvordan dette konseptet har overlevd år etter år, er når man tar dette i betraktning, ganske så merkelig! Advents-adventskalenderen levner uansett ingen tvil. Der er det til en hver tid svært så oversiktlig hvor mange dager det er igjen til advent.
Som den fødte gründer man er, har man tatt patent på en del "spin off"-produkter i anledning lanseringen av den nye kalenderen. I fremtiden kan man se for seg uante muligheter. Her ligger godt til rette for en rekke kulinariske opplevelser - hva med Rema 1000-kampanjen "Advents-ventemat til under 100-lappen?" Eller "Hellstrøm rydder i adventsskapet"? Inntil videre satses det på advents-adventslys (ta tre, betal for to. Eller var det to for 49,-? Eller 3 for 69,-? Eller månedens deal: Ta et lys, få med en sau på kjøpet?), adventsadventsduker og adventsadventsjoggebukser (dette er adventstiden med kos i fokus!). Alt i den kledelige ventetidsfargen oransje (man tar fra det beste, litt påske, litt jul - og vips: Oransje).

Nå gjenstår kun litt markedsføring, så er konseptet straks i boks. Inntil da stables julebrus på rette linjer i kjøleskapet, og pepperkakene settes klare på stuebordet. Gjør klar for 1.desember og åpning av den søte juletid!

Flagget fires...

RBK-flagget vaier. Riktig nok ikke på hel stang. 
Man heiser gjerne flagget på hel stang når man har noe å feire. På Lerkendal feires i disse sene kveldstimer intet av betydning. Det måtte i såfall vært prisen for årets minst underholdende kamp ("Der ingen skulle tru, at nokon kunne spele ENDA verre..."). På tribunen sammen med ualminnelig få andre supportere. I den forbindelse gjorde man seg denne aftenen noen betrakninger hva framtidsutsikter angår. 
Her må handles. Bokstavelig talt. Det må handles forsterkninger. Undertegnede foreslår at man setter inn følgende annonse i landets aviser:

"Fotballspiller søkes. Må ha noe erfaring med målskåring (her har vi brent oss før, RBK, så vi starter med dette kravet denne gang!). Vinnervilje og stayer-evne er nødvendig. Må kunne omvende et helt lag når det gjelder ståpå-vilje og utholdenhet. Kan ikke akseptere delvis innsats, og skal ikke under noen omstendighet si seg fornøyd med noe annet resultat enn seier. Godtar absolutt forbud mot unødvendige tilbakespill.
Kun seriøse henvendelser."


Undertegnede har en del tanker om hva som kunne vært gjort annerledes. Noe som gjerne deles med omgivelsene under kamp. Hva med å slutte å spille bakover, f.eks.? Riktignok ble man aldri noe fotballspiller av betydning (til det manglet nok talent, innsatsvilje og de fleste andre forutsetninger), men man har etter en del år med sesongkort på Lerkendal opparbeidet en viss ekspertise på området. Faktisk så er det også slik at man til tider føler at man helst kunne bytte plass med hele trener-teamet, slik at det kunne blitt litt orden i sysakene (ja, for blir det slik orden som det er i undertegnedes sysaker, da taper man ikke kamper! Begrenset hvor mye uorden det kan bli med en synål og to trådsneller da, kanskje, men orden er orden...). Og for å si det slik: Hva kunne gått verre? 

Nei, man skal ikke bare være medgangssupporter. Men av og til holder det hardt. Det krever uante mengder tålmodighet og ukuelig (og nei, det har ingen ting med kuer å gjøre... eh... beklager, kyr, ) optimisme. Kanskje man må ønske seg til jul? En liten dose tilgivelse og ny optimisme?

Heldigvis glemmer man fort. Spesielt vi som er medlemmer av korttidsminneforeningen. Derfor kan vi uti januar begynne å glede oss til en ny sesong, og se for oss hvordan vi skal feire både seriegull og cupfinale-pokalen.
Inntil da biter vi i det sure gresset, og innser at moldensere får en atskillig bedre natt enn trøndere...

Tar en dobbel knask og ingen knep, takk!

Gresskar.
Indianerne dyrket gresskar. Allerede 3000-4000 år f.kr. dyrket de gresskar. Ikke så underlig akkurat det da i grunnen. Hva hadde man vel da for alternativ. På den tiden var nok begrepene eksport og import en smule ukjent. Så da en liten sulten indianer en dag ramlet over en stor oransje frukt, tok han sjansen. Og jammen overlevde han smakingen. Slik gikk det nok til at indianerne begynte å spise gresskar. Stakkars folk.
Bruksområdet for denne uforholdsmessig store frukten er svært begrenset. Det eksisterer en god del oppskrifter for frukten, det skal syltes, kokes eller stekes. Mange mener at frukten er fascinerende. Vel vel... greit nok. Men smaken da? Enda har undertegnede til gode å finne noen som med hånden på hjertet kan si at gresskar er godt. Artig å lage selv, gir en spesiell smak, gir kjøttet en ekstra piff..... joda, uttalelsene er mange. Men godt? Nei, det ordet er det svært få som tar i sin munn.

Så, for å finne flere bruksområder til denne litt ubrukelige frukten (bortsett fra til sultne små indianere), fant noen andre på det amerikanske kontinent på den geniale ideen å lage skumle figurer ved å ta ut innholdet og skjære ut skjeve ansikt. Klassisk. Når vi ikke liker maten, leker vi med den i stedet. Dette tar til fra det øyeblikket mor gir sin lille håpefulle maten i hånden for første gang. Etter å ha kjempet med å få ut alt det oransje fruktkjøttet, fortjener man belønning. Da tok den lille amerikaneren en liten sjokoladebit. Dessverre for den lille amerikaneren var det den siste biten (og alle som har tatt den aller siste biten med sjokolade, vet hvor trist det kan være!). Ingen flere sjokoladebiter, og fortsatt lyst på sjokolade. Amerikaneren var ikke født bak en stol (et aldeles merkelig uttrykk i grunnen... meg bekjent er det svært få som er født bak en stol. Uttrykket må således kunne sies å dekke ganske mange av oss), han tok med seg en liten kurv og gresskaret som han hadde skåret ut et ansikt i. Så gikk han til naboene nedover gaten. Når naboene åpnet døren, holdt han opp gresskaret og truet med å skremme dem, hvis de ikke ga han godteri. Etter en runde gjennom hele gata, kunne den lille sjokoladesugne amerikaneren slenge seg på sofaen med kurven full av sjokolade. Vel tilfreds med at han endelig hadde funnet et fornuftig bruksområde for frukten gresskar.



Vel, sånn tror undertegnede at denne uforståelige tradisjonen med å springe rundt i kostymer og tigge godteri kom til landet. Ja, bokstavelig talt utpå landet. For dette ser ut til å spre seg som en middels hard influensaepidemi...
Neste år skal man tenke ut et "omvendt-konsept". Da skal de som ringer på få en overraskelse de sent vil glemme...så skal vi se hvem som skremmer hvem!

Kampen i bakebua

Med utgangspunkt i at det er en viss sannsynlighet for at undertegnede en gang i framtiden skal bosette seg på en gård, fant man det i dag naturlig å trene gårdsjente-husmor-genene (de har delvis ligget i dvale, ja man kan vel nesten si brakk i laaaang tid!). Man er da ikke odelsjente for ingenting!
For det er vel helt naturlig at alle kvinnelige bosettere på en gård er kløppere innen alle grener hva angår bakst og matlaging? Ja, det sa i allefall min gamle farmor. "Du må no kainn å bak flatbrød og læms i hværtfaill", sa hun til en da ca fem år gammel lærling. Akkurat da virket det helt logisk. Mye virker logisk i hodet på en femåring. Det er imidlertid sånn at når man får noen år til på baken, så endrer logikken seg en smule...
En som er optimist av natur, setter av og til i gang med litt uoverveide prosjekter. Dagens prosjekt var i så måte intet unntak. Planen var rett og slett bare å hive sammen en flatbrøddeig, og så lage litt flatbrød slik at man har fram til jul. En god plan. Teoretisk sett. 
Fram med oppskrift, og en kort memorering av gårdagens gjennomgang med en litt eldre ekspert på området. Her melder nemlig første utfordring seg. En oppskrift er ikke bare en oppskrift. Oppskriften er mer som et utgangspunkt å regne. Litt mer her, litt mindre der. Her er det mange fallgruver...
Og da deigen skulle ha vært ferdig, var det helt tydelig at hukommelsen ikke var helt på sitt beste (kanskje i feriemodus?). En deig skal vel neppe kunne sammenlignes med en litt tykk suppe? Her var det bare å gå i gang med en storstilt redningsaksjon. Litt mer av ditt, litt mer av datt. Vips - så hang da deigen sammen, i allefall.

Trinn to: Bake ut. Alt utstyr på plass. Takket være optimistiske slektninger (og en fantastisk optimistisk tidligere kollega) er man godt utstyrt, hva takke-baking angår. Problem nummer to meldte seg umiddelbart: Deigen var helt umulig å bake ut. Nå tenker du kanskje at det er en overdrivelse, og at den bare var litt umedgjørlig i starten, og at undertegnede klager unødvendig over et lite filleproblem. Jommen sa jeg smør! (noe som forøvrig er et helt unaturlig uttrykk i Volans vokabular... Hva har vel smør med denne saken å gjøre?) Deigen var helt ubrukelig!

Etter en lang og hard kamp, fikk man etter hvert kjevlet ut noen leiver (ja, for det er det deigen heter på flatbrødspråket når man har tatt en liten dæsj, og er klar for å bake den ut. Viktig i det minste å ha det riktige vokabularet inne, spesielt når ferdighetene skranter). Undertegnede er for kunstnerisk frihet, og man bruker således ingen form for mal eller oppmåling når man baker ut. Dermed får hver enkelt leiv sin helt særegne fasong. Det skal da vises at ting er hjemmebakt! (og derom hersker ingen tvil, hva disse flatbrød angår!)
Det er bare å innrømme det først som sist: Undertegnede har definitivt hatt bedre dager med kjevlet. I ettertid kan man prise seg lykkelig for at man opererte på egen hånd, for hvem vet hva kjevlet ellers ville truffet på sin strabasiøse ferd over leiv etter leiv... At man har et så velutviklet vokabular hva banneord og forbannelser angår, er til en viss bekymring. Sjelden har man fått bruk for så mange ukvemsord samtidig! Man kan nevne av problemer: For løs deig, satte seg fast i bordplata, satte seg ikke fast på takka, satte seg helt fast på takka, plutselig luftbobler m.m.

Etter å ha kjempet seg igjennom hele deigen (bare her vil jo enkelte karakterisere prosjektet som det rene idioti. De fleste ville jo ha stoppet på et langt tidligere tidspunkt! Men er man født sta, får det ofte slike konsekvenser), har man gjort seg noen tanker om prosessen neste gang det skal bakes:

• sørg for å ta notater under muntlig gjennomgang av oppskrift (stol aldri på hukommelsen)
• aksepter at deigen kan være en katastrofe - lag en ny!
• når deig nummer to viser seg å ikke holde mål den heller, tross at man har fulgt oppskriften til punkt og prikke: Kast hele deigen og kjøp en pakke Korni

Et snev av gjenkjennelse...

Av en eller annen grunn fikk undertegnede et snev av gjenkjennelse da man kom over denne stripa i dagens Dagbladet. Av hvilken årsak vites ikke, men det er en kjensgjerning at det å handle i en kolonialbutikk er av typen ekstremsport å regne for den som er litt over middels glad i gode saker!
Og ja... det har skjedd. Opptil flere ganger...

Vaskemaskinens evige vaskemarker...

Wrrom. Wrrooom. Wrroooooom. Wrr.....Wr...

Ja, omtrent slik. Den gamle vaskemaskinens siste sukk.
Det var ingen tvil om at ikke alt var som det skulle. Fra en maskin som det siste halve året har vært omtrent som en F16 på vei inn til landing under hver sentrifugering, var det knapt en lyd fra maskineriet.
Hm... hva var det? Var ikke det en liiiitt merkelig lukt? Nei. Som den evige optimist, kunne ikke det ikke ramle inn undertegnede at noe var litt utenom normalen. Kanskje man rett og slett ikke hadde satt på rett program? Vi prøver igjen.
Ny stille hosting fra maskinen (i ettertid mistenkes maskinen for faktisk å sympatihoste med eieren. Noe som kan beskrives som evigvarende søknad om ett års forbruk av kamferdrops, eller cognac på blå resept. Heldigvis får ikke eieren samme skjebne som maskinen etter sin hoste da!). Mer lukt. Du vet, en slik lukt du får når du har hatt stekepanna litt for lenge på plata på full guffe, med bare margarin i, før du får somlet deg til å ha oppi det som skal stekes. Altså: Brent!
Her var gode råd dyre. Hva gjør man når vaskemaskinen er i ferd med  ta fyr? Vel, strategien til undertegnede kan oppsummeres slik:

• stirr på maskinen i 60 sekunder sammenhengende, og se om det løser saken
• spring tre ganger rundt deg selv
• trekk ut strømmen
• stirr på maskinen i 60 sekunder sammenhengende, og se om det nå løser saken
• flipp fullstendig ut, og gjør det eneste antatte fornuftige i en sådan situasjon: Ring pappa

Heldigvis er man forskånet med en forståelsesfull familie, og i en sådan stund rykker familiens overhode ut på oppdrag. Det har blitt noe lettere for han som har 24-timers-vakt (364 dager i året - julaften er fri, da er man alltid samlet i vaktsentralen likevel) nå som utrykningsavstanden har blitt betydelig redusert det siste året. Noe som passer bra også når det lukter brent...

Kl.18.15: Panikk inntruffet. Maskineriet er definitivt ikke friskt.
Kl. 18.16: Det løpes uten plan og mening rundt på badet. Det lukter brent.
Kl. 18.17: Ny løping rundt på badet. Fremdeles uten mening. Lukter mer brent.
Kl. 18.18: Telefon til vakthavende. Ordre om handlingsforløp mottatt.
Kl. 18.55: Ankommer Expert Moan.
Kl. 19.15: Ankommer Residensen. Whirlpool ut, AEG inn.
Kl. 19.34: Første prøvevasking i gang.

Effektiviteten lenge leve!

Nær elg-opplevelse

Helgen har vært viet oppvekking av en ganske så forkommen kropp, som de siste tre uker kun har begevet seg de høyst nødvendige meter man må tilbakelegge for å kunne overleve. Man har innsett at skal man klare å drasse denne kroppen opp på topptur om få dager, må man i hvert fall snart få den til å virke.

Sopptur. I utgangspunktet en relativt god ide. God temperatur, delvis sol. Tørt i marka og stor optimisme på egne vegne. 

Helt oppslukt av sin egen entusiasme, enset man ikke hva som foregikk rundt seg. Da man plutselig skulle se seg til siden, kunne man se inn i to store øyne. Øynene var som klistret på undertegnede. Her snakker vi regelrett stirring. Det er ikke pent å stirre på folk. Alle med et visst snev av oppdragelse vet jo det. Men dette ligger kanskje ikke inne i den normale elg-oppdragelsen? Det kunne virke som det manglet en viss elgeskikk på akkurat dette feltet.

Hva gjør man? Man er jo ikke kjent for å være av de mest kjapptenkte, så mens hjernen jobbet på spreng var det bare en ting å gjøre, man stirret tilbake (unnskyld mor, men litt dårlig forberedelse på elgmøter må man si at oppdragelsen har hatt!). Litt overrasket (hvor kom den fra?), litt nysgjerrig (jøss, den var jo litt kul), litt undrende (det må da klø en del å ha så strihåret pels?) og en smule urolig (for var det ikke en lyd til der borte i krattet?)

Så sto vi der da. Undertegnede midt på skogsveien, med ryggsekken godt fastspent til ryggen og hendene i lomma. Elgen 4 meter unna. Uten ryggsekk, men med alle fire beina godt plantet på jorda. 

En som har holdt sofaen i ukesvis løper ikke i utrengsmål. Det var derfor helt uaktuelt å legge på sprang før en hver detalj i situasjonen var analysert. Elgen virket imidlertid å være både sunn og frisk, og kunne framvise inntrøndersk rekord i retningsendring! Vips - så hadde den snudd seg rundt og hoppet elegant (eh... nei... unnskyld elgen, men særlig elegant. Det var det vel kanskje ikke. Begrenset hvor elegant du kan løpe på fire lange, tynne, fyrstikkbein med en klumpete pelskropp på toppen!) rundt. Og så la den på sprang. 

Og nå har vi kommet til det tidspunkt da undertegnede ble virkelig overrasket. For plutselig begynte to små trær å bevege seg. Og jammen løp de ikke etter den lett hoppende elgen inn i skogen. Antakelig må man i nær framtid avlegge optikeren et besøk, for de to små (litt rare) trærne viste seg altså å slett ikke være trær. Snarere to små elg. Det slo meg plutselig: Hvor mange av de litt rare trærne man har sett i det siste, har faktisk hatt både pels og puls?

Sånn i ettertid er det litt vanskelig å anslå hvem som ble mest overrasket. Hun som så to trær løpe, eller tre elger som ante fred og ingen fare der de inntok dagens lunsj gnagende på små løvtrær.

Tenker de kommer til å fortelle det til alle elg-vennene sine, at de ble overrasket midt i lunsjen av et uoppdratt menneske som stirret på dem. Så kan jo jeg fortelle til mine ikke-elge-venner, at jeg ble overrasket midt i min skogtur av tre dyr som slett ikke var interessert i å bli nærmere kjent med meg. Heldigvis.

Og ja... det ble sopp til middag!

Hei, veggen

Det var den helgen man skulle bevise for seg selv at all aktivitet siste 360 dager ikke var forgjeves.

Man burde kanskje tatt hintet når føttene ble stadig tyngre, kroppen ble mer og mer seig, og pulsen sto standhaftig på stedet hvil uansett utfordring. Av og til er hodet helt irrasjonelt. Faktisk langt over grensen for hva man kan forestille seg. Man kan nemlig klare å overbevise seg selv om at formen er like om hjørnet, selv om man ikke har hatt en eneste dag med overskuddstrening på flere uker. "Nå er det liiiiiike før formen kommer", tenker hjernen. Og kroppen sier: "Ikke faen!" (beklager til alle sarte sjeler, men man prøver å være så ærlig som mulig, og kroppen hadde faktisk en ordbruk langt over det akseptable en periode! Det skal imidlertid ikke gjenta seg, dersom det ikke er strengt tatt nødvendig). Men hva gjør hjernen? Den later som om kroppen ikke eksisterer, og går ufortrødent videre (med kroppen på slep da, selvfølgelig).

Fase en var egentlig litt befriende. Litt koselig nesten. Krype under pleddet med en stor kopp te og tv-programmet oppslått på bordet (slik huskes det iallefall i ettertid. Glemt er febermål, slimete hals, at man sovnet hver halve time, at man ikke fikk vært på jobb og at man helst skulle forberedt 9,4 mil på sykkel...).

Fase to - forbannelsens fase. Dette er fasen hvor man kaster hjelmen i veggen, stanger hodet i bordet, sparker sykkelskoene veggimellom og innser at nei, dette blir man ingen birkebeiner av. Og det må vel kunne sies at dette er et lysende eksempel på tingenes iboende infamitet: Avgjørelsen om å ikke starte blir tatt en time etter at fristen for omregistrering har gått ut. Så - skal ikke undertegnede få sykle, skal jaggu ingen andre få billetten heller!

Man er i skrivende stund på vei inn i fase tre. Det er fasen hvor man skal sitte helt stille på en stol og friskne til, som den snille mannen med 7 års utdannelse kunne fortelle undertegnede under en fem minutter lang konsultasjon. Har mannen prøvd å sitte stille på en stol og "friskne til" noen gang? Neppe. Det lar seg nemlig ikke forene med en kropp som kribler etter å røre på seg (selv om realiteten garantert hadde vært total kollaps før man hadde kommet halvveis opp i Krogstadlia!). 

Så her sitter man altså.... på en stol. Og venter. Og venter. Venstre fot begynner å hoppe opp og ned. Høyre hånd trommer på bordet. Det er nå bare 9 dager og 20 timer til man skal prøve seg på en liten treningsøkt. Tiden kommer til å fly avgårde. Tiden flyr når man har det gøy. Og det er skikkelig gøy å sitte på en stol.

I morgen skal man vurdere å kanskje sitte i sofaen. Eller er det å trosse legens ordre, mon tro? Mannen har jo tross alt 7 års utdannelse innen feltet, mot undertegnedes 2 års realkompetanse. Får sove på saken! Her trenger man jo ikke akkurat stresse fram en avgjørelse...

Viktige detaljer

Når hodet får total "error"

72 elever. I valgfag. Hvor mye uflaks er det mulig å ha? Hvem skulle tro at 72 av 75 ville velge akkurat mitt valgfag? Kunne de ikke valgt noe annet? Hva er galt med å teknologi? Eller forskning? Og hva har ungdommen tenkt å gjøre med at stadig flere av deres samaldringer blir stadig tyngre og sitter stadig mer i ro? Er det ingen som tar samfunnsansvar lenger?

Gruppedelingstallet er ganske beleielig fjernet. Det eksisterer ikke lenger noe tak for hvor store grupper det kan være i skolen. Så lenge det er pedagogisk forsvarlig heter det nå. Forsvarlig? Dette prosjektet virker å være like forsvarlig som å sette en fireåring midt i Prinsenkrysset som trafikkdirigent, bare for å spare strøm i trafikklysene.

Så skal de følges opp. Mon tro om man skal gå for trekning eller terningkast når karakterene skal settes? Jeg holder en knapp på trekning. Terning virker så... tilfeldig liksom. Nei, det får bli trekning. Med lapper i konvolutt. Litt verdighet må man jo tross alt ha i en sådan stund.

Det blir nok en smule trangt på klasserommet. Men heldigvis har man fått tildelt to klasserom. Så får man løpe imellom. Heldigvis viser samkommunen seg fra sin beste side, og sponser velvillig et par Asics joggesko til formålet. Nei, ingen skal si at man ikke blir backet opp på alle mulige måter. Dessverre kom skoene i gult. Og undertegnede som aldri har kledd gult. Det bli liksom helt feil til en drivhvit fiskepuddingkropp (etter tidenes dårligste sommer, "evver"!) ispedd en god slump fregner. Hvit, gult og brune prikker.... Hadde man vært en ost, hadde man antakelig blitt kastet på grunn av mistanke om mugg. Nei, hadde skoene enda vært grønne. Eller blå. Da hadde de i det minste stått til de glippende øynene (trøttheten kommer fort når man skal lage individuelle oppfølgingsplaner til 72 elever! For det er det jo krav om i valgfag, må vite).

Drivende svett setter man seg halvt opp i senga, kaster et fortvilet blikk på vekkerklokka for å finne ut hvor mye man egentlig har forsovet seg. Men... phu. Kvart på sju. Akkurat i tide.Så sliter man en utslitt kropp ut av senga og ser seg forvirret i speilet. På høy tide med skolestart. Å være drømmende inspektør er ingen spøk.

Høsten er et faktum. Skolestarten like så. Takk og lov.

Og etter snart en uke i ny jobb kan man konstatere: Dette lover godt!

Og for ordens skyld: Undertegnede har aldri satt en karakter på grunnlag av verken trekning eller terning. Selv om fristelsen har vært der ...

Road trip - destination ......Leksdalen

Steinkjer

Lørdag 4.august, en rask titt ut av vinduet. Overskyet. Ja vel. Ikke akkurat overraskende. Det har jo vært noen andre slike dager i løpet av ferien også, så sjokket var ikke akkurat til å ta og føle på. En rask titt på temperaturmåleren på veggen. 12 grader. Ja vel. Heller ikke overraskende, med tanke på hva som har vært sommer i 2012. What to do?

Man er jo en smule framsynt, og har allerede begynt å få nerver for årets lengste sykkeltur som skal gå av stabelen 25.august ("Gå av stabelen"... eneste stabelen undertegnede kjenner til er vedstabelen i boden. Den har aldri gått. Ikke så mye som en meter. Det må kanskje være noen som står på stabelen, og går ned? Kan man gå ned av en stabel, mon tro? Må man ikke hoppe? Vel vel... nok om det). I mylderet av litteratur som man har pløyd igjennom i løpet av ferien - det har da ikke manglet på lese-vær, må vite - har man snappet opp mange tips som det haster å sette i live før den store dagen. Punkt 1: Tilstrekkelig restitusjon. Check! Punkt 2: Riktig kosthold. Che... eh.... forbedringspotensiale. Punkt 3: Lange turer på sykkelen for å forberede kroppen på det som skal skje. For å kunne krysse av for punkt 3, ble dagen bestemt brukt til en tur i frisk (og bitende kald) luft.

Første etappe gikk til nærmeste by av en viss størrelse (i hvert fall i etter nord-trøndersk standard). Dersom du lurer på hvordan byen ser ut, kan du se for deg følgende: En står på Egge, rister sammen alle hus i nærmeste omkrets og hiver dem utover området under seg (ca. som når du kaster terningene i yatzy). Slik ser det omtrent ut på Steinkjer. Altså ikke direkte særpreget av planlegging...

Her var det tid for matpause. Noe som kunne endt i selvforskyldt matforgiftning, hadde man ikke reagert instinktivt med å spytte ut medbrakt energi umiddelbart. I iveren etter å komme seg ut, hadde man helt glemt at man aldri - og da menes det aldri - har vært noen fan av Biscit-kjeks. Faktisk så lite fan, at kjeksen alltid bli gjemt bakerst i skapet. Dagens medbrakte, har mirakuløst overlevd år etter år med julerengjøringer, våropprydninger o.l., og viste seg altså å være fra det herrens år 2009. Rakfisk er fordervet fisk. Fordervet kjeks er vel i så måte rak-kjeks? Felles for dem begge er i alle fall at det trengs mengder av akevitt for å få den ned. Og det har man jo ikke på en sykkelflaske. Resultat: Spytt ut og sykle videre!

Leksdalsvatnet

Etappe to gikk mot Leksdalsvatnet. Etter 4 mil begynte lysten på mer energi å melde seg, denne gang mer akutt. Men kjeksen var jo enten spyttet ut eller kastet i nærmeste grøft. Men når de gode rådene var som dyrest, hva dukket vel fram? Jo, en butikk. Midt i intet. Man kunne ikke finne ferskt brød/boller i sortimentet i denne velassorterte coop-en, men kom da i det minste ut med en stor banan og en pose nøtter. O store lykke.

Planen var å ta av i et kryss og komme seg på "rett" side av vannet. Krysset må ha forduftet. Eller blitt flyttet. Mest trolig til nabofylket, for det var ikke mulig å få øye på. Noe som resulterte i en litt lenger tur på den andre siden av vannet.

Og bare for å slå det fast med en gang: Ja, Leksdalsvatnet er langt!

Stiklestad

Når man omsider blir kvitt vannet, er det ikke langt ned til Stiklestad. Det viste seg fort at Olav den hellige ikke var tilstede. Ikke så rart, med tanke på at han døde i slag på slag i forrige uke. Ja, han fikk vel banesår hele fire ganger den uka, så det var ikke rart at han glimret med sitt fravær. Hæren var tydeligvis også opptatt med andre slag, det var fint stille i amfiet.

E6 på en lørdag, sånn omtrent kl. 14.00 anbefales kun for de med godt hjerte og stor tålmodighet. Det kan av og til være fristende å lukke øynene og bare håpe på det beste. Men da ville kanskje grøfta kommet fortere enn planlagt.... 

Man pustet derfor lettet ut da man kunne svinge seg inn mot Inderøy igjen, og kose seg langs Borgenfjorden.

8,4 mil - 4 timer på sykkelen. 5 matpauser (slik går det med matvrak på sykkeltur), 3 fotopauser og 1 pause bare for å se på fisken som spratt (Hvor er fiskestangen når man trenger den? Eh... jo, det var sant... på havsens bunn i Skjemstadvatnet...) i Leksdalsvatnet. Terningkast: 5

Og så var ferien over for denne gang...

Utrolig. Men sant?

Av og til må man bare lure. Lever man i samme verden som resten av befolkningen rundt seg? Nå skal det sies at det av og til ikke er tvil om at undertegnede definitivt lever i sin helt egen lille verden. Det er en søt liten verden. Der går hverdagen i slow motion, man lever på smågodt og jordbær, og man ser resten av verden seile forbi uten å løfte øyenbrynene nevneverdig.

Men denne gang var man altså helt sikker på at man oppholdt seg i samme verden som omgivelsene. Sittende ved kjøkkenbordet, ikke med smågodt og hvitvin, men knekkebrød og lettmelk. Det var helt til man leste dagens nettavis fra Adressa. Der sto det å lese:

"Halvparten av jordkloden satte varmerekord i juni. Aldri tidligere er det blitt registrert en så varm juni på den nordlige halvkule."

Jaha. Dette har undertegnede faktisk klart å gå glipp av. Det gikk meg hus forbi (ja, ikke det at jeg noen gang har sett et hus gå forbi...! Tatt seg ut om naboens enebolig hadde kommet nedover gata forbi postkassa... Og det i en slow city... en saaaktegående hus!). Kanskje er det juliværet som har fortrengt hele juni måned? Etter 28 dager med ferie kan man notere følgende antall soldager på stranda: 1. 

En. Uno. One. 

Dagens antrekk på sykkelturen: Shorts, langbukse, ulvangsokker, regnbeskyttelse på skoene, ulltrøye, regnjakke, bøff (og ja, trekt godt over ørene) og lange hansker. Man kan altså 17.juli notere nøyaktig samme antrekk som 27.april. Og så finnes det de som påstar at verden går framover. Vel, ikke Innherred! 

Etter å har kastet et blikk på langtidsvarslet på både yr.no og storm.no, var det ingen vei utenom. Skal man unngå å gå inn i en dyp værdepresjon, må det handling til. Det gjelder å skåne omgivelsene. Hadde dette holdt fram, er det fare for at både familie og venner hadde søkt dekning over en lav sko. En vær-sint Volan er nemlig ingen hyggelig Volan! (det kan vel også noen tidligere elever også skrive under på, selv med hendene på ryggen.. En foreslo til og med ved en anledning kronerulling for å få den sure læreren til syden for litt "smile-terapi") Det gjelder å aksjonere kvikt. Resultat: En uke i Tyrkia er bestilt, og man ser fram til 40 varmegrader, sol og kaldt øl i nær framtid.

Streiken er midlertidig avblåst. Men advarselen er herved overbrakt: En uke sol på en hel sommer er i minste laget for å redde sjel og sinn på en forblåst trønder. Skulle det altså intreffe en viss høst-aggresjon, så vet du herved hvorfor. Så nå yr.no..... nå bør det jammen skje noe snart!

Ferie utsatt på ubestemt tid

Jeg streiker herved.

Jeg nekter å bruke flere feriedager på regn, gjørme, kulde og det som verre er.

Jeg sparer fra nå av alle gjenværende feriedager til det blir temperaturer til å ta av ulltrøye og sokker, til det går an å sitte utendørs uten paraply og allværsjakke, til man kan grille utendørs og til og med spise maten ute, uten å fryse av seg fingrene fordi man måtte ta av vottene et øyeblikk.

Inntil krisen er løst, flytter jeg inn på www.restplass.no og blir å finne der til reise til varmere strøk er i boks.

Så det så.

Ufrivillig del av statistikk

- Jaha nettopp, sa han. Skrekkmannen. Typisk dameskade, fortsatte han på gebrokkent svensk (hvor er de hyggelige norske tannlegene, forresten?  Gått i hi?)

Her sto han altså. Overivrig og pratende på innpust og utpust. Dette underlige vesen av en tannlege kunne altså fortelle undertegnede at man hadde skrevet seg inn i statistikken over typiske sommerskader for damer. Hva skyldes så denne æren? Skrekkmannen hadde forklaring på det meste, så også dette fenomenet. 

- Ganske enkelt, sa han, alle skal inn i bikinien og forbruket av gulrøtter og knekkebrød er større enn noen gang ellers i året. Og hva skjer? Tennene knekker!

Dette tok tid å fordøye. Her ble man ble man altså umiddelbart plassert i kategorien "Damer som spiser seg inn i bikinien", uten videre om og men. Lysten til å forsvare seg slo ut i full blomst. Dette var slett ingen bikini-skade. Hvordan kunne denne fremmede mannen trekke slutningen om at alle damer som knekker tenner er på knekkebrød-slankekur? For et matvrak som undertegnede, opptrer fenomenet slankekur kun som fremmedord.

Man rakk imidlertid ikke å fundere så mye over det som akkurat hadde skjedd, for skrekkmannen var allerede på vei inn i munnen med et stort bor. - Nei, vi skal jo ikke borre, bare slipe. Trenger ikke bedøvelse da, sa han nærmest til seg selv. Nå har det aldri vært aktuelt av vi skal borre, det er jo for søren tannlegens jobb, tenkte jeg. Av og til virker denne stadig påtrengende inkluderingen av pasientene litt mot sin hensikt. Undertegnede hadde så mye å kommentere, at det helt stoppet opp. Ikke så rart riktignok, med munnen full av bomull, duppeditter og fingrer. Ingen vei tilbake. Før man fikk tenkt seg om, var mannen i full gang med å slipe tannen, og vannspruten sto til alle kanter. Stiv av skrekk satt man således og hørte på en nitidig plystring på en gammel svensk sommerlåt. 

Vips, så var tannen hel. Og hodet helt ør av en taletrengt skrekkmann med en udefinerbar svensk dialekt. Og kontoen enda en gang mange kroner fattigere...

Det er forøvrig en tid for forandringer i Volans verden. Herr Scenic er i ferd med å pensjonere seg. Ja, han vet det ikke selv enda, for han blir så lett satt ut, og reagerer fort både med motorstopp og punkteringer. Nei, det er best å ikke si noe før alle formaliteter er på plass, og han har fått et godt nytt pensjonisthjem. I morgen skal undertegnede prøvekjøre en ung, sprek liten KIA. Dersom møtet blir en suksess, er det fare for at Herr Scenic går av med pensjon allerede til uka. Ikke en lett avgjørelse, da undertegnede og Scenic har hatt mange fine år sammen. Men det er vel slik med forhold som (bokstavelig talt!) ruster ... når rustfjerningen ikke virker lenger, er det på tide å se realitetene i øynene og si farvel. Kanskje kan man kjøre inn i solnedgangen med rustfri doning om kort tid (ja, akkurat nå virker det overhengende mer sannsynlig med ny bil enn med solnedgang kanskje, men det er jo lov å håpe. På begge deler!).

Her er den unge lovende:
http://www.finn.no/finn/car/used/object?finnkode=35334684

tre, to, en..... GO!

I skrivende øyeblikk er det like før. Nedtellingen er godt i gang. Det telles ikke uker lenger. Ei heller dager. Det telles timer.

Etter en litt i overkant vanlig slitsom innspurt, kan man i morgen heise flagget og sprette champagnen - det er ferie!

Det så mørkt ut en stund... Herr Scenic brygget på en gryende forkjølelse i frontpartiet, det var ikke måte på lyder og ulyder. I ren sympati gikk undertegnedes legeme inn i en sympatistreik med Herr Scenic, noe som resulterte i total kollaps både i garasje og hus. Men du verden. Begge ser ut til å komme fra det uten større regninger eller varige mén. Ja, nå fikk Herr Scenic et aldri så lite tilbakefall da han så undertegnede ta med seg Vipera over Tomtvatnet på en helt vanlig lørdag, men det gikk heldigvis fort over igjen.

Hva oppladning til sykkelritt angår, har man nå funnet den perfekte oppskrift. Den går ganske enkelt ut på å gjøre ingenting. Og da mener man ingenting. Ikke trille en meter. Det ville vært en underdrivelse å påstå at hvilepulsen var normal lørdag morgen. Nærmere to uker på sofaen virket plutselig som en svært dårlig ide som oppladning til dagens strabasiøse ferd. På ansikstuttrykkene til tilfeldige forbipasserende som oppdaget undertegnede i sykkelklær og hjelm, var det også tydelig å spore en viss skepsis. Men fiffig nok, kroppen den hadde bestemt seg for å virke akkurat denne dagen. Nå skal det nevnes at undertegnede mangler et gen eller to, f.eks. de som handler om å kunne ta seg helt ut. Til det er man alt for bedagelig anlagt. Man kan jo risikere å bli utslitt må vite, og det frister lite! Akkurat det kom vel kanskje godt med på en sådan dag, noe annet ville kanskje ført til nye to uker på sofaen... Men noen sjanser må man jo ta her i livet.

Konseptet skal finpusses noe inn mot neste utfordring. Det tenkes at man fortsetter antall hviledager i forkant, men legger inn noen høydeopphold med spesielt fokus på hvitvinsdrikking, bacalaospising, soling og krimlesing. Tenker utfoldelsen i de Trylske alper (heter ikke fjellene i Trysil det da?) skal gå som en lek etter en slik oppladning!

Herved erklærer man ferien for velkommen. I morgen erklæres den for åpnet. Og jammen... det ble sommerferie i år også!

Tror jammen slike anledninger fortjener en liten førpremiere - på tide å legge hvitvinen i kjøleskapet og ta fram den røde løperen!

Syklistens drøm...

Flerfelts sykkelvei. Det er veien sin, det.

Full helseforvirring!

Man har nettopp fraktet sitt legeme rundt Trondheimsfjordens perle. Ikke det at man fikk sett så mye av idyllen, nei til det var laktatverdiene alt for høye allerede etter få kilometer. Heller mer halsende bak et reip av syklister med samme mål - å klare og klatre opp på Inderøyas tak, Øynaparken. Og med puls som ville sprengt en hver skala, samt et slørete syn og melkesyre som trykket på og ville opp halsen, kom man da opp. Til slutt.

Vel, nå var det i grunnen ikke denne nokså strevsomme fysiske utskeielsen som satte kaffen i halsen denne ellers så middelmådig varme dagen, men heller det som møtte ens øye da en skulle la sitt legeme få en hvil etter anstrengelsen, med føttene på bordet og lesing av dagens nettaviser.

For hva ble man vel møtt av der? Her har man gått rundt aldri så lenge og innbilt seg at legemet blir mer og mer sunt for hver dag som går (ja, vi trekker selvsagt fra noen reale sprekker med ukontrollert smågodtinntak og frimodig rødvinsdrikking...). Men nei. Alle illusjoner er nå sprengt i filler. Og tenk, det av selveste EU!

"EU har bestemt at at det ikke lenger er lov å påstå at svisker hjelper på magen eller at antioksidanter styrker immunforsvaret" , var den første illevarslende ingressen. Derifra ble det bare verre. Det er heller ikke lenger lov å påstå at meieriprodukter gir sunne tenner, eller at en rekke piller mot reisemage stopper diare. Nu vel. Hva kan nå dette plutselige påfunn skyldes? I følge artikkelen, skal det det frimodige framstøt av EU skyldes at det ikke finnes tilstrekkelig dokumentasjon for at omtalte matvarer har noen som helst gevinst for helsen. Så 100 års erfaring er altså ikke nok? Mon tro hvor lenge man skal prøve ut et produkt før det er tilstrekkelig dokumentasjon? Og hvordan i himmelens navn kan EU bare bestemme noe sånt? Det er tydelig at undertegnede har gått glipp av timen det ble undervist i "EUs mange beslutningsprosesser"!

Det er ikke til å unngå at man blir en smule betenkt etter å ha fått slike nyheter servert på en ganske alminnelig lørdag. En tanke melder seg fort: Hva nå med resten av kostholdet? Skrekk og gru. Hvem vet? Kanskje gulroten allerede i morgen er for gift og regne? Melk kan være skadelig for skjelettet, og proteiner kan virke nedbrytende for musklene i kroppen. Og hva med 5 om dagen? Kanskje vi bare skulle hatt en om dagen, og dermed har påført kroppen overdoser av frukt og grønt i lenger tid?

Inntil man har sikker dokumentasjon og troverdige beviser, velger undertegnede å ikke ta noen sjanser. Det er best å ta seg en øl før det blir bestemt av EU at det ikke er lov til å drikke den. Og i samme slengen tar man en sjokolade eller to. Man vet jo aldri med denne EU. Plutselig er den så sunn, at det blir tomt i kiosker og butikker av folk som har blitt smittet av det europeiske sunnhetsideal!

Og bare så det er nevnt... det var en fin sykkeltur. Sånn i ettertid....

For og imot. Vektskålen vakler...

27 år. Ja, nå skulle man gjerne kunne tilføye at det er antall år man har hatt sine ben på bakken, og at man er et individ i sin beste alder. Vel, akkurat slik er det ikke. Men derimot 27 år med for vide bukser, jakker som er for korte i armene (med unntak av noen års opphold i noen som lignet et forvokst mekaniker-kjeledress....), slips/sløyfer med litt for korte bånd så man knapt får puste, og hatter (gud, la oss fort gå videre fra hattene!) i alle slags fasonger, med og uten spiddede pelsdyr på toppen. Joda, 17.mai-antrekket har i 27 år vært aldeles fortryllende.

Et kort sveip over nettavisene 16.mai fortalte om en forestående festdag. Festantrekk, fest-frokost, festkaker, festmiddag, fest ditt og fest datt. Kort oppsummert: 17.mai er årets største festdag.

Fest?

Kl. 06.15: Måtte spørre en tilfeldig forbidpasserende (som naturlig nok også er av samme korps-rase. Ingen andre er oppe midt på natten på en festdag!) om vedkommende igjen kunne repetere hvorfor undertegnede egentlig frivillig skal itre "festantrekket". Kort redegjørelse mottatt.

Kl. 06.30: En brødskive tatt fram, sett på - og lagt tilbake igjen.  Man vet det blir en lang dag når man har hørt "Gammel jegermarsj" tre ganger på radioen allerede.

Kl. 07.00: Ombordstigning i buss. Overraskende mange av samme korpsrase har våkne ansikter og smiler fornøyd. En sup akevitt. Ingen framgang i motivasjon.

Kl. 07.20: Første spilling. En tilhører. Enorm applaus. Repetisjon av problemstilling av 17.05.2012 kl. 06.15. Ny redegjørelse mottatt.

Kl. 07.35: Ny sup akevitt. Ingen framgang i motivasjon noteres. 

Kl.07.45: Hinsides mange folk har møtt opp (i alle fall tatt i betraktning tid og sted)! Applaus. Kaffe - ok. Romkake? Før åtte? Dette blir en lang dag.

Kl. 08.15: Ny spilling. Regn. Flott. Publikum i vindu er også publikum.

Kl. 08.30: Frokost- ok. Romkake. Igjen? Vi går for romkake-rekord i år?

Og slik fortsetter festdagen.....

Etter endt festdag melder nødvendigheten seg: Det er tid for liste. Et litt for lite anerkjent hjelpemiddel for kaoskontrollører som søker oversikt i enhver sammenheng. 

Mot-liste:

• stå opp tidligere enn en vanlig hverdag, morgenen etter gravøl for nok en deprimerende RBK-kamp
• antrekk (say no more....)
• marsjer (undertegnede er nok av underarten anti-marsj, som det er få andre av innen korpsrasen på en sådan dag)
• kaker (i og for seg en flott oppfinnelse, men hele dagen? Hvor ble det av gode, gamle is, brus og pølser??)
• skjev rygg og to ukers uttøyning i vente

For-liste:

• akevitt før kl. 07.02 
• en og annen fornøyd tilhører
• tog uten korps er som sodd uten kjøttboller: Uaktuelt og uakseptabelt!
• god trening for godt skjult "ambis"
• man slipper å bannes over strykjern og bunadsskjorte

Stilling så langt:5-5

Det vanker ekstraomganger og ny avgjørelse før neste års "festdag".

Mai er avlyst

HMS-avdelingen griper inn

Hvor kommer det fra?

Ja, støvet altså.

Hvilken nytte har dette fenomenet i et litt utvidet samfunnsperspektiv?

Ja, nå vil vel antakelig ivrige sjeler ile til for å si at dette kan jo utvilsomt sysselsette en hel rekke individer. Noe som man jo ikke kan benekte, uten å bli beskyldt for å være tilhenger av latskap og giddesløshet. Det er mange som tilbringer sitt yrkesaktive liv i kamp mot støvet, og virkelig: Ære være dem! Men, kunne man ikke da kanalisert støvingen til f.eks. offentlige bygg, for så å la disse interesserte individene utføre sitt arbeid der.

Det undertegnede altså vil til livs, er selve "privathusholdningsstøvet". For selv på en riktig god dag, kan man ikke fatte og begripe hva dette fenomenet "støv" har å gjøre i en privat husholdning. Det eneste man kan synes å se at fenomenet kan ha av nytte, er for å balansere en ellers ganske trivelig tilværelse i residensen. Det må ikke bli for hyggelig, liksom. Det hadde virkelig tatt seg ut.

Og hyggelig kan man heller ikke skryte på seg at det blir, når undertegnede tar på forkleet (eh... neeei, det hadde i hvert fall tatt seg ut!) og kaster seg ut i kampen med tuer, mopper, mikrofiber og grønnsåpe i skjønn forening. HMS-avdelingen i residensen har kommet med forslag om å henge ut et skilt på døra når aksjonen skal starte, for å advare eventuelle intetanende naboer fra å uforvarende åpne døren mens undertegnede svinger moppen. Og når sant skal sies, så er vel forslaget et av de bedre. For det er et faktum, at undertegnedes humør synker proposjonalt med antall drag gjort med moppen. Kjapt regnet vil man raskt kunne se, at med en gulvflate på omtrent 70 kvm som skal vaskes + x antall kvm hyller/benkplater/kommoder etc. som skal tørkes over, vil grafen for synkende humør sprenge koordintasystemet totalt!

Det mest provoserende er imidlertid det faktum at støvet faktisk sniker seg fram også når man ikke benytter residensen. Ordtaket har fått ny ordlyd: "Når huseier er borte, danser støvet på bordet". Hva i himmelens navn er det som flytter støvet på plass i vinduskarmer, på stuebord og til og med på flatskjermen mens det ikke er et levende vesen innendørs?

Etter å ha resonnert litt over saken,har man nå funnet løsningen: Mest sannsynlig har man fått med en liten støvgnom på kjøpet da man investerte i residensen, og når undertegnede er på farten, kommer gnomen ut av lufteluka i andre etasje (endelig ga den også mening!), og tar med seg støvbøtta si og sprer støv litt her og litt der.

Kjære støvgnom: Vil du holde opp med det der??????!!!

På tide å ta kvelden.

I ren og skjær protest, og inntil HMS-utvalget i residensen har hatt nytt styremøte, lar undertegnede støvtua få ferie, og legger føttene på bordet med et glass hvitt i hånda.

Så det så.

Kom mai, du glemske iltre....

Det er bare å legge seg flat med en gang...

Ja, det var èn som møtte til 1.mai-spilling uten instrument på denne ellers så solrike dagen. 

Det vanskelig å anslå hvor det egentlig gikk galt i planleggingen, men et kort tilbakeblikk slår fast følgende:

Et individ som har vært igjennom en ganske omfattende værdepresjon, slår ut i full blomst når solen gleder oss med sitt nærvær. Så også denne dagen. Ingen tid å miste. Ut i sola. Herr Scenic sto og trippet (eller småbrummet, slik som scenicer ofte gjør...), han har sett fram til å få av vinterskoene i flere uker nå. Da han hadde fått på sommersko, var han sur og grinete fortsatt. Han nektet plent å kjøre en meter før han hadde fått dusj og såpe-massasje. Og som et hjertevarmt medmenneske (med-bil?), stiller man selvsagt opp for å tilfredsstille slike ønsker. Det er litt usikkert å slå fast hvem som fikk mest såpe på seg, men sikre kilder har antydet at det ble omtrent uavgjort.

Tiden flyr når solen varmer, Herr Scenic måtte fylles med ting og tang som skulle være med på
den lange reisen (ja, strengt tatt skulle vi jo ikke lenger enn til Levangernesset, men av og til er det også som en verdensreise! En verdensmetropol. I sakte kino. Slow citta, må vite...). Og når solen varmer, går vettet ut. Herr Scenic ble fylt til randen. 

På med festantrekket (skulle gjerne hatt en alvorsprat med han - for det er helt sikkert en han - som kom på at korpsmusikanter skal ikle seg alt for store jakker, altfor små slips, bukser med sleng lenger enn skoa og hatt - gud, la oss ikke engang nevne hatten.....!!). Så kunne man avslappet legge avgårde til dagens spilling. 

Men akkurat i det øyeblikket man hadde parkert blant horden med flere av samme fest-pyntede slaget, kom det en liiiten uggen følelse sigende. Noe som viste seg å være berettiget: Undertegnede hadde altså klart å møte opp uten saxofon!

Takk til Straumens fotgjengere som skjønte den akutte situasjonen, og som velvillig ventet med å gå over fotgjengerfeltet da en kvinende Scenic kom i full fart, takk til onkel (politi, altså) som antakelig nøt en kopp kaffe i solveggen, og takk til undertegnedes opphav som sto klar med saxofon OG ny bil, da man vrengte Herr Scenic opp på gårdsplassen! Om man rakk toget? Selvfølgelig.

Noe som ikke er en like rørende "det vil helst gå bra-historie", er imidlertid historien om hva som skjedde med Herr Scenic. Om det skyldes de siste dagers samtaler mellom undertegnede og opphavet sittende i flokk rundt pc-en med nesa i verdensveven (eller egentlig noe så uoriginalt som finn.no) sine mange "bil til salgs"-annonser vites ikke, men det kan jo tyde på at han nå er inne i en ny furte-fase. Han hadde i alle fall ikke tilhensikt å stille sine bremser til disposisjon denne dagen. Så nå venter ny akutt-time hos bildoktoren i morgen tidlig.

Så vil det vise seg da.... om Herr Scenic er klar for de evige motorveier og undertegnede klar for nye bekjentskaper, eller om vi atter en gang kan kjøre sammen inn i solnedgangen.

Hellstrøm rydder opp på dansegulvet?

Av og til bare flakker øynene over tv-skjermen, uten at undertegnede helt får med seg hva som egentlig foregår. Så også denne aftenen. Men akk, er det rart en sart sjel blir noe forvirret?

For akkurat i det øyeblikk man sånn halvt i venstre øye antar at man har slumpet til å zappe over til en ny versjon av "Skal vi danse", så begynner man å undre. En avdanket kjendis - mest kjent for å spise seigmenn med capsen bak fram, noen dansetrinn i ny og ne, mye prat på kort tid - joda, dette må da være en slags versjon av "Kjendiser gjør ting de ikke kan - sesong 14" (eller muligens 15...)?

Så skjer det plutselig. Deltakeren i dansekonkurransen begynner å snakke om grillmat. Grillmat? Jøss, den vrien var ny. Kanskje en hybrid? "Hellstrøm rydder opp på dansegulvet"? 

Riktig svar:  Nok en meningsløs Rema 1000-reklame.

Rema 1000 går stadig nye veier for å få en stakkars hobbykokk til å ta nye snarveier. Det er ikke måte på hvor kreativ man nå tilsynelatende kan være i matveien, uten å løfte en finger på kjøkkenet. Jo, forresten, det var en liten overdrivelse. Man må løfte en finger. For man må slå på plata som skal varme opp maten, må vite. Men derifra og inn er det rene plankekjøringen. Du slipper å tenke. Rema 1000 planlegger for deg. Fristende, sier du? 

Vel, det var kanskje før kolonialmajoren kom på det kunststykket å skulle tjene enda mer på en av sine bestselgere, nemlig kyllingkjøtt. Riktignok er det mye å lære av våre skandinaviske naboer, men ærlig talt: Saltvann i kjøttet? Var det nødvendig da, Reitan? Du var allerede på tynn is, hva tillit angår, etter at undertegnede gikk inn i en dyp "herregud, hva har jeg egentlig spist?"-fase etter påskens mange oppslag om såkalt MUK-produkter (selv om dette kanskje er noe for mye å gi skylden ene og alene til Reitan, da.....). Ikke så mye som en pølsesnabb har satt sine ben i kjøleskapet på Julsborg etter den tid. Og man er allerede på vill leting etter erstatning til neste års påskeferie. Påske uten grillpølse er jo omtrent som jul uten ribbe, som juli uten bacalao, som høst uten fårikål (noe som forøvrig skulle vært forbudt ved lov) eller som onsdag uten taco (vegetar-versjonen selvsagt, inntil man har klarlagt hva man kan bruke av kjøtt!). Godt man har litt tid å områ seg på....

Så inntil videre er det tryggest å ta en liten "time out" hva angår kokkelerings-sysler, og holde seg til kjente og kjære råvarer som man vet ikke har reist særlig lenger enn en kilometer eller to, til man har kartlagt hva som er spisbart og ikke! I praksis vil det si masse brødvarer, selvlaget syltetøy og en god dose smågodt.... ja, for den er jo kjøpt like i nærheten. 

Og nåde den som avslører hva innholdet i smågodtposen er laget av. Den personen bør ha nye løpesko, god kondis og like å leke med helsa.....!!

Teori vs. praksis - what to do?

Akkurat i det øyeblikk man trodde det var et visst håp om at vinteren hadde vinket farvel, og at man kunne legge unna stilongsen for noen måneder, så skjer det altså igjen. I et ubevoktet øyeblikk kastet man et blikk ut av vinduet, mens kidza stimet rundt i klasserommet. Og hva møtte det blotte øye? Snø. Intet annet. Snø.

Og vips (eller "visp", som en liten krabat man kjenner ville ha ytret), så forsvant all oppbygget optimisme hva ukens sykkelturer angår. I stedet for å starte uken med å tylle seg inn i stilongser, ullgensere, luer, ullsokker, tykke hansker, lue under hjelmen osv, resignerte undertegnede totalt - og inntok nok en gang svette-senteret for en real spinningtime.

Trening ble det. Ingen tvil om det (hvem tør vel sluntre unna en polfarers bestemte kommandoer?). Men sakte men sikkert, kom likvel den dårlige samvittigheten sigende. Det hjalp ikke nevneverdig at man observerte en lang rekke gule jakker i fresh fart forbi boligfeltet. Den stikkende dårlige samvittigheten vokste proposjonalt med syklistenes fart ned lia.

For å bøte på den dårlige samvittigheten, fant man således ut at man kunne benytte litt av aftenen til å oppdatere seg på teorien. Det er jo som kjent viktig med et godt teorigrunnlag når man skal sette noe ut i praksis. Som tenkt, så gjort.

Man skal imidlertid ikke lese mange linjene, før forvirrelsen er et faktum. Skal man ha 26" eller 29" dekk? Og skal man egentlig trene 4x4 eller 30x15 for å bedre kondisen? Bør man måle maxpuls eller watt? Bør man prioritere langturer i sone 1 eller intervalltrening når man har dårlig tid en uke? Bør man ha Shimano XT 785 skivebrems, eller er det bedre å satse på bremseklosser, da været har en tendens til å være helt ........ (sensurert i tilfelle sarte lesere) på rittene undertegnede deltar i? Burde man hatt FSA setepinne i karbon, eller skal man satse på den lette og funksjonable Ritchey-setepinnen? Trenger man ha med sportsbarer på lengre turer, eller er det bedre med brødskive med honning?

Konklusjon: Om man var en smule forvirret da man startet kveldens etterutdanning, er man ikke videre klokere i skrivende øyeblikk. Snarere tvert i mot.

Hadde man visst det var så vanskelig å sykle, hadde jeg heller satset på bowling!

God sykkeluke - hvis du har skjønt hva du skal gjøre, da.....

Ukulele-terapi

I disse post-påske-dager er det nesten ikke mulig å vite hvilken fot man skal stå på. To ganger på tre dager har været glimtet med sitt fravær (ja, regn, sludd og snø, altså) og det har vært mulig å lufte Vipera. Noe Vipera har trillet i jubel av, og lårene til undertegnede har jublet mindre av. Frisk luft OG oppholdsvær OG sykkeltur, det er vår, det!

Man kan vel kort oppsummere følgende for den korte uken etter påske:  Konstant trøtt (hvem kom på å snu døgnet i ferien??), overrasket (gradestokken beveget seg til to-sifret antall grader!), oppgitt (Her Scenic ble syk. Igjen...), optimistisk (innkjøp av nye bokhyller), oppgitt (klarte å spikre på feil side av ene hylla, og har nå en bokhylle med fire pene hull på øverste hylle) og stiv av skrekk (et lite etterlengtet besøk hos skrekkmannen ble unnagjort). Ikke verst på fire dager!

Onsdag kunne man i et ubevoktet øyeblikk nesten tilgi den som leverte inn feil bestillingsliste for påskeværet, og som kom i skade for å legge inn november-bestillingen fra 2009 i stedet for april 2012. Bergans-påkledningen viste seg å være feil valg allerede før man hadde passert Gjemble-korsen denne morgenen. Dersom det var sykkel-gruppa som bestilte været for denne dagen, ønskes det kontinuitet i bestillingen, og ingen inngripen av andre. I hvert fall kunne 54 våryre syklister legge ut på sin første fellestrening i 2012 i 10 varmegrader da ettermiddagen kom. Hvem skulle trodd det da man måtte måke seg fram til inngangsdøra 2.påskedag?

Påfølgende dag ble både glad-dag og ikke-glad-dag på en og samme tid. 

Argumenter for en glad-dag: 

• bildoktoren kunne optimistisk meddele at Herr Scenic var på bedringens vei, og skulle få komme hjem samme dag. Jammen bra det ikke er samme tilstander i det offentlige helsevesen. Her snakker vi kun få timer siden dødsdommen omtrent var et faktum fra samme bildoktor! Kun kort tids sykmelding denne gang, altså. Tilbakefall må kunne påregnes, men man har funnet medisin som ser ut til å kurere slitne støtdempere
• yr.no kunne meddele at helgeværet innholder opp til flere timer med sol
• nye bokhyller ankom residensen

Agumenter for en ikke-glad-dag:

• man hadde egentlig begynt å forberede seg på at Herr Scenic kanskje kunne trekke seg inn i pensjonistenes rekker, og at man kunne bruke helgen til å utforske litt yngre og nyere utgaver. Men neida, han kjemper seg videre
• yr.no har hittil i år ikke truffet mer enn med 7 % av sine værspådommer
• man hadde en avtale med skrekkmannen klokken seks. Noen som ødela resten av dagen fullstendig (og også den kommende 1 1/2 måneden, da man ble ønsket tilbake for videre operering av tann!)

Enda godt det til sist ble fredag. Så kan man da sige ned i sofaen og tenke som så: Det er helg!

At residensen har fått et nytt innslag av musikalske dupeditter, gjør også optimismen stor. Det er tid for ukulele-terapi!

Tradisjoner man ikke rokker ved, leksjon 1

I skrivende øyeblikk er man inne i den stille uke. For kyndige historikere er det sikkert en eller annen logisk forklaring på dette med stille. For oss med litt varierende hukommelse er dette en smule vagt... Ingen kan i dette tilfellet beskylde handelsstanden for å ha kommet med konseptet (de får jo ofte skylden for det meste som er nytt). Der er det vel snarere mer texas-stemning, enn ro og stillhet. Vel, stille skal det uansett visstnok være denne uka.
Påske er et fiffig fenomen i grunnen. Man samler flest mulig tradisjoner på kortest mulig tid. Og nåde den som prøver å rokke ved noen av dem... ja, tradisjonene altså. Som ivrig tilhenger av rutiner og kontroll, er dette en høytid som faller i smak. Det er liksom noe beroligende med påsken. Forutsigbart og kjent.

Leksjon i tradisjoner man ikke rokker ved, del 1:
Punkt 1:
Pølsegrilling. Grilling som foregår i påska bærer preg av at det er starten på grillsesongen, grill-genene har vært i dvale i et halvt år. Alt som har ligget i dvale i et halvt år trenger litt tid på å komme seg igjen (og tro meg, jeg har prøvd!!). Resultat: Brente grillpølser, med en "touch" av tennvæske. Jadda.... i år igjen. Men du verden, det hadde ikke blitt påske uten.
Punkt 2:
Ingen påske uten krimbok. Dess skumlere, jo bedre. Da har man om ikke annet en utmerket unnskyldning for å ta litt mer rødvin i glasset (man må jo roe seg ned igjen, må vite).
Punkt 3:
Påskelabyrinten. Det året Viggo Valle bestemmer seg for å droppe og stille det norske folk det obligatoriske "Korr ska vi reis hæn?", da står påsken for fall.
Punkt 4:
Kryssord. Av alle ting her i verden som er litt irriterende, er det få ting som kan måle seg med et kryssord som er akkurat litt for vanskelig. "Vannledningsoperatør" har da ALDRI vært et normalt ord i undertegnedes vokabular. Heller ikke det mer kjente synonymet til "skogssjiraff". Tradisjonen tro går kryssordet i gulvet, penna i veggen - og man tar et glass rødvin til.
Punkt 5:
Kvikklunsj. Har du noen gang prøvd å spise kvikklunsj på andre årstider enn i påska? Av en eller annen grunn er kjeksen i kvikklunsjen da litt dvask. Og det er alltid for lite sjokolade i forhold til kjeks. Og egentlig er kombinasjonen kjeks og sjokolade ikke av den aller beste heller. Men i påska. DA er kvikklunsjen liksom helt uunnværlig. Ingen tur uten kvikklunsj! Noe som de fleste ser ut til å ha forstått. Det er jo ikke uten grunn at handelsstanden i disse tider kan tilby 6-pack med denne ultimate tur-sjokoladen. Hvem kjøper vel 6-pack med kvikklunsj i august?
Punkt 6:
Kyllinger. Uten Jesus på korset, ingen særlig påskefeiring. Men pynter vi med kors? Eller Jesus? Neida. Kyllinger. Små og store, tykke og smale, i alle slags farger og i alle slags positurer. Logisk. Vel.... Antakelig omtrent like logisk som at julehøytiden som skal markere tidligere nevnte superhelts fødselsdag, hylles med fete, hvitskjeggete menn i rød pysjamasdrakt.


Og husk: Det er bedre med ti brente pølser i magen, enn en smeltet kvikklunsj i hånden. Eller var det at man ikke skulle gå over kyllingen etter egg? Eller at man skal ikke spise appelsinen før kryssordet er løst?

GOD PÅSKE!