Det er høst. Eller i hvert fall snart høst. Det er definitivt akkurat nok høst til at man kan nyte årstidens absolutte høydepunkt, hva gastronomiske ablegøyer angår. Følg oppskriften, og du vil få en magisk opplevelse. Leveres med smaksgaranti. Vi gjør som følger: 1) Ta en god porsjon kokt ris (her brukes grøtris som kokes møre, siles og formes til en liten haug eller kake om du vil). Risen skal være kald når du tar den i tallerkenen din.
2) Ha på en god dose nyrørt tyttebær.
3) Dette punktet er det som alltid skaper mest diskusjon. De mest trofaste til tradisjonen sverger til kremfløte. Vi i den litt mer moderate rebelske ungdommelige generasjonen tar gjerne melk blandet med litt matfløte f.eks.
4) Rør det litt sammen i tallerkenen - og spis!
Du har neppe smakt maken, da dette er å regne for en godt bevart tradisjonshemmelighet i enkelte familier på Innherred. Men ikke så hemmelig at vi ikke deler med alle vi kjenner. Er du skeptisk? Du vil garantert ikke angre :)
Det er med et visst snev av forundring at undertegnede i dag kan konkludere med at jo, dæggern.... det gikk! Selv om det tidvis fortsatt knaser litt i sand ved inntak av fast føde, samt at en helt nyoppdaget muskel eller to virker å være defekt... det gikk! I Volans verden har det helt siden den siste snøen smeltet i våres, vært nedtelling til lørdag 27.august. Noen ganger med forventning, men egentlig mest med nervøse trekninger og stor skepsis. Og skepsisen avtok ikke akkurat dess nærmere man kom, og dess mer man leste på yr.no! Det som er det fine med dette arrangementet, er at hvis du ikke er nervøs på forhånd, så blir du det i hvert fall etter å ha tilbragt nærmere to timer på buss fra Lillehammer til Rena. Klientellet på min buss kan oppsummeres på følgende måte: Kategori 1 - blek, stum og flakkende i blikket. Kategori 2 - hysterisk småpratende om sykkelolje, mellomtider og forventet rammebrudd på grunn av valg av karbonsykkel. Er det mulig å ikke la seg påvirke? Lettere blek om nebbet tasset man ut av bussen, og angret bittert på dette idiotiske påfunnet. Et raskt blikk til høyre og venstre fastslo raskt at man slett ikke alene om denne galskapen. Her var syklister mildt sagt overalt. Mon tro hvordan det er å bo midt i Rena på en sådan dag? Like før start holdt undertegnede på å gå i spinn. Kort bukse eller lang bukse? Korte hansker eller lange hansker? Regnjakke, regnvest eller vindjakke? Ulltrøye eller vindtrøye eller sykkeltrøye? Så mange valg - så mye kaos! Tilslutt sto man da på startstreken, lettere antrukket i lang bukse, vindskjorte og regnvest - noe som virket noe absurd der og da, i 18 varmegrader og oppholdsvær. Det skulle likevel vise seg å være ganske kloke valg. For jammen var ikke syklisten lenge i paradis (eller oppholdsvær da, i denne sammenhengen). Ganske nøyaktig 28 minutter etter start begynte det å dryppe. Dryppingen gikk over i regn. Som gikk over i striregn. Som smelte til med en gedigen finale av styrtregn (konklusjon: undertegnede er definitivt vanntett!). Bland dette med en god dose gjørme og sterkere og sterkere vind og tåke (noen av oss debutantene måtte faktisk spørre hvor vi i det hele tatt var, da vi kom på toppen, akkurat i det matstasjonen blåste av gårde!), og vips har du ingrediensene til en heller innholdsrik lørdag ettermiddag. 9,4 mil senere sto man som en sandklump i målområdet, lettere omtåket, forbauset over at man ikke kjørte "rakt åt skogen" i de siste bakkene, og betraktet en (biiiitte liten) pin som lå i hånden. Så langt for så lite? 20 000 sykler så langt for å fylle pins-samlingen med en liten metalldings til? Galskapen lenge leve! Har forresten hørt at det er fint å skrive på cv-en at man har deltatt i birkebeiner'n. Det gjelder nok ikke alle. Hadde en arbeidsgiver sett min sluttid, ville han nok helt klart skygget banen. En slik snegle vil nok ikke akkurat berike bedriften! Så klokelig skal jeg ikke nevne det med et ord. Sykkeltur i kveld? Neitakk. Gi meg heller en stor melkesjokolade, rødvin og ullsokker! Så kan vi diskutere saken i april :)
Hadde det ikke vært for galgenhumor og evnen til å le av seg selv, kunne denne ettermiddagen fort ha gått inn i historien som kandidat til topp 10-listen for "Folk som gir opp ferskvannsfisking av hensyn til egen og andres sikkerhet". Etter en (hel!) uke på jobb i nye omgivelser, var det med et aldri så lite "HURRA" at man tok helg fredag ettermiddag. Så mange inntrykk, tanker, bekymringer, ideer og gleder er det lenge siden man har hatt på en og samme uke. Etter flere uker ferie, er det hardt for kropp og sjel å komme i gang igjen. Men når man først trådte over (den litt råtne og falleferdige) dørstokken til sin nye arbeidsplass, kjente man øyeblikkelig at jo, dette kan gå. Man skal slett ikke se bort i fra at dette blir riktig så bra. Måtte trenden bare fortsette! Vel, hva er bedre enn å feire høstens ankomst med en aldri så liten fisketur? Med strålende godt selskap og sekken full av kaffe, fiskekroker (noe som skulle bli mer nødvendig enn antatt...), fiskestang (har ny teleskopstang, må vite!) og mark (.... æsj!), la man avgårde til Våjen, her satset man høyt. Storfisken i Skjemstadvatnet skulle til pers. For å stille en hver mulig nysgjerrighet med en gang.... den store fisken lever i sitt rette element i beste velgående (eller velsvømmende, er det vel mer riktig å si). Det skal også med en gang nevnes, at det er ikke innsatsen det står på, når man etter flere timers innsats konstaterte 0 stk fisk. Første prøve av ny stang. Dupp på. Ok. Blykule på. Ok. Krok på. Ok. Mark på..... usj, men ok. Så var det bare å hive uti - og sveive inn. Undertegnede må sies å bli litt over middels revet med når fisken hopper i rundt på alle kanter. Sveivingen fikk kanskje en smule lite oppmerksomhet et øyeblikk, mens nok en fisk ble beundret i sitt svev over vannflaten. Resultat? Kroken satt fast i bunnen. Ingen vei utenom - det var bare å rive av snøret, og starte på nytt. Men heisann. Blykula var den eneste vi hadde. Vel, etter en liten overveielse fant man ut at det gikk helt fint uten. Ny krok, ny mark, nytt kast. Men heisann... hvor ble det av snøret? Vel, altså... der var det ja. I treet. De neste ti minuttene hadde helt klart egnet seg best på film, og kan her ikke gjengis. Men vi konkluderer med at til slutt hadde man alt på plass igjen. Her måtte noe gjøres. Nå var gode råd dyre... eller, egentlig helt gratis. Løsningen ble en liten gammel sykkelnøkkel som tyngde. Nytt kast. Og vooooops.... kroken umiddelbart til bunns. Sykkelnøkkelen var alt for tung. Den eneste fisken man kunne fanget på denne måten, var om den ble slått i svime av nøkkelen i dens ferd ned mot bunnen, for så å bli hektet på når fiskeren i en forrykende fart sveivet inn igjen da man skjønte at fadesen var et faktum. Vel, da man så hadde fått justert tyngden noe, begynte optimismen å stige. For hva kunne vel nå gå galt? Det meste var jo allerede prøvd. Det var da regnet kom. Ikke i dryppende, men rennende. Ingen vei utenom, det var bare å søke tilflukt i nærmeste gapahuk. Ganske så hyggelig med kaffepause, men i overkant vått. Da værguden bestemte seg for å ta en liten pause (ble vel kaffetørst han også, antakelig), var det bare å komme seg ut med stanga igjen. Nå hoppet ørretene i yr glede både her og der, så iveren var til å ta og føle på. Men heisann.... skal det være to plask når man kaster duppen uti? Neppe? Voooops... der kastet man jammen sveiva til fiskestanga i sammen slengen gitt! Nok en gang måtte kreative hoder settes på prøve, og med litt fundering, hadde man snart (nesten) alle delene til stanga på plass igjen. Fisken i Skjemstadvatnet har antakelig hatt en underholdende ettermiddag. Fiskerne likeså. Men de møttes aldri, fiskene og fiskerne. Det er ingen tvil om at herifra kan fiskelykken bare gå oppover....
Ferien går ubønnhørlig mot slutten. Ukene må sies å ha gått i rekordtempo. Hva har man fått oppnådd? Opp til flere helger i motbakker. Hardt for en under middels sprek hobbysyklist, men veldig artig (i hvert fall i ettertid!). Ellers har mye av tiden gått med til betraktning, beundring og tilbeding av den fantastiske Vududalen. Eller? Not! Men antallet mil tilbakelagt i nevnte dal, tilsier vel at undertegnede er vel kvalifisert til å stille som sekretær i foreningen "Vududalens venner", dersom det noen gang skulle bli aktuelt (noe som er svært usannsynlig, da dalen ikke kan ha svært mange tilhengere på landsbasis...). Milene har dog ikke vært forgjeves - "case closed" - flyttingen er over, og man har blitt nordtrønder på heltid. De siste feriedagene har man prøvd å utvide horisonten noe utover de trønderske grenseområder, og man har beveget sitt legeme innom opptil flere fylker. Sommerens høydepunkt skulle vise seg å dukke opp på en relativt sett bitte liten plass (om enn et av Norges trafikknutepunkter...), Brimis hjemland, Lom. Og hvilken opplevelse. Nitidige studier av heltens bakebok (vi snakker her selvfølgelig om bakeren Morten Schakenda), prøving og feiling over brødformene, mer lesing... forberedelsene har pågått i flere år. Og tirsdag trådte man altså inn i heltens univers, og lot seg rive med, begeistre og ikke minst forføre av gjærbakst i alle mulige former. Sjelden har man vært så lykkelig stappmett! Det er umiddelbar fare for ny studering av bakeboken og prøving av nye oppskrifter - dette er magiske saker! En taktisk finansiell bommert sånn på slutten i en ferie, det kan karakterisere onsdagens besøk på Hadeland glassverk. Her kunne man glatt ha hatt med tilhenger, fylt den opp, kjørt hjem - og fortsatt ikke ha fått med riktig alt man kunne tenkt seg. De ustabile finansielle tidene tatt i betraktning, kunne man jo ikke gå helt bananas, men det er ingen tvil om at det utover høsten kan nytes både vin, frukt, levende lys o.l. i nye ervervelser. Mandag er det "på'n igjen". Antakelig blir det helt storveies. Mest trolig kommer man til å trives fra første minutt (kontakt med nye kolleger i løpet av de siste dagene tilsier suksess). Men i overkant spennende, det blir det! Sommeren 2011 går mot slutten!
