Kampen i bakebua

Med utgangspunkt i at det er en viss sannsynlighet for at undertegnede en gang i framtiden skal bosette seg på en gård, fant man det i dag naturlig å trene gårdsjente-husmor-genene (de har delvis ligget i dvale, ja man kan vel nesten si brakk i laaaang tid!). Man er da ikke odelsjente for ingenting!
For det er vel helt naturlig at alle kvinnelige bosettere på en gård er kløppere innen alle grener hva angår bakst og matlaging? Ja, det sa i allefall min gamle farmor. "Du må no kainn å bak flatbrød og læms i hværtfaill", sa hun til en da ca fem år gammel lærling. Akkurat da virket det helt logisk. Mye virker logisk i hodet på en femåring. Det er imidlertid sånn at når man får noen år til på baken, så endrer logikken seg en smule...
En som er optimist av natur, setter av og til i gang med litt uoverveide prosjekter. Dagens prosjekt var i så måte intet unntak. Planen var rett og slett bare å hive sammen en flatbrøddeig, og så lage litt flatbrød slik at man har fram til jul. En god plan. Teoretisk sett. 
Fram med oppskrift, og en kort memorering av gårdagens gjennomgang med en litt eldre ekspert på området. Her melder nemlig første utfordring seg. En oppskrift er ikke bare en oppskrift. Oppskriften er mer som et utgangspunkt å regne. Litt mer her, litt mindre der. Her er det mange fallgruver...
Og da deigen skulle ha vært ferdig, var det helt tydelig at hukommelsen ikke var helt på sitt beste (kanskje i feriemodus?). En deig skal vel neppe kunne sammenlignes med en litt tykk suppe? Her var det bare å gå i gang med en storstilt redningsaksjon. Litt mer av ditt, litt mer av datt. Vips - så hang da deigen sammen, i allefall.

Trinn to: Bake ut. Alt utstyr på plass. Takket være optimistiske slektninger (og en fantastisk optimistisk tidligere kollega) er man godt utstyrt, hva takke-baking angår. Problem nummer to meldte seg umiddelbart: Deigen var helt umulig å bake ut. Nå tenker du kanskje at det er en overdrivelse, og at den bare var litt umedgjørlig i starten, og at undertegnede klager unødvendig over et lite filleproblem. Jommen sa jeg smør! (noe som forøvrig er et helt unaturlig uttrykk i Volans vokabular... Hva har vel smør med denne saken å gjøre?) Deigen var helt ubrukelig!

Etter en lang og hard kamp, fikk man etter hvert kjevlet ut noen leiver (ja, for det er det deigen heter på flatbrødspråket når man har tatt en liten dæsj, og er klar for å bake den ut. Viktig i det minste å ha det riktige vokabularet inne, spesielt når ferdighetene skranter). Undertegnede er for kunstnerisk frihet, og man bruker således ingen form for mal eller oppmåling når man baker ut. Dermed får hver enkelt leiv sin helt særegne fasong. Det skal da vises at ting er hjemmebakt! (og derom hersker ingen tvil, hva disse flatbrød angår!)
Det er bare å innrømme det først som sist: Undertegnede har definitivt hatt bedre dager med kjevlet. I ettertid kan man prise seg lykkelig for at man opererte på egen hånd, for hvem vet hva kjevlet ellers ville truffet på sin strabasiøse ferd over leiv etter leiv... At man har et så velutviklet vokabular hva banneord og forbannelser angår, er til en viss bekymring. Sjelden har man fått bruk for så mange ukvemsord samtidig! Man kan nevne av problemer: For løs deig, satte seg fast i bordplata, satte seg ikke fast på takka, satte seg helt fast på takka, plutselig luftbobler m.m.

Etter å ha kjempet seg igjennom hele deigen (bare her vil jo enkelte karakterisere prosjektet som det rene idioti. De fleste ville jo ha stoppet på et langt tidligere tidspunkt! Men er man født sta, får det ofte slike konsekvenser), har man gjort seg noen tanker om prosessen neste gang det skal bakes:

• sørg for å ta notater under muntlig gjennomgang av oppskrift (stol aldri på hukommelsen)
• aksepter at deigen kan være en katastrofe - lag en ny!
• når deig nummer to viser seg å ikke holde mål den heller, tross at man har fulgt oppskriften til punkt og prikke: Kast hele deigen og kjøp en pakke Korni