Den kalde krigen

En helt vanlig mandags kveld kan fortone seg på følgende måte: Noe rastløs fordi det er treningsfri, går man i gang med forberedelsene til morgensdagens timer. Og du verden, nå skal det briljeres. Det skal øses av kunnskap og ungdommene skal sitte med beundring i blikket og hengiven arbeidslyst, og vi skal sammen dykke ned i den ene krigen etter den andre. Powerpoint, filmklipp, bilder. Variasjon er bare forbokstaven! Men vent litt... var det Tyrkia eller Italia? Eller var det Serbia? Nei, det må da virkelig ha vært Frankrike?
Like sikkert som at Trøndelag ikke kan ha en uke med sol i strekk, er det at akkurat i det man skal til å slå fast at dette stoffet husker man fra forrige gamg - ja, like sikkert er det at bøker, leksikon, pc og atlas må fram igjen. Her må det repeteres!
Kvelden har derfor vært i Den kalde krigens verden. I en salig blanding med 71 grader nord, nyhetssendinger, noe mobilaktivitet - og ikke minst litt chatting og facebooking, har både USA og Sovjetunionen vært gjenstand for nok en granskning.
Og er det kald krig, så er det kald krig. For å være sikkert på at den ble kald nok, har jeg sett meg nødt til å ta fram vaniljeisen (med Vanilje fra Madagaskar, påstår Diplom is. Men hvem gidder sjekke det, da? Kunne jo sagt Alaska for den del, folk kan jo ikke akkurat protestere...). Hadde tatt seg ut med varm suppe på en sådan kveld. Da hadde Star Wars og verdens totale ødeleggelse vært et faktum allerede før værmeldingen på tv2!

Gikk ut etter sopp, kom inn med.....bringebær!

I dag har det vært årets første skikkelige høstdag i Volans verden. Høst er egentlig en flott årstid! Se for deg at solen skinner, det er dugg i gresset, du går etter en sti i skogen, fuglene kvitrer ellers er det helt stille. Det lukter lyng og bær. Du stikker hodet ned i et bringebærkratt - og jøss, det var jo helt rødt!
En slik dag har det vært i dag. Og det skal ikke mer til, plutselig er kroppens batterier ladet mange hakk etter noen timer i skogen. Skog er rett og slett terapi for kropp og sjel.
Utgangspunktet var sopptur. Med fjorårets (nærmest elleville) sanking av kantareller friskt i minne, var det en heller optimistisk stemning ved avgang. Optimismen sank gradvis da man gikk gjennom skog, myr og kratt uten å finne mer enn 6 sopper. Ingen skal få undertegnede til å si at det har vært for lite nedbør i år. Hvordan kan det være mulig? Men skogbunnen lyver ikke... det var virkelig for tørt.
Veivalget nedover igjen var av det originale slaget (det var altså ikke undertegnede som gikk i front!). Og etter en mildt sagt kupert løype, ramlet vi over det ene røde bringebærkrattet etter det andre. Man går ikke forbi bær. Det har da alle med litt veloppdragende foresatte fått fortalt av sin mor. Så også i Volans verden. Så da plukker man. Og bringebær ble det. 3 herlige liter med flotte bær. Og midt i plukkingen, sittende midt i et kjerr lyttende til stillheten, sniffende til lukten av bringebær, slo det meg at dette gjør høsten til en av mine favorittårstider!
Nå skal det sies at helt stille var det ikke. Av og til tikket det inn sms-er som fortalte at hustandens mannlige medlem var kommet et hakk videre i gjørme og søle i årets Birkebeinerritt. Og da siste melding om at mållinjen var passert kom tikkende inn, senket skuldrene seg endelig helt ned, og man kunne slappe av igjen. Heldigvis gikk det bra denne gangen også, og alle gutta gjorde en "framifrå" (et av yndlingsordene mine på nynorsk!) innsats over fjellet! Man blir både glad, stolt og lettet i samme sekund!
Og hvem vet...kanskje (med vekt på kanskje) kan man ta mot til seg og sette av gårde på sykkelen neste år? Men hvis ikke, er turmålet klart: Det blir skogtur med bringebær, blåbær, kaffe på termos og en liten sjokolade....

Energi, sa du?

Hvor ble den av? Energien? Som så tydelig var tilstede da helgen var over, og det nærmet seg skolestart. Dette er en etterlysning. Svært kjent energi, ofte boblende og ustyrlig, arbeidssom og pliktoppfyllende, savnes fra en slapp lærer på Byåsen. Finnerlønn utloves.

Det er fint med tradisjoner. Ikke alle er like koselige og varmende som kakao og tantes smultringer på juletrehogst før jul, eller som samling i fjæra på skjærtorsdag. Nei, tradisjonen med hektisk skolestart skulle man gjerne kunne gjort noe med. Det hadde vært deilig for en gangs skyld å kunne ha litt energi til overs når første skoleuke er unnagjort. Men nei, det blir nok ikke i år heller.

Ikke misforstå. Skolestart er gøy! Elevene er glade, lærerne er glade, inspektørene er glade, og alle synes de første dagene er helt ok. Det er bare tempoet som er uvant. Etter mange uker i mer eller mindre dvale, tar det litt tid før man i Volans verden innser at tmpoet må skrues opp igjen. Det er så mye som helst skulle vært gjort i går...

Så inntil noen tar kontakt fordi de har funnet energien, eller til en helt ny dukker opp, velger man å lete under pleddet på sofaen en times tid... det kan jo være at den har gjemt seg der, og bare ligger og venter på at noen skal finne den? Jeg tar ikke sjansen på å la være å lete...

Det plukkes multer

I Volans verden kan man knapt se for seg en mer perfekt søndag enn en søndag der man er ute på tur. Så i dag var det ikke vanskelig å stå opp, for i dag skulle vi ut på tur! Etter å ha inntatt en real frokost og pakket sekken med nødvendig proviant som kaffe og sjokolade, kjørte vi i vei. Målet var Hemnkjølen, og der ventet myr på myr oppe på fjellet. Vi hadde derimot ikke sjekket en (ganske så viktig) liten detalj før avreise: Finnes det multesteder på denne plassen? Vel, med friskt mot og bøtter og poser i sekken (en ekte bærplukker går aldri en meter uten noen ekstra plastposer i lomma, må vite), la vi i vei oppover. Men hvor var multene? Borte vekk. Helt forsvunnet. Sporløst forsvunnet må man kunne si, for i starten så vi heller ikke så mye som et blad.

Oi, der var en multe! Håpet steg. Nå var det nok like før vi ramlet over årets multested, og bare kunne fråtse i flotte gule multer... trodde vi. Men nei. Det ble med den ene. Nå skal det sies at dette gjentok seg noen ganger, så tilslutt hadde vi nok 20-25 bær i bøtta. Men i en 2 liters soddbøtte (Inderøysodd selvfølgelig, skulle tatt seg ut å plukke i et trøndersodd-spann!), er 20 bær liksom litt lite... det holder til ca 1/3 av bunnen.

Nå blir det altså ikke noe problem i kveld hvor man skal gjøre av alle multene. De står i en liten skål i kjøleskapet og venter på å bli spist til dessert i morgen kveld!

Men turen var fin! Og vi fikk frisk luft, lyttet til stillheten (noe som er helt fantastisk!), drukket kaffe i lynget og skrevet navnene våre i en trimbok der oppe på fjellet. Så da var det helt greit å tasse nedover igjen da regnet virkelig satte i gang, og det mildt sagt høljet ned.

Snart skolestart (for 28.året på rad!)

Mandag er det skolestart. For de fleste en begivenhet som er tilstede kun en kortere eller lengre epoke i barne- og ungdomstid, men for noen av oss en begivenhet vi kommer til å overvære helt til pensjonistalderen henter oss inn. Og det er like spennende hvert år (noe som for mine elever er helt uforståelig! Vel, for dem er det jo helt uforståelig at noen i det hele tatt vurderer å blir lærer, og enda mindre forståelig at noen faktisk helt frivillig blir det)! I Volans verden var man i år meget skeptisk inntil siste planleggingsdag om motivasjonen egentlig hadde til hensikt å dukke opp før det kommende skoleåret var i gang. Men i går ettermiddag skjedde mirakelet - det skal bli artig å starte på på mandag. Phu! Det var på tide...

Det er noe helt annet å komme til fredag ettermiddag når man er ferdig med ferien. Følelsen av helg er bare helt fantastisk. Og nå skal helga nytes til fulle! Selv om været ikke ser helt ut til å være på vår side, satser vi på fjelltur på søndag. Kanskje går vi oss på en multe eller fem?

Og lørdag? Slow motion, litt trening - og ellers avslapning i stua (som saaaakte men sikkert blir pusset opp av snekkere og malere som skifter vinduer!)!

Landkrabbe på fiskerimesse

Det er artig med sjø. Lukten av saltvann vekker herlige barndomsminner. Det lukter hjemme. Å tasse barbent i sjøkanten, (aldri vært særlig fan av å bade i vann med temperatur under 20 grader!) er noe av det mest "sommerske" jeg vet om. Men når sola skinner, det er 24 grader, det har vært dag nummer tre med intensiv planlegggingsvirksomhet på jobb - da er det ikke like sjarmerende å måtte tilbringe hele kvelden med teori-versjonen av sjø. Det arrangeres i disse dager fiskerimesse i byen, og noen spillende trubadurer har funnet det for godt å delta på dugnad på arrangementet. Noe som virket som en god ide, helt til det viste seg å sammenfalle med den uka i året det er mest slitsom på jobb! Det er straks tid for dagens gode gjerning, og så får alle supre kolleger se igjennom fingrene med en medkollega som kommer litt på halv tolv (med småbustete hår, litt småkrøllete klær som man aldri rakk stryke, nesten alle papirer på plass, kaffekoppen fra i fjor og pc-en opp ned) etter nok en kveld i Nidarøhallen (eller Trondheim Spektrum, som man gjerne kaller gymsalen når det skal høres litt pent og stort ut!)...

Nå er vi i gang...

Et klassisk kjennetegn på at det har blitt høst (selv om man helst kaller august en sommermåned) er oppstart av smått og stort. Jobben starter, og i dag startet lærerne. Det er utrolig hvordan stemningen på bruket forandrer seg når 40 sommerbrune lærere velter inn døra og prater og ler fra første stund. Glemt er all riving i håret over umulige timeplaner som ikke går opp, leting etter fagplaner og inspeksjonsplaner og vurderingsplaner og utviklingsplaner og... ja, nettopp. Vi er i gang.

Videre starter Premier League. Etter et år i dvale (skyldes et lite feiltrinn som kalles nedrykk, men det er tilgitt nå...nesten) fra denne ligaen, er det nå på tide å kaste seg inn i sirkuset igjen. Selv om det ikke gikk Newcastles vei i første kamp - man kan vel ikke vente et vidunder mot selveste Man U - så er optimismen på topp for fortsettelsen!

Og sist men ikke minst, i mylderet av alle oppstartsting, kampen om å komme seg med i Champions League. Det er med en lett skjelvende hånd at fjernkontrollen styrer seg inn på Viasat4 og direktesending fra Lerkendal. Nå skal det avgjøres om undertegnede skal gjøre klar stilongs, votter og boblejakke for å se noen av verdens beste fotballag innta stadion på Lerkendal utover høsten.

Måtte dette være RBKs kveld!

Klokkene ringer igjen...

Denne helgen har klokkene ringt for nok et brudepar. Denne gang i nordfylket, og helgen ble derfor tilbragt i inntrønderske omgivelser hele helgen til ende.
Fredag øynet vi muligheten for sommerens første tropenatt, etter en fantastisk varm dag og kveld. Det var nesten så man begynte å tro at det kanskje kunne bli en liten smak av ordentlig sommer før høsten kommer over oss - men nei. Det gikk akkurat ikke. Så får man kanskje ikke oppleve slike sommernetter dette året. Det er bare å begynne å se fram til neste sommer, folkens. Skal man ta igjen for kalde vinter, begredelige vår og middelmådige sommer - DA blir det en kjempesommer i 2011. Undertegnede har allerede begynt å planlegge badedager, soledager, fisketurer, strandparty, båtturer, piknikker osv. Det gjelder å være godt forberedt når godværet setter inn!
Etter en helg der hele følelsesregisteret har vært aktivert, alt fra høyspente nerver (si aldri ja til å spille i et bryllup hvis du ikke har gjort det før...), rørt til tårer (nydelig seremoni i kirka), sint som fela (den dresskjorta har ikke selgeren prøvd å stryke noen sinne!!!), glede over å se gamle venner (vi sees alt for sjelden!), dorsk etter for mye mat (igjen!) og lite trening, forventningsfull, barnslig nysgjerrig (hadde jobben med å pakke opp bryllupsgaver), oppgitt (over å se seg rundt i leiligheten og konstatere at alt må flyttes på før snekkerne kommer i morgen), skremt (det nærmer seg skolestart...) og sliten (begynner man å bli gammel som ikke tåler å være oppe om natta??) - ja, DA blir det godt med en søndagskveld i sofaen. Skal bare prøve å vekke til live en slapp skrott som ikke har rørt seg siden det fatale veltet på stien på torsdag. Lykke til....

Ikke helt som planlagt...

En helt vanlig onsdag. Vel, ikke helt... Når man skal begynne å stå opp tidlig etter en lang periode med ferie, er dag nummer to mye verre enn dag nummer en. Men i Volans verden hadde man jo helt glemt dag nummer tre. Hvordan er det mulig å glemme dag nummer tre? Kunne ikke noen gitt et hint om dag nummer tre i går kveld, når alt så lyst ut og klokka tikket og gikk mens man bare satt og tullet bort tiden.
Etter å ha klart å løfte armene såpass opp i luften at vekkerklokkas hjerteskjærende lyd kunne stoppes, ble den nærmest i søvne stilt en halvtime fram, og i løpet av få sekunder var man tilbake under den deilige dyna på vei inn i drømmeland. Like etterpå (sannsynligvis etter en halv time) ringte den jammen meg igjen. Kun hardt prøvet viljestyrke berget vekkerklokkens liv, og den slapp å bli moset under en svært stor verdenshistoriebok (helt naturlig sengelektyre for en samfunnsfaglærer). Denne gang var det ingen vei utenom. Man fikk trukket et heller vrakpreget legeme inn i en kald dusj, og etter tre kopper kaffe, nugatti og banan begynte liksom bevisstheten å komme tilbake. Akkurat nok til å sette renaulten i autopilotmodus til jobb.
Strålende sol, varme og god tid - kvelden var som skapt til sykkeltur. Og sykkeltur ble det. I sterk motvind over stokk og stein - helt til man ikke kom over stokk! Plutselig befant man seg i en blåbærtue litt fortumlet og ikke minst steike forbannet over å ha klart å velte seg av stien! Raske blikk til høyre og venstre. Var det noen som så meg? Det hadde tatt seg ut. Nei. Phu! Fort opp, og full fart hjem! Trygt hjemme kunne man raskt fastslå at kjære Vipera kom helberget fra stuntet i marka, men syferdighetene må settes på prøve. Rifter både her og der må syes sammen igjen og et og annet plaster må på knærne.
Turen var fin - selv om ikke alt gikk helt som planlagt. Og neste gang, DA skal man holde seg til stien...

Tilbake til hverdagen...

Så var det over. Slutt. Ingen vei tilbake. Hverdagen er her igjen.

Etter å ha presset øyelokkene opp med livet som innsats, presset ned et par brødskiver, lett som en gal etter matpapir og plastposer og kjørt (i mer eller mindre våken tilstand) i retning Melhus, var man tilbake på kontoret i går. Der kunne undertegnede konstatere at ingen hadde tatt i verken timeplaner, inspeksjonslister, elevlister, årsplaner eller annet snacks i løpet av ferien. Det var bare å brette opp ermene og sette i gang. Det gikk ca. like fort som en snegle i motvind. Sakte men sikkert fikk man i alle fall satt på kaffen. Etterfulgt av en laaang kaffepause. Og da var det blitt så langt på dag, at man var blitt sulten (feriefrokosttid, må vite). Litt mat - og så skulle man gå i gang. Da var det jammen bra at det var mer kaffe igjen, slik at man hadde noe å holde seg våken på fram til lunsj...

Etter en første arbeidsdag litt i motbakke, var det ingen vei utenom. Det ble en middagshvil av de sjeldne, kroppen var helt utslitt av all tenkingen som hadde blitt utført.

Dag 2 er verre enn dag 1. Det vil med andre ord si at dagens inntak av kaffe har vært intet mindre enn formidabelt. Enda bra at det er bare 4 dagersuke, for ellers ville Volans verden gått til helg spinnvill med et hyperaktivt magesår!

For å skikkelig feire at ferien er over, har man i dag vært som man sier i inntrønderske kretser "eitt skikkele kjæerringæmn", altså man har bedrevet husmorsysler på høyt nivå. Plenklipping, støvsuging og vasking av hele leiligheten... Ikke rart at man på nytt er på vei inn i drømmeverdenen.

Bank bank.....Er det Ole Lukkøye som står og banker på der borte....?

Bunad og spelemenn!

Helga har vært en festhelg, intet mindre. I ekte Gudbrandsdalsbryllup har man fått boltre seg i dølamål, bunader, lafta hus og spelemenn. For finnes det noe flottere dialekt enn gudbrandsdøl? Neppe. En norsklærers ører vifter i fryd over lange historier og utbroderinger om alskens rare innfødte oppi dalen. Og når man også får være med på en skikkelig bryllupsfeiring på dølavis, da må jo helgen være relativt vellykket?

Av og til får man følelsen av å vandre i et postkortmotiv, og dette må vel sies å være et slikt øyeblikk... Og når man i tillegg fikk oppleve at hele selskapet trampet i prosesjon ned kutrøa etter spelemenn på trekkspill og fele for å gå på dans, da har man vært i Gudbrandsdalen...

Øvingsleir

De siste dagene i ferien flyr av gårde, det er bare såvidt at man i Volans verden klarer å henge med på at det snart er hverdag igjen. Akkurat nå satses alle kort på at man søndag kveld går over i en "nei nå gleder jeg meg til å starte på jobb"-tilstand, og inntil den tid er det bare å nyte hvert minutt av gjenstående ferie.

De siste dagene har man tilbrakt på øvingsleir, nærmere bestemt i opphavets resisdens på Volan gods. Det har blitt spilt så fuglene flakset i ren og skjær redsel, kattene rømte og det finnes ikke en bie på mils omkrets (det er lenge siden man har praktisert aktiviteten øving, må vite!). Godt at undertegnede var alene på godset!

Der skulle man sikkert tro at det øves jevnt og trutt, men den gang ei. For hvor ofte er egentlig "trutt"? Jevnt er greit. Intervall er kjent begrep for oss som har utsatt vårt legeme for f.eks. pulsspinn. Jevn puls, jevne tidsintervaller, jevne pauser... joda, dette kan vi! Men trutt?? Det høres mye mer tilfeldig ut. Derfor har jeg i det siste valgt å spisse formen til bryllupsspilling neste helg gjennom trutt øving, altså nokså tilfeldig (nervene begynner nå å tilsi at dette kanskje ikke var helt rette valgte strategi...). Dette er risikosport på høyt nivå! Så kan man i ettertid vurdere hvor smart det egentlig var å engasjere en halvgammel (nekter å identifiere meg som hel-gammel enda!) lærer med 27 års fartstid bak et piano til å spille - ikke piano, men saxofon (!) - i bryllup. Du slette tid... man tar sjanser her i verden...

Blir nok ingen baker på heltid

Med stor iver og pågangsmot av de sjeldne, gikk man i dag i gang med sommerens bakeprosjekt. Det skulle bli flatbrød, må vite. Alle som vil kalle seg husmor med stor H, må kunne å bake flatbrød, det sa alltid min gamle farmor (vel, hun ordla seg vel kanskje ikke helt slik, men det var tydelig det hun mente!). Etter å ha konferert med et familiemedlem (måtte ringe rundt og lete oppskrift, ettersom den som min mor skrev ned i forrige uke på mystisk vis plutselig var sporløst forsvunnet!) med stor bakeerfaring, kom man fram til av halvering av oppskriften bare er dumt og lite lurt når man først går i gang, så derfor ente vi altså opp med en deig som aldri tok slutt...I starten var det litt vrient å få deigen til å bli rund, det var tydligvis lengre siden bakekerens storhetstid som lefsebaker enn det hukommelsen ville innrømme (begynner seriøst å bli gammel!). Men etter hvert ble det riktig så bra, og på slutten kunne man faktisk spore en aldri så liten stolthet i bakerens øyne når hun kastet blikket over esken som bare ble fullere og fullere.

Herlig å ha en stor kjøkkenbenk å slå seg løs på. Ikke like herlig å vaske ned kjøkkenet etter endt baking... Det er utroooolig mye mel som legger seg på alle tenkelige og utenkelige steder når man baker på takke! Men det blir på mange måter "to for en", du får både ferdigbakt flatbrød og nyvasket kjøkken av en slik dag! Og så har vi lært en viktig ting: Før jul skal julebaksten foregå før julevasken...

5 (fem!) dager igjen - og vi går løs med kjevle og "spuddu"

Det er nå i Volans verden 5 offisielle feriedager igjen... snufs... Mon tro når arbeidslysten, pågangsmotet, nysgjerrigheten og kreativiteten skal komme sigende? Er det ikke på tide snart? Litt bekymret går man nå inn i siste ferieuke. Planene for de kommende dagene er mange, så tiden kommer til å gå så alt for fort.


Første plan ut: Innvielse av steketakka som jeg så stolt beæret meg selv med i bursdagsgave i februar (man kan jo ikke ta i bruk ting med en gang...). Alle rare remedier er på plass: ruglete kjevle, kost, rulle og "spuddu" (aner virkelig ikke hva det opprinnelige navnet til den lange tingen er. Har aldri hørt annet enn "spuddu". Nok en ting å forske på for språkfantaster!). Morgendagen er avhengig av suksess skal det bli noen videre karriere for bakeren. Så får det bare våge seg at kjøkkenet i morgen kveld antakelig kommer til å være hvitt av mel over det hele. Og tenk om det blir en suksess? Da skal det bli både lefser og potetkaker og sveler og... når det blir en ledig stund, vel og merke...