Helgen har vært viet oppvekking av en ganske så forkommen kropp, som de siste tre uker kun har begevet seg de høyst nødvendige meter man må tilbakelegge for å kunne overleve. Man har innsett at skal man klare å drasse denne kroppen opp på topptur om få dager, må man i hvert fall snart få den til å virke.
Sopptur. I utgangspunktet en relativt god ide. God temperatur, delvis sol. Tørt i marka og stor optimisme på egne vegne.
Helt oppslukt av sin egen entusiasme, enset man ikke hva som foregikk rundt seg. Da man plutselig skulle se seg til siden, kunne man se inn i to store øyne. Øynene var som klistret på undertegnede. Her snakker vi regelrett stirring. Det er ikke pent å stirre på folk. Alle med et visst snev av oppdragelse vet jo det. Men dette ligger kanskje ikke inne i den normale elg-oppdragelsen? Det kunne virke som det manglet en viss elgeskikk på akkurat dette feltet.
Hva gjør man? Man er jo ikke kjent for å være av de mest kjapptenkte, så mens hjernen jobbet på spreng var det bare en ting å gjøre, man stirret tilbake (unnskyld mor, men litt dårlig forberedelse på elgmøter må man si at oppdragelsen har hatt!). Litt overrasket (hvor kom den fra?), litt nysgjerrig (jøss, den var jo litt kul), litt undrende (det må da klø en del å ha så strihåret pels?) og en smule urolig (for var det ikke en lyd til der borte i krattet?)
Så sto vi der da. Undertegnede midt på skogsveien, med ryggsekken godt fastspent til ryggen og hendene i lomma. Elgen 4 meter unna. Uten ryggsekk, men med alle fire beina godt plantet på jorda.
En som har holdt sofaen i ukesvis løper ikke i utrengsmål. Det var derfor helt uaktuelt å legge på sprang før en hver detalj i situasjonen var analysert. Elgen virket imidlertid å være både sunn og frisk, og kunne framvise inntrøndersk rekord i retningsendring! Vips - så hadde den snudd seg rundt og hoppet elegant (eh... nei... unnskyld elgen, men særlig elegant. Det var det vel kanskje ikke. Begrenset hvor elegant du kan løpe på fire lange, tynne, fyrstikkbein med en klumpete pelskropp på toppen!) rundt. Og så la den på sprang.
Og nå har vi kommet til det tidspunkt da undertegnede ble virkelig overrasket. For plutselig begynte to små trær å bevege seg. Og jammen løp de ikke etter den lett hoppende elgen inn i skogen. Antakelig må man i nær framtid avlegge optikeren et besøk, for de to små (litt rare) trærne viste seg altså å slett ikke være trær. Snarere to små elg. Det slo meg plutselig: Hvor mange av de litt rare trærne man har sett i det siste, har faktisk hatt både pels og puls?
Sånn i ettertid er det litt vanskelig å anslå hvem som ble mest overrasket. Hun som så to trær løpe, eller tre elger som ante fred og ingen fare der de inntok dagens lunsj gnagende på små løvtrær.
Tenker de kommer til å fortelle det til alle elg-vennene sine, at de ble overrasket midt i lunsjen av et uoppdratt menneske som stirret på dem. Så kan jo jeg fortelle til mine ikke-elge-venner, at jeg ble overrasket midt i min skogtur av tre dyr som slett ikke var interessert i å bli nærmere kjent med meg. Heldigvis.
Og ja... det ble sopp til middag!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar