søndag 30. januar 2011

Lokalpatriot

I dag heiser vi flaggene for to ski-turboer fra Inderøya som har tatt hvert sitt NM-sølv i stafettene. Det er på slike dager at lokalpatrioten virkelig trer fram i lyset, og plutselig er snart 16 års tilværelse i trønderhovestaden (iiiiiik.... hjelpe seg, nå kom det plutselig et grått hår i panneluggen... Er det virkelig så lenge?) helt glemt, og man er igjen inderøyning - og man har aldri vært annet. Riktignok gikk ingen av sølvvinnerne for Inderøy-lagene, men det spiller da ingen rolle, så lenge skiløperne kommer fra Trondheimsfjordens perle.
Det er merkelig hvordan lokalpatriotismen vokser i takt med gode prestasjoner i ulike idrettsarrangementer? At Petter Northug er fra nabokommunen har i flere år vært ganske bra. Men da kommunesammenslåingen var et faktum, da jublet man over det resultat at nå blir jo Northug en sambygdning!

Når man har en mor fra Skogn, da kan man vel strengt tatt kalle seg halvt skogning også? Og da har man vel så og si en god grunn til å feire dagens stafettgull litt ekstra? Det er jo nesten sambygdninger det også? Vel, inntil det motsatte er bevist, velger jeg å feire alle idrettsbragder som kan ha et snev av nordtrøndersk identitet - og det kan jo bli riktig så artig, nå som det nærmer seg VM.

Det er mulig balkongflagget blir utslitt til 17.mai i år...

tirsdag 25. januar 2011

Tannterror

Så har den kommet igjen. Selv om man vet at den kommer, prøver man å fortrenge at det skal skje. Nei, vi snakker ikke om NRK-lisensen. Selv om den også rager høyt på listen over "ting man ikke ønsker å få i posten - og langt mindre ønsker å bruke penger på". Det kunne også vært strømregningen som kom i januar, som hele Norges befolkning har snakket om, grudd seg til, argumentert i mot og forberedt lommebøker og bankforbindelser på.
Nei, det er mye verre enn som så...

Tannlegeinnkallingen.

Akkurat da forkjølelsen var i ferd med å slippe taket, regnet tok en ørliten pause fra de siste dagers intense arbeid for å fjerne snøen og man rundet 73 av 175 framovermeldinger, lå den der: "Du har fått time hos tannlegen 11.februar kl. 12.30. Ha en fortsatt fin dag".

Fin dag? Fortsatt fin dag? Hva slags skadefro uttalelse er det, da? Det er vel ingen grunn til å fortsette å ha en fin dag etter å ha fått en slik terrormelding i posten?

Det er akkurat som om munnen blir fylt av den heslige plastspiralen som alltid er i veien for tunga, og man kan kjenne hvordan halsen fylles opp med vann og spytt, og tannstenene tynger i hver en jeksel. Er det ikke litt ømt i venstre visdomstann? Og iser det ikke litt vel mye i hjørnetanna? Jo, dess nærmere man kjenner etter, dess mer er det som åpenbarer seg.
Hva var det tannmonsteret (ja, noen kaller dem visst tannleger...) sa i fjor? "Bruker du tanntråd?" Og i en brøkdel av et sekund ble undertegnede gjort til lystløgner - og som små barn tatt på fersken over godte-skåla i skapet, prøvde man å sette opp det mest uskyldige ansiktet man kunne klare å prestere i en således tilbakelent posisjon. "Tanntråd, sier du? Selvsagt! Ikke hver dag kanskje... men jo da, av og til".
Særlig. Det har ikke passert en tanntråd mellom mine jeksler på 20 år. Jeg husker jeg gikk til innkjøp av tanntråd en gang. Må ha vært ca. 10 år siden. Kjøpte til og med en slik bøyle som skal holde tanntråden, mens den gjør sin gjerning i munnen. Men den er ikke pakket ut enda. Og nå har den vært med på så mange flyttelass at den har forsvunnet i de evige tanntrådmarker...

Nå jobbes det intenst med å finne motivasjon og mot til å komme seg over dørstokken til tannhelsesenteret uten å få krampe og nervøse rykninger...
Og kommer man helskinnet fra dette tannmonsteret, ja da skal jeg jammen meg feire med en stor sjokolade - og vurdere å kjøpe en tanntråd i løpet av 2011!

fredag 21. januar 2011

Fiskegrateng ?!

I Volans verden er man ikke nødvendigvis så opptatt av at enkelte matretter skal spises på spesielle dager. Det finnes f.eks. dem som alltid spiser grøt på lørdag. Ja, undertegnede har til og med møtt folk som selv har uttalt at de egentlig ikke er spesielt glad i grøt, men at "det e no tradisjon med graut på laudan", så da spiser de det - uansett. Ja, da blir det kos?! Andre har taco hver fredag. Ingen fredag uten. Så har vi dem som alltid skal ha "søndagsmiddag". Det vil i praksis si et eller annet kjøtt med brun saus og poteter.
Nei, jeg er nok ikke slik anlagt. For en som har rutiner og planer (og lister) for det meste her i livet, er det på dette området fri flyt. Mitt motto er: Mat som frister passer alltid!
Slik endte man altså opp med fiskegrateng som middag på en fredag kveld. Det virket som en svært god ide. Når man ikke har fisk i fryseren (samt ikke har snøring på hvordan man lager fiskegrateng), blir redningen ferdiglaget grateng fra ICA. Det vil si... redning?
Man har definitivt hatt grateng til middag. Ingen tvil om det. Men fiskegrateng? Jeg tror nok fiskeren for Findus hadde hatt litt uflaks med fiskelykken akkurat den dagen min grateng ble laget. Eller kanskje han lå hjemme med influensa han også, som de andre 2/3 av Norges befolkning?
Fisken glimret i alle tilfeller med sitt fravær.
Er det da lov til å føle seg litt snytt? Kan man klage på en oppspist grateng? "Jeg vil herved klage på fraværet av fisk i min fiskegrateng. Gratengen er nå fortært, og kan på ingen måte sendes tilbake som bevis. Jeg måtte jo sjekke om fisken lå helt nederst i pakningen". Vel, det spørs om Findus etterkommer slike klager...
Nei, det er vel på tide å lære seg å lage fiskegratengen selv. Men mon tro hvordan det skal gå til? Det har i alle fall ikke virket med gjentatte leksjoner med "Masterchef" (eller moder'n, som vi også kan kalle henne), 10 kokebøker og en hel kjøkkenskuffe med oppskriftspermer/-hefter... Hellstrøm - her trengs det nødhjelp!

tirsdag 18. januar 2011

Å fyre seg fra sans og samling

I kveld har man i Volans verden erfart at det er mulig å fyre seg fra sans og samling mens man sover.
Etter å ha havarert på sofaen etter en litt "tjåkåt" dag på jobb, var middagshvilen et nødvendig gjøremål denne ettermiddagen. Begrepet "tjåkåt" betyr forøvrig i denne sammenheng at man romsterer litt for mye og stresser litt unødvendig og har i overkant høy kroppstemperatur i forhold til det som er anbefalt av Norsk legeforening (eller enklere forklart: Feber og karakteroppgjør).

Oppdratt i god ved-ovn-famile, har man selvfølgelig lært de 3 ved-bud:

1. Du skal alltid legge i ovnen - uansett rådende temperaturforhold

2. Det skal under ingen omstendighet slokne i ovnen på en alminnelig stue-kveld

3. Det er ingen skam å hente mer ved - skogen er utømmelig!


Så, med disse budene friskt i minne var det en helt naturlig handling å legge to skier i ovnen, for så å trekke pleddet godt opp til ørene. At skiene var ualminnelig store, at pleddet var et skikkelig ullpledd, og det faktum at det har blitt varmegrader utendørs tente ingen varsellamper. Tvert imot tok det bare få sekunder før undertegnede hadde gått inn i drømmeland. For så å våkne drøye to timer senere, rød i kinnene, gjennomvåt av svette og fullstendig i ørska.
Jammen ble det varmt! Det tar seg ikke ut å gjengi på et slikt offentlig sted hva temperaturmåleren på kjøkkenet viste to timer etter fyringen startet (og det er et stykke unna ovnen, vel og merke...), det ville nok satt Trondheim brannkorps i dyp bekymring, men man kan jo antyde at bikini, strawberry daiquiry og en forfriskende dukkert ikke ville vært feil - hadde man bare vært i en annen årstid!

Og mens man da forsøker å våkne igjen etter denne heteslag-ettermiddagskollapsen, driver man nå og utvikler en eksport-ide for oppvarming av resten av oppgangen. Inntil forretningsideen er fullt utviklet, varmer man opp både kontor, soverom, gjesterom og gang... og tar av skjerf og ullsokker!

lørdag 15. januar 2011

Trådløst makkverk - Volan en sikkerhetsrisiko!

Lunta er kort. Den er så og si fraværende. En noe turbulent dag på Byåsen på mange måter. Først våknet undertegnede med en merkelig følelse av at noe ikke var helt som det skulle. Det pep i brystet, og verket når man prøvde og hoste til. Kjapt fløy hånda opp til panna. Feber? Shit - igjen... Vel, man er da ikke bekymret så lenge i gangen, så man slo fort fast at dette går over med en dusj, to egg og en kopp te.
Været har også vært av det turbulente slaget i dag. Et lavtrykk - eller var det høytrykk - (la oss kalle det et trykk) har ført med seg masse vind. Og varmegrader! Nå skal du se det blir festlig. Dette fantastisk meningsløse været var vel heller ikke akkurat medvirkende til et herlig humør. Det var derfor lite gjennomtenkt (ja på grensen til risikosport!) å starte med re-installering av den trådløse routeren på kontoret akkurat i dag. Egentlig velger jeg å legge skylden på naboen, som helt uten å gjennomføre en markedsundersøkelse i oppgangen plutselig krypterte sitt trådløse nettverk forleden dag. Slikt kan da umulig være etisk forsvarlig?

Det begynte bra. Bruksanvisningen ble gjenfunnet. Routeren ble slått på - installasjonsprosessen gikk i gang. Og der stoppet det. Pc-en ville slett ikke identifisere seg med noe nytt nettverk.

Etter fire timer (jevnlig avbrutt med sovepauser og hostesaft), ble bruksanvisningen kastet inn i skapet (fikk så vidt avverget meg selv fra å kaste den i ovnen), routeren slått av og humøret var på absolutt lavmål. Det viste seg altså at pc-en var låst for slike operasjoner. Det er nemlig slik at det som kan være en mulig sikkerhetsrisiko er blokkert på min pc. Og du verden.... hvem vet hva undertegnede kan finne på med sitt eget nettverk? Ja, det skulle da virkelig tatt seg ut om man fant på å jobbe litt ekstra for eksempel?

Så her ligger man da ... på sofaen, under et pledd, med jevlig inntak av paracet og hostesaft - og funderer på hvordan livet nå vil fortone seg framover.
Nå som man har blitt en skikkerhetstrussel....

søndag 9. januar 2011

Tenner lys for farmor

I dag tenner jeg et lys til minne om min kjære farmor som ville fylt 100 år i dag.
Hurra for deg, farmor!!!
Ingen har vært så tålmodig som deg, så snill, så hjelsom og omsorgsfull.

I dag skal jeg finne fram alle de gode minnene, helt fra jeg tasset med dyna mi som bitte liten bort til farmor for å sove over der, til vi hadde våre siste samtaler på "heimen" der hun bodde siste tida. Og det kommer til å ta tid, for gode minner er det mange av!
Hun passet på meg da jeg var liten, prøvde å lære meg å hekle og strikke, tok meg med på lefsebaking og flatbrødbaking, vi laget middag sammen (ja, det var ikke få dager jeg spiste to middager, for jeg ville jo gjerne spise sammen med henne også!). Farmors magiske kotelett-middager og tomatsupper er ikke mulig å gjøre etter henne :)

Du var et fantastisk menneske, kjære farmor. Sov i fred ;)

lørdag 8. januar 2011

Nytt år, nye muligheter og nye rettebunker - tradisjonene lever videre


Så var 2011 offisielt i gang. Og like sikkert som at Elkjøp nå selger sin kaffetrakter til samme pris som i oktober, kamuflert under "Tidenes priskupp!", så flakser man i Volans verden rundt mellom klesstativene og leter etter funnet med stor F. Tilbudet som nesten er for godt til å være sant (og som alltid viser seg å være nettopp det). Kuppet som du vil feire med champagne og kanapeer (eller "gropkak med kvitost" som det heter på enkelte steder undertegnede vanker).
Og like sikkert som at denne jakten foregår, like sikkert er det at undertegnede kommer hjem uten handleposer, med lett røde kinn som vitner om middels irritert tilværelse og et nylaget nyttårsforsett - "Aldri mer salg!". Noe som varer omtrent 359 dager, til neste års nyttårssalg (merkelig hvor mye man kan fortrenge).
Vel, utbyttet denne dagen på salg ble altså: Null.

Nei, da var det bare å komme seg hjem til årets andre faste tradisjon, nemlig å kaste seg iherdig over x antall bunker med elevbesvarelser på både hardingfelas fantastiske klanghemmelighet og nynorske novelleoppgaver. Og etter ganske omtrent regnet 52 musikkprøver, var det egentlig nok for denne dagen. Da surret det rundt i hodet komponister fra romantikken, irske folkemusikkinstrumenter og det som verre var, og det var like greit å legge opp mens retteformen var på topp!
Morgendagen byr på nye utfordrende oppgaver. Ja, nynorske oppgaver altså. Og skulle vinden se til å gi seg, så ligger det kanskje an til årets første skitur? Skulle jo selvsagt ha hatt det smørekurset først... det er ytterst få som klarer å prestere smørebom på klassisk opplagt blå swix-føre. Men det klarer altså undertegnede glatt. Og jaggu blir det glatt!

Måtte 2011 bli et sinnsykt rått, megakult, dødsbra og serrriøst godt skiår! (nå er det kanskje på tide å få en liten pause fra kidza sine fantastiske skildringer....??)

lørdag 1. januar 2011

Et snøfullt nytt år!

Godt nytt år! Eller er det godt nyttår? Vel, om det strides de lærde. I Volans verden ønsker man herved alle et riktig godt nytt år! For det er da et nytt år vi feirer?
Overgangen til det nye året skulle behørig markeres med julens ultimate høydepunkt hva mat angår - altså kalkun - og med tradisjonell oppskyting av en rakett. Det er nemlig lurt å ha bare en rakett, for da rekker man å se på alle de andre rakettene som sendes opp!
Det ble imidlertid tidlig klart at dette kom til å bli en strabasiøs ferd mot "raktettplassen". Tidlig på ettermiddagen hadde det kommet uante mengder snø, noe som kunne bekreftes både av han som brøytet (og brøytet og brøytet...) og han som kjørte seg ned med snøscooter da han prøvde å kjøre opp skiløypa.

Undertegnede lar seg ikke stoppe (man er da løsningsorientert!), og tok med en spade og la i vei. Meter for meter ble det måket en fin sti, og etter en og en halv time var det helt framkommelig opp på utsiktsplassen ( og måkeren var utslitt!).


Hadde det bare sluttet å snø på dette tidspunktet, hadde alt vært såre enkelt. Men den gang ei... Snøen lavet ned som den aldri har lavet, det snødde oppover, bortover, nedover, rundt og over det som tidligere var både brøytet og spadd. Snø. Mer snø. Enda mer snø. En måling fire timer senere slo fast at det fra måkingen og til det tidspunktet hadde kommet 25 nye centimeter (!) med snø. Og jammen begynte det så smått og blåse også. Oi da... stien min!
Da klokka nærmet seg midnatt, var det bare å kle seg som om man skulle på overlevelsestur og legge av gårde med hodelykt og raketten i hendene. Det som en gang hadde vært en sti, var nå bare noen litt utydelige konturer i snøen. Førstemann måtte pent brøyte vei for de som kom bak.
Noen i følget (ikke av de lengste, men dog) hadde faktisk snø helt opp til magen! Men fram kom man til slutt, og etter å skjelvende ha fått fram lunta, tent på og spurtet for livet (undertegnede er jo langt over middels livredd slike drapsmaskiner!) - så ble det nyttårssmell denne gangen også!

GODT NYTT ÅR!

Sjansene for at 2011 skal bli et bedre år enn 2010 er såpass store, at man drister seg til å håpe på et skikkelig bra år ;)