Ta ansvar for sysselsettingen

Noen tar ansvar for at hjulene i arbeids-Norge går rundt. Ja, noen tar sågar såpass mye ansvar, at man må ta helgen i bruk for å rekke over alle oppgaver. Som rådgiver føler man kanskje et ekstra ansvar for at yrkeslivet i Norge skal fungere optimalt? (det må i såfall revurderes om ansvaret er plassert på rett sted...)

Denne helgen har undertegnede sørget for at noen til uka får opp til flere timers sysselsetting (her kan man faktisk også fort snakke timer fordelt over flere uker). Antakelig vil vedkommende tjene gode penger på oppdraget også. Det som imidlertid er noe irriterende at den som må betale lønna for jobben, også er undertegnede. Således kan man vel si at prosjektet ikke var særlig gjennomtenkt.

Etter å ha overvært en heller middels spennende oppvisning av et lokalt fortballag (som visstnok tar mål av seg til å rykke opp en divisjon før neste sesong. Da er det vel kanskje en ide å score noen mål, kanskje?), var sofaen med pledd og ullgenser den opplagte aktiviteten. Sommer-Levanger glimret med sitt fravær, og gradestokken klamret seg med all sin kraft til 10-tallet, så det i allefall skulle være et tosifret antall varmegrader (de ti gradene var ikke særlig varme, forøvrig!). Det var da det gikk opp for undertegnede at (tann-) helvete var løs. Her var ikke bare en liten bit som var forsvunnet. Nei, vi snakker en halv tann!
Dersom du aldri har manglet en halv tann, kan du heller ikke vite hvor mye energi og oppmerksomhet en slik manglende halv tann kan ta. Men det kan den altså. Veldig! Uansett avledningsmanøver, tunga finner det rungende krateret der tanna skulle stått og blomstret, og tankene spinner stadig rundt hva som kan sette seg fast der neste gang, om resten av tanna ryker, om når noen kan forbarme seg over skaden og gjøre noe med den, og ikke minst: Hvor stort innhogg i feriepengene kommer elendigheten til å ta? (grrr grrrr, og dobbelt grrr!)
 
Det er høytid for slike skader, fikk man fortalt i fjor. Ja, for det var nemlig antydning til samme sysselsetting i fjor også. Men da på et helt annet nivå. Kun en liten strøjobb, så å si. Skaden ble omtalt som en såkalt "dameskade". Grunnen til at skadene oppstår skal visstnok være overdrevent inntak av knekkebrød og gulrøtter kombinert med vårmåneden mai, med bikiniformen som et blinkende mål i det fjerne.
For å fjerne all tvil med det samme: Her var verken knekkebrød eller gulrøtter innblandet. Bikiniformen er langt unna, men noen innspurt mot sommerens glade feriedager har ikke vært på tale (enda!).

Yrkesgruppen man nå har tatt seg av å sysselsette sies å måtte ha et godt håndlag og være nøyaktig. Videre må man være god på kommunikasjon, og ha evne til å skape kontakt og tillit til de man skal behandle (rådgiveren har da lest seg opp på emnet, må vite). Tillit? Hvem i all verden har tillit til en yrkesgruppe som helt frivillig har valgt å bedrive en slik aktivitet?
Likevel er yrkesgruppen heldig stilt. Uansett mistillit, manglende tro på medmenneskelige egenskaper og ikke minst et hatforhold til skyhøye timepriser, er man helt avhengige av dem. Dette er ikke noe man fikser på egen hånd.

Så nå skal man i ett og et halvt døgn bite negler (ja, det som er igjen av dem, vel og merke...) og øve på den store skrekksamtalen. Ingen vei tilbake: Nå skal tannlegen sysselsettes!