På toppen av Trondheimsfjordens perle

I dag har man beveget sitt legeme "opp og nedatt att... opp og nedatt att... ". Man har besteget det høyeste punktet i Trondheimsfjorden perle, kalt Marsteinsvola (selv om man er en smule mistenksom. Kan dette punktet strengt tatt være i nabokommunen, mon tro? Er kildene kvalitetsikret? Vel... så lenge ingen protesterer velger man å tro at det hører til "rett" kommune!), og man har funnet veien til Finnheim - noe som for undertegnede er helt nye stier.

At solen skinte, at temperaturen smøg seg stadig oppover, at det var sjokolade i sekken og fantastisk utsikt, gjorde turen intet mindre enn vellykket!

Et kort blikk på kalenderen viser 14 - fjorten - dager til ferien erklæres over, og man skal sette sine ben på sin nye arbeidsplass for første gang.

Men før den tid skal man mote seg opp til nok en helg i motbakke. Og denne gang er man forberedt på å måtte ha assistanse til noe av løypa, for makan til motbakker har undertegnede aldri forsert, så om det lar seg gjøre er heller usikkert.

Kommende uke skal i alle fall ikke ha særlig innslag av motbakker, så får man tråkke til på lørdag og håpe at det i hvert fall holder en stund... skulle så gjerne sett terrengpartiet på toppen :)

Oppussing. Eller nedpussing.

I Volans verden har man ikke vært bortskjemt med praktiske gener. I mange tilfeller har de rett og slett vist seg å være totalt fraværende. I den forbindelse må det vel sies å være en smule optimistisk å starte på et aldri så lite renoveringsprosjekt.

Saken er som følger: Da flyttelasset skulle transporteres fra residensen til Godset, takket et par av (de ikke helt kvalitetssikrede) IKEA-stolene for seg. De syntes vel å ha gjort sin misjon, og så ingen grunn til å henge sammen lenger. Hva gjør man? Alternativ 1: Dra umiddelbart på IKEA og handle nye. Svar: Uaktuelt, da IKEA-besøk på sommeren i varme og store folkemengder kan utløse enorme allergiske reaksjoner og senere butikkvegring. Alternativ 2: Dra på loppemarked for å finne stoler som kan passe. Svar: Uaktuelt, da det for det første ikke er sesong for loppemarked, og for det andre ikke er særlig sikkert at stolene henger mer sammen enn de gamle. Alternativ 3: Puss opp noen gamle stoler som man finner på Godset. Svar: Nettopp!

Første steg var innhenting av kunnskap om fenomenet, og hos snekker Olsen er det alltid gode råd å få. Det sammen kan man imidlertid ikke si om ekspeditrisen hos Coop Extra Bygg, som klarte å overtale undertegnede til å gå til innkjøp av et makkverk til klissklass for å fjerne malingen av stolene. Denne dama har aldri satt sine ben i en stol som skal av med malingen!

Punkt 1: Få av maling. Man tager masse klissklass, smører det på, venter uhyrlig kort tid (av avgjørende betydning om man ikke vil gjøre alt en gang til! Og ja, har prøvd...), og skraper av. Får man med alt? Neida.

Punkt 2: Vask (her kunne man strengt tatt skrevet skur det du klarer) med sterkt salmiakkvann. Anbefales på det sterkeste utendørs! (ja, de færreste vil vel kanskje ha dette klasset innendørs forsåvidt....)

Punkt 3 og 4: Puss. Nå pusser man med sandpapir. Først litt fint papir. Så med veldig fint papir.

Tålmodighet anbefales på dette punktet (gjelder også punkt 1!)

Punkt 5: Puss med børste (undertegnede brukte en klesbørste).

Punkt 6: Sy trekk til putene (hvilket altså gjenstår!)

Oppsummering fra debuten som stol-oppusser: Dette gikk egentlig over all forventning, og man kan forvente flere slike prosesser i framtiden. Ja, nå gjenstår forsåvidt 5 stoler til i dette prosjektet først da...

Kanskje dama på Coop Byggen kan ta etterutdanning i malingsfjerning så lenge...?

Og som en liten kuriositet kan man jo nevne (burde jo nesten stått på stolene i grunnen) at stolene er laget av onkelen til Nils Aas (eller var det faren? Eller bestefaren? Ja ja... slekt var det i alle fall!). Noe som sikkert er det nærmeste det nye godset kommer innventar fra den familien :)

Utkobling

Av og til må man bare koble ut omgivelsene. De siste dagers hendelser, følelser og tanker har påvirket oss alle, så også i Volans verden. Derfor var det i dag en herlig avkobling å komme seg opp på fjellet. Med kaffe i sekken, sjokolade i lomma- og etter hvert multer i bøtta, ble det flott dag. Middagshvil i lynget er absolutt å anbefale. Selv om undertegnede ble noe "stresset" (eller ok, mer eller mindre hoppende) da det pilte en lemmen forbi mens man hadde tatt en velfortjent pause.

Du tenker kanskje at multeplukking ikke er spesielt avansert aktivitet? Vel, man skal glatt vedgå at det ikke kan måle seg med verken balansering på slak line eller stuping fra 10-meteren, men det kan ikke sies å være helt uten problemer. For oss svaksynte (eller i dette tilfellet: Oss med et snev av fargeblindhet) kan dette fortone seg som rene "nåla i høystakken"-letingen. Undertegnede er slett ikke blant de som sliter mest med fenomenet, men akkurat så mye at overgangen mellom oransje og grønt er noe uklart på lang avstand, spesielt i sollys. Ja... da kan man jo fort se for seg en noe laaangsom multeplukker, stirrende ned i myra, granskende, (noe forbannet over at sola kom fram igjen!), funderende "er det en multe der borte, mon tro?" Aldri har vel uttrykket "Ting Tar Tid" passet bedre! Oh store tålmodighet, kom til meg!

Men dagen var fin, været upåklagelig, kaffen var god, fjellet vidunderlig - og multene av og til tilstede. Herlig avkobling!

Når ord ikke strekker til...

Noen ganger er det vanskelig å få ord til å strekke til... denne helgen er en slik helg. Vi vet ikke hva vi skal si. Vi vet ikke hvordan vi skal reagere. Vi vet ikke når det noen gang vil finnes ord for å beskrive en slik skrekk-hendelse.

Av og til må man bare la tankene fly... og bare holde sammen, så får ordene komme når de kommer. Inntil da må man ta vare på hverandre, holde om hverandre - vise at man bryr seg.

Våre tanker går til ungdommene som aldri kom hjem fra Utøya, til de som kommer hjem - men med varige sår i sjelen etter opplevelsene, til familier og pårørende, til hjelpemannskap som har gjort en heroisk innsats. Vi finner ikke ordene, men tankene våre er med dere...

Kong Thor og prins Edvald

Ingen over, ingen ved siden!

Thor Hushovd slår Edvald Boasson Hagen i spurten på 16.etappe i Tour de France. Hvor skal dette ende?

Alle ferieplaner legges nå på is, her må planlegges på nytt. Her ser ikke ut til at man kan gå glipp av et eneste minutt av de resterende etappene - til det er nordmennene alt for gode ;)

Det ligger an til jubelkveld og feiring med et aldri så lite glass duggfrisk hvitvin, i anledning sykkelguttas jubeldag!

På en sådan dag kan man intet annet berette, det er bare å bøye seg i støvet.

Og hadde man ikke syklet over evne i går, hadde Vipera umiddelbart fått en trilletur i sommerværet. Men det sparer man til i morgen, da man skal en ny tur på Nesset sammen med andre litt over middels sykkelinteresserte levangsbygg...

Juli-idyll

Ingenting er som å være i skogen på varme julikvelder. Man må nok være forberedt på et og annet møte med ublide små (illsinte) innsekter, men det overskygges fort av stillhet, utsikt - og magiske trær!

Forleden kveld la man bak seg noen høydemeter, og vips: Roen og stillheten kom som bestilt (kun avbrutt av en og annen "bzzzz", noe som på lyden må kunne artbestemmes som diptera, famlien som på norsk kalles tovinger, og som vi kjenner - bokstavelig talt(!) - som mygg).

Utgangspunktet for denne lille kveldsturen, var et ærend i konditoriens tjeneste. Man skulle sanke pynt til morgendagens praktverk av en kake. Kaken skulle i teorien toppes med et berg av villjordbær. Vel... teori og praksis er av og til noe motstridende, så også i dette tilfellet. Det enorme funnet av arten lot vente på seg, noe som resulterte i at de bærene som ble funnet, ble fortært av undertegnede samme kveld. Kaken fikk ta til takke med fjorårets innhøsting av antioksidanter og c-vitaminer i skjønn forening (eller blåbær og villbringebær, som de også kalles).

Men hadde fryseren vært tom for bær (kommer vel antakelig til å skje den dagen Dovre flyttes nord for Tromsø....), så kunnet man lagt veien til det magiske treet. Der vokser nemlig seigmenn, og det har jo reddet mang en kake i konditorihistorien!

Og har man ingen kake, så kan man jo plukke en seigmann til umiddelbar bespisning også....

Ferie i pappesker og gjørme

Jammen kom ferien plutselig. Som et snikende ullteppe på krigsstien, og vips så var den et faktum. Ja, det gikk faktisk omtrent en uke før man enset at den faktisk var tilstede. Fortsatt har legemet ikke forstått at det er mulig å sove lenger enn til 06.00, og det er faktisk lov å bli trøtt litt senere enn 22.30 :)

Ferien startet med et velregissert kaos i residensen som skal tømmes, der to biler og tilhengere ble fylt til randen av ting man nesten ikke visste (eller i hvert fall ikke husket) at man var i besittelse av. Nå venter kun en tilsvarende tur i kommende uke, og så er residensen klar til å bli invadert av rengjøringsstyrken, som nå sitter og tripper etter å komme i gang (eller... nei!). En ting er forøvrig å hente ting ut, noe helt annet er det å finne plasser der man skal lagre de samme tingene på. Godset er i ferd med å fylles opp, og det skjer stadig endringer i bo-strukturen i heimen. For eksempel (eller som høstens påtroppende norsklærer - og dermed nynorsklærer - ville sagt det: "Til dømes...") har nå den store entreen blitt omdisponert til sofa- og recliner-lager, og alle besøkende henvises nå til den minste kjøkkeninngangen på ubestemt tid! Det er jammen bra det ikke er så mye igjen i residensen... da ville man nok måtte vurdere å sette opp partytelt til inntak av måltider, i vente på at kjøkkenet skulle blitt tom for pappesker igjen.

Helgen har imidlertid ikke vært viet arbeid i residensen, men heller til fysiske utskeielser - det har vært nok en helg i motbakke (eller i flertall: motbakker). I et ubevoktet øyeblikk gikk man hen og meldte seg på et sykkelritt i nærmiljøet, nærmere bestemt i Trysil, og som om ikke det var galskap i seg selv: Man hadde aldri syklet så langt terrengritt tidligere, og denne sesongen står enda oppført med 0 treningsøkter i terreng... Vel, undertegnede har ikke for vane å ta gjennomtenkte beslutninger i slike henseender, så derfor tok man med seg Herr Scenic på tur på fredag, og la avgårde til Trysil. Der ventet styrtregn og gjørme, og det var en heller betuttet debut-terrengsyklist som gikk til sengs fredag kveld. Men heisann, lørdag morgen var regnet borte, og 75 kilometer senere jublet man hemningsløst (noen kastet noen rare blikk på denne jublingen, da det viste seg at vinneren var kommet i mål for drøye 1 1/2 time siden) over å ha kommet seg opp alle motbakker, gjennom alle gjørmehull - og helt til mål! Med tanke på at legemet har hatt et kronglete år, ble konklusjonen at dette var seier god som noen! Men gjørmen satte sine spor... formiddagen i dag har gått med til å prøve å få tilbake de opprinnelige fargene på Vipera, samt å prøve å finne igjen sykkelskoene inne i gjørmeklumpene. For ikke å snakke om rengjøring av Herr Scenic innvendig, som rett og slett luktet kokt gjørme og sure sokker...

Nå venter en uke i pappeske-modus igjen, ispedd litt feiring av år opptil flere ganger, og sist men ikke minst: Kvalitetstid med store og små venner fra hist og her. Det gledes :)