Neste år, da skal jeg...

                                                    Måtte 2015 bli et heidundrende år!

Travelt i desember, sa du?

Bilder av julebakst. Vaskefiller i fri dresur. I butikkene har det vært nisser og lys en evighet. På tide å bli stresset til jul?
Svaret er entydig: Ja, mest sannsynlig på høy tid.
Men i år ser julestresset til å ta en helt annen retning enn tidligere år. Riktignok er man like sent ute med å starte tidlig i år også (selv om fjorårets mantra, som året før der og året før der igjen, var "neste år, da skal vi starte tidlig med juleforberedelsene, da!). Som om det kom som en overraskelse. Heldigvis er man satt sammen slik, at legemet tar ikke nevneverdig av for et hvert stressmoment. Man kan faktisk klare å forholde seg rolig i de fleste stressituasjoner (noen vil nok synes at man agerer i overkant mye i sirup til tider...). Men i år er noe annerledes. Det begynte sist uke. En gryende uro, en liten klump i magen som liksom ikke ville forsvinne. Stadig nye hint om at dette vil bli en desember av de sjeldne.
Det er bare å bite i den sure rakfisken (beklager til alle rakfiskelskere, men det er jo helt hinsides å spise fordervet fisk) og innse fakta: Det blir en travel desember.
Det begynte så uskyldig. Man skulle bare støtte et idrettslag på jakt etter nye kroner til klubbkassa. Selvfølgelig støtter man opp. Det skulle da bare mangle. Kalender ble innkjøpt. Ja, kanskje kan man vinne et og annet i den glade førjulstid også? Men så viste det seg at det var et idrettslag til, som så sårt skulle hatt litt støtte til en fotballturnering neste år. Ja ja... dobbelt opp med kalendre, dobbel vinnersjanse! Samme dag kom det en hyggelig mail fra en sportsbutikk man såvidt erindret å ha handlet med for flere år tilbake. Det kan tydeligvis ikke gå så godt for denne kjeden, for de hevder fortsatt at jeg er deres VIP-kunde. Og det etter kjøp av en t-skjorte i 2011. Vel, man får jo litt ansvarsfølelse for bedriften når man innser at det kanskje da ikke går helt bra om dagen, så da de inviterte til å delta i årets julekalender på nett, da godtok man selvfølgelig.
Ikke lenge etter kom det ramlende inn den ene mailen etter den andre, firma som takket for i fjor, og som håpet på like hyggelige bekjentskaper denne førjulstiden som i fjor. Og selvsagt med invitasjoner til årets julekalender fra alle og enhver. Samvittighetsgenet trådte fram i all sin prakt. Det ville jo vært skikkelig dårlig gjort ovenfor de andre firmaene å ikke delta, når man så ivrig meldte seg på den første. 
Resultat: Tidenes kalender-desember står for døra.
For å rekke over det hele (man har da tross alt en jobb også), har man måttet lage en nøye tidsplan for hver dag i advent. Uten å stille vekkerklokken ti minutter tidligere fra mandag av, ville nok ikke tidsskjemaet gått i hop. Nå venter en nøye plan over åpning og deltakelse og besvarelse og grubling og ny besvarelse i x antall julekalendre 24 dager til ende. Kan skjønne det blir travelt! For når skal man få tid til julegaveinnkjøp, vasking (og det som verre er... eller, det er vel omtrent det verste. Vasking er traurige greier!), baking og adventskos? Her må man nok ta nettene til hjelp. Så herved er omgivelsene advart: Går man rundt som et vrak, med øyne som strek, er det grunnet..... ja, nettopp.... julekalenderen. Eller rettere sagt: Julekalenderne.

Hva skjedde med den helt uforpliktende sjokoladekalenderen med uspiselig (men akk, så hyggelig) sjokolade som vi hadde da vi var små? Hvor på veien endte man til å bli handelsnæringens yndlingsobjekt, helt fri for antenner når det gjelder skjult reklame og hinsides påvirkningsevne?

Allerede før adventstiden er i gang, kan man slå fast: Neste år, da skal vi starte tidlig med juleforberedelsene da. Og da skal vi lage kalenderen selv!

Lykke til med adventstiden!

Per Fugelli setter ord på det

Ny nobelprisvinner?

Denne uka har man fått en solid dose virkelighetsorientering. Ting er ikke alltid som man tror.
Etter (utallige) oppfordringer har man i inneværende uke tatt seg selv i nakken og oppsøkt optiker. Ja, nå var det slett ingen debut på noe som helst vis, men etter en kort memorering, har man kommet fram til at forrige besøk antakelig foregikk for noe sånt som elleve år siden. Den gang ble diagnosen langsynhet og nye briller, og etter svææært mye om og men fikk man bestemt seg for hvordan disse brillene skulle se ut. Brillene har fulgt undertegnede gjennom tykt og tynt, ja faktisk da et helt ti-år. Nå skal det kanskje nevnes at man ikke alltid har vært like nøye med å bruke de til en hver tid, men med ujevne mellomrom har man tatt seg sammen, og brillene har funnet veien tilbake til nesen (noe som ved nærmere ettertanke også sikkert sier noe om undertegnedes totalt mangel på interesse for brillemoter...).
I det siste har det imidlertid vært noe som har skurret. Bokstavelig talt. Helst i en bok. Eller på en skjerm. Eller i stupmørket langs Borgenfjorden i bil. 
Handling må til i en sådan situasjon:  Frøkenen har tatt seg sammen og nok en gang funnet fram brillene. Men resultatet ble omtrent som når man går fra flatskjerm og fiber-tv, til koloss-tv og bordantenne. Det blir ikke akkurat bedre forhold... Merkelig, skulle ikke de brillene hatt motsatt effekt?
Besøket hos Herr Optiker var altså et ledd i utforskningen av dette skurret.
Og her er det bare å slå fast med en gang: Det skjer så mangt på elleve år.
"Sa du at du var langsynt, sa du?" Herr optiker så ut som en mellomting mellom et spørsmålstegn og en latterbombe. "Når var du sist hos en optiker, sa du?" Spørsmålene fremprovoserte en voksende skepsis hos undertegnede. Her var det noe som skurret på flere plan. Hva var det mannen antydet?
Kort oppsummert: Konklusjonen til Herr Optiker er at her går man altså rundt og er nærsynt. Kanskje da ikke så unaturlig at det "skurrer" litt ekstra når man tar på brillene!!

Som den oppvakte samfunnsborger man er, tar man selvfølgelig raskt ansvar og leser seg opp på den nye diagnosen. Noe som ikke var direkte oppløftende:

"Nærsynhet kommer gjerne i vekstfaser som f.eks. puberteten, og stabiliserer seg gjerne når disse er over, for mange i 20 års alderen (er det et tegn på at man er langt over middels treg når det kommer langt utpå 30-tallet?!?).
En gammel vranglære er at nærsyntheten forsvinner med alderen, det gjør den ikke. Er man først blitt nærsynt er man det livet ut. Enkelte kan bli nærsynte på sine eldre dager" (ELDRE DAGER?? Takk skal du ha)

Etter en slik oppdatering hastet det med å finne mer informasjon om temaet. Og det var ikke måte på hvordan optimismen plutselig tok overhånd. Kanskje er dette noe av det mest oppløftende som har skjedd på lang lang tid. Nå råder optimisme og glød. Les bare hva sikre kilder slår fast om nærsynte:
"Personlighetstrekkene er ofte at man er opptatt av detaljer, og ofte er glad i å lese. Så godt som alle Nobelpriser innen fag er vunnet av nærsynte."

Resten av kvelden skal brukes til å finne ut innenfor hvilket område man skal peile inn Nobelprisen. 
Lurer på om det er for tidlig å ta et lite glass for å feire begivenheten? 
Go for it!

Tidenes dyreste syltetøy?

 Sommeren 2014 gikk fort. Faktisk så fort, at man ikke rakk å skrive et eneste innlegg. Ja, ikke det at sommeren var helt fri for rapporterbare hendelser, men når temperaturen ligger stabilt på 20 +, frister det liksom ikke å hive seg over et tastatur. Og mange har vel også vært glade for å endelig få en pause fra dette merkelige medium. Vel beklager, nå er vi igang igjen.
Om sommeren var bedagelig, var det egentlig helt på sin plass, som oppladning til årets travleste tid - høsten.
Når kveldene blir mørkere, temperaturen synker til behagelige 8 grader om natten, og det er helt greit å ta fram pleddet i sofaen igjen, ja da er det som om husmor-genet våkner fra en eviglang dvale. Man kan jo av og til spørre seg selv: Hvor var du i hele sommer? Da vegger skulle males, blomsterbed skulle ryddes, stoler skulle lutes m.m.? Vel, det våkner i hvert fall med et rykk. Plutselig er det aldeles uforståelig hvorfor hele sommeren har gått uten at man har bakt egne grovbrød (sunnhetsidealet forsvant antakelig med svetten på kjøkkenet i solsteiken). Og ser man virkelig godt etter, vil man med det blotte øye kunne se flere lag med støv som har hopet seg opp i krinkler og kroker, ja på de mest uforståelige steder, faktisk. Hvor ble det av vaskfilla i sommer? Men dette er dog innendørs. Selve stresselementet oppholder seg jo utendørs.

For der modnes frukt og bær i et hinsides tempo, og som egenutnevnt frukt- og bær-konservator (og vi snakker på nasjonalt plan, ikke bare lokalt!) blir det travelt! De fleste er jo godt kjent med at en konservator gjerne vil ta vare på alt for en hver pris. Og når det gjelder frukt og grønt, kan det fort gå over stokk og stein når man får pustebesvær og hetetokter av å måtte gå forbi ei bærtue, eller la plommer henge igjen på treet. 
I overgangen sommer-høst, holdt det på å renne over, da undertegnede kom over opptil flere busker med villbringebær som bare sto der. Høyst frustrert over at ingen så ut til å skulle ta ansvar for avlingen (det rev bokstavelig i brystet av fortvilelse), endte det med nok en kjele med syltetøy.
Og nå har det begynt å gå opp for undertegnede at årets frukt- og bærsesong kan gå over i historien som den dyreste noen sinne. At man har tatt et selvpålagt ansvar for Residensens plommeavling (da daglig leder og administrerende direktør for tiden befinner seg i sydligere strøk), veltet en nøye tilmålt plan. Det begynte å se mørkt ut da de ekstra bringebærene skulle tas vare på, men boks på boks med plommesyltetøy er nå i ferd med å ta nattesøvnen fra et ellers så sovevillig dovendyr. For hva har skjedd? Fryseren er så og si full. Og det tidlig i september! Før tyttebærsesongen. 
Et kjapt overslag har vist at årets bærsesong kommer til å bli den dyreste i historien. Rundt regnet 2,5 millioner. Fryseren er full. Ergo må vi ha en ny fryser. Gangen er full, ergo må den nye fryseren stå i et annet rom. Gjesterommet er fullt, ergo så må vi ha et nytt rom. Eneste mulige løsning: Her må det til et større hus. 
Ikke rart man måtte sette seg på vaskebøtta for å ta seg igjen et lite øyeblikk.
Det skal da bli bra travelt å pakke ned og vaske ut av leiligheten midt i tyttebærplukkinga!

Best å ta seg en kveld på sofaen, så man er frisk og opplagt til helgen. Plutselig kommer man over både sopp og bær. Og det krever litt å stå i mot slike fristelser (mens man fundrerer på hvordan man skal løse problemstillingen med at det man faktisk har fryst, også skal spises opp igjen. Mulig årest julegaveønske bør være uante mengder treningsutstyr...)

Ta ansvar for sysselsettingen

Noen tar ansvar for at hjulene i arbeids-Norge går rundt. Ja, noen tar sågar såpass mye ansvar, at man må ta helgen i bruk for å rekke over alle oppgaver. Som rådgiver føler man kanskje et ekstra ansvar for at yrkeslivet i Norge skal fungere optimalt? (det må i såfall revurderes om ansvaret er plassert på rett sted...)

Denne helgen har undertegnede sørget for at noen til uka får opp til flere timers sysselsetting (her kan man faktisk også fort snakke timer fordelt over flere uker). Antakelig vil vedkommende tjene gode penger på oppdraget også. Det som imidlertid er noe irriterende at den som må betale lønna for jobben, også er undertegnede. Således kan man vel si at prosjektet ikke var særlig gjennomtenkt.

Etter å ha overvært en heller middels spennende oppvisning av et lokalt fortballag (som visstnok tar mål av seg til å rykke opp en divisjon før neste sesong. Da er det vel kanskje en ide å score noen mål, kanskje?), var sofaen med pledd og ullgenser den opplagte aktiviteten. Sommer-Levanger glimret med sitt fravær, og gradestokken klamret seg med all sin kraft til 10-tallet, så det i allefall skulle være et tosifret antall varmegrader (de ti gradene var ikke særlig varme, forøvrig!). Det var da det gikk opp for undertegnede at (tann-) helvete var løs. Her var ikke bare en liten bit som var forsvunnet. Nei, vi snakker en halv tann!
Dersom du aldri har manglet en halv tann, kan du heller ikke vite hvor mye energi og oppmerksomhet en slik manglende halv tann kan ta. Men det kan den altså. Veldig! Uansett avledningsmanøver, tunga finner det rungende krateret der tanna skulle stått og blomstret, og tankene spinner stadig rundt hva som kan sette seg fast der neste gang, om resten av tanna ryker, om når noen kan forbarme seg over skaden og gjøre noe med den, og ikke minst: Hvor stort innhogg i feriepengene kommer elendigheten til å ta? (grrr grrrr, og dobbelt grrr!)
 
Det er høytid for slike skader, fikk man fortalt i fjor. Ja, for det var nemlig antydning til samme sysselsetting i fjor også. Men da på et helt annet nivå. Kun en liten strøjobb, så å si. Skaden ble omtalt som en såkalt "dameskade". Grunnen til at skadene oppstår skal visstnok være overdrevent inntak av knekkebrød og gulrøtter kombinert med vårmåneden mai, med bikiniformen som et blinkende mål i det fjerne.
For å fjerne all tvil med det samme: Her var verken knekkebrød eller gulrøtter innblandet. Bikiniformen er langt unna, men noen innspurt mot sommerens glade feriedager har ikke vært på tale (enda!).

Yrkesgruppen man nå har tatt seg av å sysselsette sies å måtte ha et godt håndlag og være nøyaktig. Videre må man være god på kommunikasjon, og ha evne til å skape kontakt og tillit til de man skal behandle (rådgiveren har da lest seg opp på emnet, må vite). Tillit? Hvem i all verden har tillit til en yrkesgruppe som helt frivillig har valgt å bedrive en slik aktivitet?
Likevel er yrkesgruppen heldig stilt. Uansett mistillit, manglende tro på medmenneskelige egenskaper og ikke minst et hatforhold til skyhøye timepriser, er man helt avhengige av dem. Dette er ikke noe man fikser på egen hånd.

Så nå skal man i ett og et halvt døgn bite negler (ja, det som er igjen av dem, vel og merke...) og øve på den store skrekksamtalen. Ingen vei tilbake: Nå skal tannlegen sysselsettes!

Kampen mot sommergarderoben

Noen skylder på dårlig forbrenning.
Andre kaller det alderstillegg.
Enkelte bruker begrepet samboertillegg
(man har sågar hørt kosebehov, trøstespising, latskap (!) og beruselse). 
Slike begrepsforvirringer krever grunnleggende forskning. Hvordan kan et fenomen ha så sprikende forklaringer (og like fullt nøyaktig samme resultat)? Hvor går det galt?
Etter noen uker med forskerbrillene på nesen, har man funnet svaret. Den o store løsningen. Forklaringen med stor F.


Først et lite tilbakeblikk...
Det var da man ble overrasket av et aldeles uanmeldt sommervær forrige helg (skal si det gikk over igjen, gitt!), at det gikk opp for undertegnede at 2014 heller ikke går over i historien som "året da man ikke behøvde å svette (og banne - selv om det er svært uheldig, og slett ikke kledelig for en dame på undertegnedes alder. Vel, ingen alder egentlig. Men akk så nødvendig noen ganger) for å komme noen lunde anstendig ut av (for ikke å si inn i) kampen med sommergarderoben. Når fenomenet er såpass tilbakevendende, er det på sin plass å gjøre en grundig analyse. om ikke annet for å få en forklaring (særlig effekt vil nok en slik analyse neppe ha. Slik som de fleste analyser, i grunnen).

Dårlig forbrenning kunne vært en storveies forklaring. Men da skulle man tro dette var noenlunde konstant. Året gjennom. Uavhengig av sesong. Teorien ble dermed avkreftet, da dette føles å være noe mer sesongavhengig.
Alderstillegg? Hvor tidlig starter slike tillegg? Og hadde det ikke heller vært å foretrekke et aldri så lite lønnstillegg? Vel, alderen kunne selvsagt spilt en rolle, men tatt i betraktning allerede nevnte ujevnhet i fenomenets tilstedeværelse, ble den teorien også raskt forkastet.
Samboertillegg? En usannsynlig teori, da man konsumet av søte ting og tang hadde gitt gigantiske utslag for leeeenge siden, om dette ene og alene hadde vært forklaringen (dog... en mulig medforklaring kan man nok kanskje spore...). Grunnen til at teorien også kan forkastes umiddelbart er at inntak av sjokolade er mer eller mindre helt jevnt konstant, og kan derfor ikke være utsatt for variasjoner året igjennom. Altså: Utelukket.

Analysen så langt ga derfor ingen logiske svar.
Det var da svaret åpenbarte seg på en Philips 42". I helfigur sto svaret der, rett foran oss:

 

Det hele og fulle ansvar for at kampen mot sommergarderoben atter en gang blir et slit over sykkelstyre og manualer tildeles herved tv3. Ja, nærmere bestemt Eivind Hellstrøm og hans medprogramledere. Og tro nå endelig ikke at skylden plasseres ene og alene hos tv3. Nei, legg til tvn, tv2 og nrk, og du har garderobemafiaen godt definert.

For hva er det som skjer? Du kommer hjem fra jobb, en innholdsrik og heseblesende dag. Middagslagingen går unna i en fei, og gourmetmåltidet (ja, det kan til og med vanke en overraskelse fra Toro) blir inntatt med et glass med den beste Fun-saft med 1 kalori per glass (er det ikke utrolig at e-stoffer kan smake så godt?). Man motstår den umiddelbare trangen til å avslutte festmåltidet med en solid sjokoladebit, og er svært tilfreds over egen viljestyrke. Litt utpå kvelden slenger man seg ned foran tv-en for å la hjernen bare flyte og for å la seg underholde uten å anstrenge seg, det har man jo tross alt brukt resten av dagen til! Det er DA det skjer. Inn i skjermen kommer Eivind Hellstrøm, et knippe med C-kjendiskokker, et utall grillmestere på høyst ulikt nivå, hobbybakere som skal bli hele Norges nye bakekonge eller -dronning eller Gordon Ramsey som skal redde en eller flere restauranter på konkursens rand. Felles for de alle er at de disker opp med de lekreste retter og bakverk, og hvilke følger får det? Sakte men sikkert kjenner du at du får vann i munnen, øynene begynner frenetisk å kaste blikk til høyre og venstre. Fins det noe å spise innen rekkevidde? Vips er du akkurat like sulten som like før du satte første tann i middagen. Og den kommende handlingen er uunngåelig. Plutselig har du endevendt kjøkkenskapet, og siste del av programmet ledsages av en konstant gomling på et eller annet, som du strengt tatt ikke hadde verken tenkt å spise eller har godt av å innta.

Det burde vel strengt tatt vært påbudt med en advarsel før slike program sendes på tv? Filmer merkes med aldersgrense, som skal vise hvilket publikum som er anbefalt for filmen. En merking av hvilket publikum som bør holde seg borte fra matprogrammer på tv, bør innføres med umiddelbar virkning. Hvis ikke ser jeg ingen annen råd enn å sende regningen på min nye sommergarderobe til Eivind Hellstrøm, for dette gidder jeg virkelig ikke lenger!

Påskevakuum

I fare for å ha kommet i "best før ..." - kategorien: "Du verden, som tiden flyr!"
Ikke før hadde man sparket av seg skoene, krøpet inn i stilongs, ullgenser og tøfler, så var jammen påsken over for denne gang.
Påsken er en fantastisk ferie. Ikke noe stress, ingen travle forberedelser, stabler med påskekrim, påskeegg av både den ene og andre sorten, og ikke minst svidde grillpølser!

Dvs. noe stressende kan forberedelsene til denne høytiden også være. Det gjelder å legge opp handleruten med omhu i dagene før det braker løs. Gjør du ikke de nødvendige sikkerhetstiltak, kan du plutselig befinne deg midt i krigssonen, og du kan bli et tilfeldig offer for krigshandlingene. Og dette er ikke til å spøke med. 
Midt mellom frenetiske smågodthandlere som hamstrer som om dommedag er like rundt hjørnet (og da trenger man ... smågodt?), er det fort gjort å bli både klemt og skviset ned i linoleumen. I år la handelsstanden opp til tidenes hamstring, til glede for alle barn mellom 2 og 90 år, til fortvilelse for helsemyndigheter og den norske tannlegeforening. Og du trodde kanskje barna var verst? Neppe...

Det er ikke til å legge skjul på at ti dagers fravær av daglige rutiner, og desto mer nærvær av uregelmessige måltider og jevnlig inntak av kvikklunsj gjør noe med både formtopp og motivasjon til fysiske utskeielser. Det er da så behagelig deilig i sofakroken under pleddet! Det som skulle vært tidenes treningsleir til vårens krumspring, blir heller til en sammenhengende "spis uavbrutt, et eller annet, hele tiden". At østlendingene stakk av med påskesola (igjen!), gjorde at den estimerte innetiden ble totalt sprengt, og timene i sofaen ble atskillig flere enn planlagt. 

Nå har man i realiteten to muligheter:
1) Ta deg selv i nakken, få kroppen i gir og sett inn vårinnspurten slik at sommerens aktiviteter kan reddes.
2) Kapituler først som sist, innse at du ikke kommer inn i bikinien i år (heller...) og hent fram påskeegget og spis opp restene først som sist!


Mon tro hva denne kroppen bestemmer seg for...
fortsettelse følger...

Hold på førstehjelpsskrinet - feberen er kommet!

Medisinskapet er fylt opp til randen. Vitaminer, mineraler, hostesaft, ibux, paracet og annet snacks i store mengder (tok med en stor plate melkesjokolade for sikkerhets skyld...). I år er det ikke svine-, fugle- eller kenguruinfluensa som truer. Nei, det er den fryktede luefeberen! Etter som den er helt fersk som pandemi, er medisin som gir påvist effekt fortsatt fraværende, så det er bare å handle inn så man er sikker.
Symptomer:

• nærmest panisk oppførsel og lettere skjelvinger i garnbutikken om ekspeditøren skulle være så uheldig å måtte framføre budskapet om at man dessverre er utsolgt for garn (og det til tross for at butikken er stappfull av garn. Det er bare ikke lyseblått, må vite)
• stivhet og stølhet i skuldre og nakke etter konstant hekling (ryktene sier at feberen medfører at pasienten blir fullstendig oppslukt, og gjør det svært vanskelig å ta pauser)
• ringer under øynene (feberen fører i mange tilfeller til redusert nattesøvn, noe som setter tydelige spor)
• stadig forverring av tilstanden, noe som kan medføre både overgang til strikkepinner og symaskin (gud forby dette makkverk av en oppfinnelse!)

Det er jo ikke til å stikke under en stol (eller skal vi si lue) at undertegnedes immunforsvar flere ganger har tatt overraskende vendinger. Det er derfor av stor betydning å få forberedt seg, slik at man ikke er mottakelig for denne feberen som herjer landet. Det kunne endt i katastrofe for både en selv og omgivelsene. Siste nærkontakt med noe innen denne kategorien var da man nesten ble stukket ned av en strikkepinne...

Smitten ser ut til å spre seg fort. Det er tydelig at dette kom svært uforberedt på befolkningen. Her slipper ingen unna. "By og land, hand i hand" - jo da, det hjelper jo ikke akkurat på å unngå feberen det heller.

Mon tro hva blir det neste?
Man vurderer i dette øyeblikk å utvide medisinskapet med en ekstra hylle. Hvem vet, det kan jo vente en symaskin-epidemi rundt neste sving! Og denne dama går som vanlig for mottoet: Alltid beredt!

Man hører så mangt på butikken...

I dag kunne man overhøre følgende samtale på butikken:
"Æ har gidd opp".
"Ka?"
"Æ har gidd opp. Æ solgt skian mine i går, æ. Det bli itj nå meir snø i år, no."
"Snø? Ka mene du?"

Samtalen gjorde et slikt inntrykk, at vel hjemme på kjøkkenbenken kunne man konstatere at handleposen inneholdt både granateple og eple- og kanelyoghurt (!). Noe som vanligvis aldri ville havnet i handlekurven uten et øyeblikk av mental blackout.
Om det var medlidenheten til han som hadde kvittet seg med sine (sikkert kjære) ski, eller han som ikke skjønte hva den andre mente med snø vites ikke, men samtalen hadde tydeligvis satt i gang de små grå.

For deg som ikke helt husker hva dette hvite, kalde og svært omtalte fenomen er (ja, da sikter man ikke til østlendinger akkurat i dette tilfellet, da røyksignaler over fjellet har antydet at der har man god kunnskap om emnet for tiden), så kommer en liten oppdatering her (av og til slår fakta-nerden til, og man må bare lese seg opp på temaet):

"Snø (riksmål også sne; fra norrønt snjór, snær) er nedbør i form av gjennomsiktige krystaller av is som er dannet rundt små partikler i atmosfæren. Når temperaturen er under frysepunktet  (og det er ikke HER det har skortet! red.anm) blir regndråper omdannet til snøkrystaller i de høyere luftlagene, og de vil fortsette å være snøkrystaller helt til de kommer til en høyde der temperaturen er over frysepunktet. Delte, smeltede krystaller binder seg sammen til snøflak, som kan bli 7–10 cm i diameter. Snøkrystaller består som regel av sekstaggete stjerner, men i mer polare strøk med lav luftfuktighet opptrer snøkrystaller som isnåler. "     (kilde: Det alltid like pålitelige wikipedia)

Visste du forresten at det finnes minst 10 ulike typer snø? Hvorav den med det mest eksotiske navnet er sastrugi ? Dette er benevnelsen på hard snø med furer, som oftest funnet i polare strøk. Nei, det visste du sannsynligvis ikke. Hvordan skulle du vite det? Er du trønder, har du mest sannsynlig ikke sett skikkelig snøfall siden i fjor. Ja, ikke et lite snøfall heller, for den saks skyld.
Kanskje var det derfor mannen i butikken så ut som han hørte om et utenomjordisk fenomen da han hørte sin samtalepartner som hadde konkludert med at nå kommer det ikke mer snø i år? Han husket rett og slett ikke hva det var!

Bare en ting å gjøre når man kommer ut i slike forvirrende tankespinn: Lage liste!

 
Positivt med å totalt mangle snø:

• Det er magisk å kunne gå tørrskodd i joggesko HELE januar! (nei mor, joggesko er ikke vintersko, og man burde ha vett til å ha på seg varme nok sko i en alder av 37 og 11/12 år, og man kan takke seg selv om man blir forkjølet dersom man ikke har på varme sko. Men det er magisk uansett...!)
• Det er utrolig behagelig å aldri slite med glatte veier og uframkommelig KIA-føre (ofte grunnet piggfrie - gud forby slikt makkverk - dekk)
• Man har alltid et samtaletema klart i møte med ukjente (veldig avslappende for en som har total allergi mot smalltalk)

Negativt med å ikke ha sett et snøfnugg dette året: 

• Man har fortsatt skismurningen fra fjorårets sesong under skiene
• Man går glipp av fantastiske naturopplevelser med og uten ski i snøen
• Man har ikke like mange gode unnskyldninger for å drikke kakao
• Sjansen for at snøen kommer i mai i stedet er relativt stor, og det er et utroooolig dårlig alternativ (!)
• OL-effekten kommer til å være fraværende (altså SE ski, GÅ på ski etterpå)

Ingen tvil: De negative punktene er i flertall.
Konklusjon: Snøen bør innfinne seg innen kort tid.

Nå har man imidlertid tatt et ørlite blikk på 10-dagersvarselet, og det er ingen som helst tvil. Snøen kommer ikke til å melde sin ankomst i all overskuelig framtid.
Da får det være det samme  - det blir kakao likevel! Og joggeskoene kommer til nytte de neste ti dagene også ;)

Krav til den perfekte lærer... phu...

Nyttårsfeiring - ikke helt ufarlig

Ved overgangen til et nytt år, er det bare å formidle sine overdøvende ovasjoner: Happy 2014!
Nyttårsforsetter har man sluttet med. Det ender aldri særlig godt uansett. Undertegnede har vel til dags dato aldri klart å gjennomføre et eneste nyttårsforsett av særlig nytte. Trene til Birken? Glem det. Det er som med NSBs motto, "det kommer alltid et virus" (bare så sørgelig at virusene ser ut til å være mer i rute enn enkelte tog). Kanskje starte å spise sunt? Glem det. Den første handlekurven etter nyttårsfeiringen er alltid fylt til randen med frukt og grønnsaker. Men hva hjelper det, når skapet er fullt av rester og gaver fra julens feiringer? Og ærlig talt: Man kaster ikke julegaver! Så da spises de opp da, og der røk det forsettet. Slutte å røyke? Glem det. Da må man jo begynne på først, og det sees på som et relativt dårlig nyttårsforsett, sånn i et langsiktig helseperspektiv. En stund ble det vurdert å ha som forsett for 2014 å ha et system for rengjøring i residensen. Men nei. Glem det. Når man sjelden er på samme plass på samme dag to uker på rad, går systemet i vasken etter en uke uansett. Slutte å lage lister for små og store gjøremål? Glem det. En uke uten lister, og livet ville vært et komplett kaos. Intet mer, intet mindre. Nå kan det jo tenkes at det kunne vært overkommelig å trappe litt ned på denne listeskrivingen. En uke her i høst fikk man faktisk ikke gjort noe som helst, for man var alt for opptatt av å revidere lister man ikke rakk å gå igjennom hver dag. Ikke spesielt tidsbesparende sånn i det lange løp, viste det seg i ettertid... Men nedtrapping? Hvem har ikke prøvd å "trappe ned" på potegullspisingen, f.eks.? Særlig. Det funker i 15 minutter, det. Helt til man ser at skålen ikke er tom.Nei, forsetter får være forsetter for min del, også i 2014.

Nyttårsfeiring er ikke helt uten fare for omgivelsene. I god tid før selve aftenen, er representater fra brannvesenet og helsevesen ute i media og advarer mot uvettig oppskyting av fyrverkeri. Brannfare og fare for skader på personer i umiddelbar nærhet av farlighetene. For min del kunne fyrverkeri vært forbudt for privat bruk. Alt det man sparer i utrykning og behandlingsutgifter kunne heller vært brukt på offentlige fyrverkeri rundt omkring i kommunene. Men nå er det vel ikke opp til undertegnede å avgjøre den saken, så da får man vel krype til korset og kjøpe et eksemplar av farligheten neste nyttårsaften også, og så gjemme seg så godt man kan bak et tre, mens andre tar ansvar for oppskytingen (Feigt å overlate oppskytningen til andre, sier du? Ja, helt klart!).
Av nylig erfaring, er det noen typer skader etter nyttårsfeiring som media fokuserer svært lite på. Etter å ha vært ute i en kald vinternatt for å se på dette før omtalte fyrverkeriet (ja, så kaldt er kanskje ikke 5 varmegrader, men man kan bli kald hvis man bare er ute lenge nok!), er gode råd dyre når man fryser som om man har bekjempet Grønland på tvers. To dyner hjelper svært lite når kroppen er som en ispinne. En varmeflaske syntes å være en svært god ide. En varm og god ide. Så varmt vann man bare klarte å få til. Og jammen ble det varmt. Lurt å legge varmeflasken litt unna kroppen, kanskje? Man sovnet momentant. Og våknet 1.nyttårsdag med en stor vannblemme og rødt merke på armen som under nattens forløp hadde lagt seg pent inntil varmeflasken.
Så herved slår vi et slag for fokuset på den overhengende faren for brannskader etter bruk av varmeflasker etter utendørs nyttårsfeiring!

Måtte 2014 bli et fantastisk år for alle. Og måtte alle som har forsetter, klare å gjennomføre minst ett av dem, i hvert fall en gang. Andre satser på et år uten alt for store tabber, forglemmelser, overraskelser og misforståelser. Men skulle de skje, er det slett ikke umulig at du får høre om en og annen av dem ;)

Godt nytt år!