Kom mai, du glemske iltre....

Det er bare å legge seg flat med en gang...

Ja, det var èn som møtte til 1.mai-spilling uten instrument på denne ellers så solrike dagen. 

Det vanskelig å anslå hvor det egentlig gikk galt i planleggingen, men et kort tilbakeblikk slår fast følgende:

Et individ som har vært igjennom en ganske omfattende værdepresjon, slår ut i full blomst når solen gleder oss med sitt nærvær. Så også denne dagen. Ingen tid å miste. Ut i sola. Herr Scenic sto og trippet (eller småbrummet, slik som scenicer ofte gjør...), han har sett fram til å få av vinterskoene i flere uker nå. Da han hadde fått på sommersko, var han sur og grinete fortsatt. Han nektet plent å kjøre en meter før han hadde fått dusj og såpe-massasje. Og som et hjertevarmt medmenneske (med-bil?), stiller man selvsagt opp for å tilfredsstille slike ønsker. Det er litt usikkert å slå fast hvem som fikk mest såpe på seg, men sikre kilder har antydet at det ble omtrent uavgjort.

Tiden flyr når solen varmer, Herr Scenic måtte fylles med ting og tang som skulle være med på
den lange reisen (ja, strengt tatt skulle vi jo ikke lenger enn til Levangernesset, men av og til er det også som en verdensreise! En verdensmetropol. I sakte kino. Slow citta, må vite...). Og når solen varmer, går vettet ut. Herr Scenic ble fylt til randen. 

På med festantrekket (skulle gjerne hatt en alvorsprat med han - for det er helt sikkert en han - som kom på at korpsmusikanter skal ikle seg alt for store jakker, altfor små slips, bukser med sleng lenger enn skoa og hatt - gud, la oss ikke engang nevne hatten.....!!). Så kunne man avslappet legge avgårde til dagens spilling. 

Men akkurat i det øyeblikket man hadde parkert blant horden med flere av samme fest-pyntede slaget, kom det en liiiten uggen følelse sigende. Noe som viste seg å være berettiget: Undertegnede hadde altså klart å møte opp uten saxofon!

Takk til Straumens fotgjengere som skjønte den akutte situasjonen, og som velvillig ventet med å gå over fotgjengerfeltet da en kvinende Scenic kom i full fart, takk til onkel (politi, altså) som antakelig nøt en kopp kaffe i solveggen, og takk til undertegnedes opphav som sto klar med saxofon OG ny bil, da man vrengte Herr Scenic opp på gårdsplassen! Om man rakk toget? Selvfølgelig.

Noe som ikke er en like rørende "det vil helst gå bra-historie", er imidlertid historien om hva som skjedde med Herr Scenic. Om det skyldes de siste dagers samtaler mellom undertegnede og opphavet sittende i flokk rundt pc-en med nesa i verdensveven (eller egentlig noe så uoriginalt som finn.no) sine mange "bil til salgs"-annonser vites ikke, men det kan jo tyde på at han nå er inne i en ny furte-fase. Han hadde i alle fall ikke tilhensikt å stille sine bremser til disposisjon denne dagen. Så nå venter ny akutt-time hos bildoktoren i morgen tidlig.

Så vil det vise seg da.... om Herr Scenic er klar for de evige motorveier og undertegnede klar for nye bekjentskaper, eller om vi atter en gang kan kjøre sammen inn i solnedgangen.