Julens "må ha" ...

I Volans verden er det ganske enkelt å bli fornøyd med julematen. Det kommer antakelig av at det ikke spises så mye av den tradisjonelle julematen. Har aldri forstått fascinasjonen over sylte, rull, ribbe, pinnekjøtt - for ikke snakke om alle tørre og fettete julekaker. Nei, man sier som Rema 1000 : "Det enkle er ofte det beste!" Sild, egg og julens "må ha". DA blir det jul! Så kan andre få ta seg av alt annet av mat i jula.
Oppskrift på julens "må ha" er som følger:


1. Man må ha ordentlig, hjemmelaget tynnlefse





2. Man må ha ordentlig god grøt (helst en blanding av rømmegrøt og risengrynsgrøt, men har hørt av kjennere at det går utmerket med risengrynsgrøt også). NB! Grøten skal ikke under noen omstendighet være varm!



3. Man må ha en skikkelig god sirup.




Fremgangsmåten er som følger:

• Brett ut en lefsebit
• Smør på et lite lag med grøt
• Hell over litt sirup
• Pakk igjen lefsen

Spises forøvrig til frokost, lunsj, middag, kveldsmat og/eller nattmat.

Så er det bare å nyte - og da har julens "må ha" blitt nok en suksess!

Innpakningsbånd...

Innpakningsbånd. Eller pakkebånd. Eller bare bånd. Kjært barn har mange navn. Men like ille å betjene er de, uansett hva man kaller dem. I år lå alt til rette for at det skulle gå uten nevneverdig problemer. Etter å har forsket på utallige varianter, kom man fram til at den bredeste typen var den beste. Og det begynte bra. Den første pakken så ganske normal ut når man var ferdig med den, og det er i og for seg ganske så uvanlig i Volans verden. Men så kom man til den vanskelige toeren. Alle vet jo at oppfølgeren sjelden blir like god som originalen. Så også i dette tilfellet.

Først slo det seg knute. Så vrengte båndet seg av pakken. Da man endelig hadde fått det på igjen, var det helt umulig å få krøllet det idiotiske båndet. Og temperaturen i stuen steg betraktelig da den ene enden rett og slett ble klippet av under den intense kampen for å få til noen skarve krøller.

Da kampen var ferdig, sto det 4 innpakkede gaver på gulvet, med tydelige tegn på plassering i innpakningskøen. Humøret var like usymmetrisk som de skarve krøllene på båndene, og rundt omkring lå rester etter en tilsynelatende real slåsskamp med pakkebåndene.

Neste gang. Neste gang kjøpes pakken ferdig innpakket!

Og har de ikke tid til å pakke den inn for meg, nei da sender jeg med papir og bånd, så får jammen meg mottakeren pakke den inn selv!

Snarveier lønner seg sjelden...!

Etter en heller dyster værmessig onsdagskveld, var det med stor skepsis og ikke så rent lite pessimisme man slet seg opp denne morgenen.
Men oi! Oppholdsvær. Og gårdagens 6 varmegrader (ja, du leste riktig!) var tryllet tilbake til et tynt lag med nysnø og 7 kuldegrader. YES! I Volans verden har man nemlig hatt fridag i dag, og den skulle utnyttes på best mulig måte.

Så med iver som små barn over en sjokoladeskål (ja, i noen tilfeller også meg selv over en sjokoladeskål...), la man ut i fint driv oppover mot skistua og videre til Elgsethytta. Og som du ser: Været var upåklagelig. Og når man legger til nyoppkjørte løyper og nesten ikke folk i løypene - ja, da må det jo bli en fin tur.

Selv om kroppen er slapp som ei velbrukt golvtue, så er det herlig å kunne være ute. For ikke å bli for ivrig og for å gå på en kjedelig opplevelse med å ikke klare å holde det fine drivet, gjentok jeg formanende ord fra en god venn for meg selv: "rusle rolig avgårde..... rusle rolig avgårde...." Det blir jo uansett en god treningsøkt, når man ikke kan å gå på ski, men heller kaver på ski. Undertegnedes teknikk kan beskrives som en sel som prøver å springe. Det ser ikke spesielt elegant ut, men det går da framover!

Vel... turen var herlig! Inntil det gjensto 200 meter til parkeringsplassen. Der skulle man bare ta en liten sving. Man er da alltid ute etter å spare tid, så en liten innersving som en liten snarvei syntes å være en brilliant ide. Helt til "svupp!" Heisann, en grøft! Som var helt dekt av snø. Helt umulig å forutsi at det var en dyp grøft der! Men oppi der havnet man altså. Og dess mer man kavet for å komme seg opp, dess lenger ned i grøfta havnet man. Å komme seg opp var en umulighet. Hvilken reaksjon er mest naturlig i en slik situasjon? Jo, fullstendig latterkrampe, selvfølgelig. Så der lå jeg og lo og lo, da en snill mann (ja, jeg vil gå så langt som å kalle han dagens helt!) kom forbi og lurte på om det var behov for assistanse. Så begynte også den snille mannen å le. Og mens denne symfonien av latter pågikk, fikk han altså etter mye kaving dratt meg opp fra elendigheten. Ja ja... han hadde vel en god historie å fortelle da han kom hjem han også, da :)

Etter å ha kommet inn i varmen litt senere enn planlagt, har man nå fått den dramatiske opplevelsen så på avstand at man er helt overbevist om at dette var en suveren skitur!

Måtte det bli mange slike i løpet av vinteren..... (ja, uten grøftbesøk, vel og merke!)

Så tenner vi tre lys... for å se i snøføyka

I dag har man i Volans verden innsett at det av og til antakelig kan lønne seg å være litt nyansert i sine ønsker. Det er mulig at man bør legge inn noen begrensninger når man ytrer seg om hva man kunne ønske seg.

Undertegnede har lenge ønsket seg snø. Mye snø. Herlig myk snø. Men et sted brast ønskeprosessen. Man glemte å legge inn mengdebeskrivelse. Og det er nokså viktig i mange tilfeller. Man kan nevne i fleng: I matlaging (selv om det av og til virker som man har tatt ting litt på feelingen), i undervisning, i baking av kokosmakroner, i veibeskrivelser osv. Og i dag har man altså sett resultatet av snøønsker uten mengdeangivelse. Det har snødd HELE dagen. Snø overalt. Hele tiden. Igjen og igjen.

Dagen startet optimistisk. Allerede før man var kommet ut av senga var formiddagen ferdig planlagt. Det skulle bli skitur. Skiene ble tross alt preparert til det ytterste i går kveld, med en lett sjanglende smører på badet (skismørningsfjerner er sterke greier på et lite og lukket rom!). Det begynte å ringe en bjelle da man kom opp og så ut vinduet. Snøen lavet ned. Men med siste dagers Månetoppen i bakhodet: "Nei nei....Ja, ja!". Tur skulle det bli. Formiddagen forløp etter følgende:

1. Grave fram bilen som hadde snødd ned i løpet av natten (kom nesten ikke ut av parkeringsplassen)

2. Grave seg framover i skiløypa som snødde igjen mellom hver skiløper (takken for å skulle være tidlig ute og slippe mye folk)

3. Grave fram bilen som hadde snødd ned i løpet av skituren

Det føltes litt som denne, egentlig.....

Joda - snø er herlig!

Etter en kopp te og fire pepperkaker foran vedovnen i ettertid var konklusjonen: Dette var en super skitur! Man er da ikke sekretær i korttidsminneforeningen for ingenting. Eller var det kasserer....?

Let it snow!

Oh store julbelbrus! Det snør! Masse! Hurra!

Etter en (is-)kald periode, med temperaturer hinsides det som er tilrådelig for en sart sjel, har det siste døgn endelig skjedd. Snø! Det var på tide. Alle med et lite snev av interesse for snø vil jo ha skiføre i jula! Eller? Er det kanskje bare enkelte som tenker slik...? Vel, i Volans verden har man i alle fall sett for seg følgende jul:

1. Masse mat og drikke (les: sjokolade og julebrus, lett i spedd litt julemat)

2. God litteratur (les: en ulidelig spennende krimbok)

3. God tid (les: ikke en eneste dag med stress)

4. Sist men ikke minst: Skitur hver eneste dag! (les: unntatt julaften, da det er tett program med tre nøtter til askepott, tilbakevendende leting etter mandel i alt som ser ut som grøt, vedfyring, sniffing av surkål o.l.)

Så nå er det bare å legge seg i .... vel, her skulle det nok logisk sett ha stått hardtrening, men det er ikke direkte anbefalt av ca. alle man treffer på i disse tider, så vi får nøye oss med å skrive sofaen - og vente på at storformen kommer til jul (sammen med ribba og sylteagurken. Forøvrig en svært undervurdert grønnsak!) :)

Konditori på høyt nivå

I Volans verden har man nå forflyttet seg til Byåsen igjen, etter 3 1/2 uke i eksil på diverse steder. I den anledning måttes det selvsagt bedrives en hel mengde rengjøringsaktiviteter. Da dette ikke er det mest interessante undertegnede kan foreta seg på en lørdag i desember, ble belønningen at når alt støv var borte (og det var en hel del...!) kunne det bedrives konditori i stedet. Noe som faller seg mye hyggeligere på en iskald 4.desember.

Nå skal ingen kunne påstå at det bor en konditor her i huset. Langt derifra! Men man følger det kjente ordtaket "Det er bedre å gå over elven etter skjeve og brente kaker, enn å ha ti fugler i hånden - for de er som regel sure" (kanskje et noe ukjent ordtak for enkelte, men i visse kretser godt brukt). Derfor gikk man i gang med stort mot.
Kakebaking er kjedelig. Og undertegnede liker vel egentlig ikke julekaker noe særlig godt heller. De fleste ser ok ut, men er som regel smakløse, tørre og fulle av fett.... usj! Hva er vitsen med å spise kalorier som ikke er gode? Derfor ble menyen denne kvelden Volans mandelkarameller.

Om det er arvelig belastet vites ikke, men det er et ubestridt faktum at undertegnede er noe over middels glad i søte ting. Det har blitt livsnødvendig med et jevnlig inntak! Det skal letes lenge etter noen som har et like stort inntak av sjokolade m.m. Den som smelter på tunga, har en smak som sprer seg rundt i munnen... oh du slette tid... Vel, videre.
Kvelden avsluttes i sofaen etter en heller aktiv dag (da i en heller slapp kropps perspektiv, utholdenheten er som reker i rekesalat - fraværende).
Nå må det samles nye krefter til nye sjokolader og karameller...