Volans totale kaos

I disse dager er det ikke lett å sette fingeren på hva det er som lager kaos. Ikke det at kaos-faktorene ikke er tilstede, det er bare vanskelig å rangere dem. For dem som jobber med hormoner i fri flyt, er det eksamenstider. Det i seg selv er jo en kaos-utløsende årsak. I et ubevoktet øyeblikk (noen trenger konstant tilsyn for å unngå å tabbe seg ut...), gikk undertegnede hen og meldte seg som sensor. Hvor i all verden kom den ideen fra? Og hvor er støtteapparatet som skal gripe inn når slike avgjørelser er i ferd med å bli tatt? Vel, i dette tilfellet var de altså helt fraværende, noe som har resultert i høye skuldre og småkvalm tilværelse i flere dager allerede...
Tidsplanen for det siste 1 1/2 døgnet vil kunne kvalifisert til hjerteinfarkt om man hadde hadd et svakt hjerte. Heldigvis er blodpumpa i strålende stand, og man kom seg igjennom - om enn ikke akkurat helt problemfritt.

Etter en helt vanlig (!! Dette er noe man gjerne feirer når man har 10.klasse på våren, for disse dagene er det ikke mange av!) skoledag med intens retting av prøver i alle ledige minutter - og nei, er fortsatt ikke ferdig (...), la et herlig kollegium ut på tur - og hvilken tur! Men da undertegnede skulle holde tidsplanen, måtte man forlate den høye stemningen til fordel for noen få timers søvn. For her sover man da ikke bort helgen, må vite!

Lørdag morgen: Sykkel, sykkelklær, verktøy og mat. I boks. Sjørøverklær, saxofon og noter. I boks. Det var bare å starte lastingen. Men hva var det som møtte en småtrøtt syklist? Herr Scenic var akutt syk! Han hadde rett og slett gått på en smell - og all lufta i venstre framhjul var borte vekk. Det er akkurat her det ikke lar seg gjengi hva som ble framført av utvalg fra et rikt vokabular, men vi kan nøye oss med å fastslå at dette ikke slo særlig godt an! Ingen vei utenom, det var bare å ringe etter bil-legevakten - og minuttene tikket.... og tikket... og før NAF hadde funnet det nødvendig å avlegge Byåsen et besøk, var syklisten blitt rett og slett redd for å miste starten. NAF-legen viste seg imidlertid å være av det effektive slaget, og dermed kunne man (med litt over middels intens kjøring - takk til alle som ikke var på veien for at de ikke hadde anledning til å være ute denne dagen... Ja, ikke at man kjørte for fort altså. For det gjør man jo ikke! Men kanskje litt "ivrig" kjøring..) legge avgårde, og man rakk starten med god margin på Frøya.

På denne lille øya med ca. 4000 innbyggere hadde altså 800 syklister (ja, vi er flere litt over middels gale, altså... trygt å vite) funnet det som en god ide å stille til start i årets Tour of Frøya. Og for å si det med en gang: Undertegnede er i ettertid svært så fornøyd med egen innsats, og har store intensjoner om ny start i 2012. Dette var rett og slett gøy (selv om beina kanskje prøvde å uttrykke en viss misnøye utover kvelden...)! Men ivrige syklister hviler ikke på laurbærene. Her skulle man videre, må vite. Kort dusj, hive alt inn i bilen - og man var i farta igjen. Et gourmet-måltid med to brødskiver med svett Jarlsberg og en varm Litago ble lunsjen, fortært under havoverflaten, i tunnel etter tunnel undersjøiske omgivelser.

Neste stopp: Nerflaten gård. Ut med ny bag og saxofon - og få minutter etterpå var sverdet på plass, papegøya på skuldra og lappen over øyet. Priatkorpset klar til aksjon! Splitte mine bramseil, for et skue! Man skulle nesten tro at det var årsmøte i priatforeningen... Så mange sjørøvere har nok aldri vært på denne gården på en gang :)

Men litt utpå kvelden var det som om en eller annen skrudde opp ventilen... sakte men sikkert gikk man inn i dvaletilstand, og siste døgns program begynte å vise sin konsekvens. Det var bare å pakke papegøya og sverdet inn i bilen sammen med svette sykkelklær og halvspiste brødskiver, og så legge snuten hjemover - og puste ut. Man kom igjennom!

Men hvor lenge var Eva i hagen, eller var det Adam som var i Eden, eller hvem var det egentlig - og hvilken hage - og hva har paradis med dette å gjøre? Uansett... i skrivende øyeblikk har man slitt seg opp av senga - ja, for det var ikke bare uproblematisk skulle det vise seg. Midt under NAF-kaoset for et døgn siden, gikk det nemlig litt fort i innpakningen i bilen, og ryggen pådro seg en strekk. Og den strekken har visst strukket seg atskillig mer i løpet av natten... Veldig bra timing - når dagen er viet nedpakking, rydding og vasking til fotografen kommer til uka. Passer bare sånn passelig med stokk stiv og vond rygg med et slikt dagsprogram, kan man si.

Så mens man funderer på hvordan i all verden man skal få flyttet disse pappeskene uten å bøye ryggen, så får man ta en kopp kaffe og håpe at ryggen er interessert i forhandlinger innen kort tid...

Nettopp ja...

I overkant spennende....

tenkedag i skogen

Når man skal tenke, er det av og til ganske avgjørende hvor man tenker. Denne dagen har derfor vært viet til skoglig aktivitet, og med sol, god utsikt og kaffe på termosen lå alt til rette for en fin tur!

For en som må sies og være godt over middels interessert i bær, har man selvfølgelig studert den kommende blåbærsesongen nøye. Med hodet tredd godt nedi tua, kunne man konstatere at joda, det blir masse blåbær i år også. Flott! Det vil si... det må altså settes i gang en storstilt aksjon for å bli kvitt alle de blåe (og alle de røde også!) bærene fra i fjor! At fjorårets bærsanking var helt uten styring og begrensning, og at varsellampene ikke lyste en gang da man på 3. bærtur hadde med nok en ryggsekk full av bær hjem (!), har rett og slett medført et lite lager som synes å ingen ende ta. Men nå er det altså tid for aksjon. Det skal vel bli en råd med antioksidanter de kommende månedene! Kan man få overdose med antioksidanter? Kanskje lurer farlige senvirkninger av intenst bærbruk over lenger tid? Her må det forskes...

Og mens det forskes kan man jo nyte utsikten over fjorden på veien ned fra skogen...

(her skal det sies at motivet faktisk er rett og slett forsvunnet... det skulle dokumenteres at det har kommet hospiterende individer på fire føtter på Godset , men... de hadde visst gjemt seg da bildet ble tatt!)

Så ønsker man en ny uke velkommen!

Antakelig den mest avgjørende uken på mange dager, uker, måneder og år framover...

nesten i overkant spennende for en sart sjel!

overoppheting av topplokket

Alle som har et snev av bilkunnskap, vet (eller har i hvert fall hørt) at om topplokket skjærer seg, ja da er man ille ute og kjøre (bokstavelig talt!). Der for har man siste døgn vært en smule bekymret i Volans verden for om - ikke Herr Scenic - men undertegnede selv vil få diagnosen "overopphetet topplokk". Med et lett underskudd av søvn, er man i utgangspunktet flott disponert til en hvilepuls langt over det normal, nevøse rykninger, skjelvende stemme - og komplett kaotisk hode som aldeles ikke er i stand til å ta den minste lille beslutning. Det er da det passer så fint at ca alt som kan skje samtidig, faktisk skjer...
Ikke bare har topplokket servicebehov, men det kan fort bli behov for helservice om kaoset skal holde fram. Ja, skifting av olje vil vel strengt tatt ikke bli nødvendig. Nei, da er det vel heller på sin plass å smøre jevnlig. Mon tro om akevitt kan regnes som smøremiddel på kritisk slitne lager? Om ikke annet så kan den vel sørge for at avgjørelser tas litt mindre kritisk...
Det er også av avgjørende betydning å holde termostaten i sjakk, da den tross alt har vært på service tidligere i år. Og folk sier det er pes å ha bruktbil?
Om 41 dager er det sommerferie.... måtte topplokket berge til da!

Kristoff reddet hybelflodhestenes psykiske overtak

På en dag da man kunne mistet motet da man tittet ut bak gardina og så regn - og samtidig visste at dagens hovedoppgave var total helvask av hele residensen - kom Alexander Kristoff som en reddende engel (her hadde det vært interessant å konferere kort med nasjonens engelprinsesse forresten, for å sjekke om dette er legal bruk av ordet "engel"...) og kjørte inn til en strålende 4.plass i dagens etappe i Giroen. Ja, det var nesten så undertegnede i et ubevoktet øyeblikk ble en smule rørt da mannen trillet over mållinjen. Men bare nesten. Tøffe jenter gråter jo ikke. Og i Volans verden er man tøff. Tøffere enn toget, faktisk. Noe som ikke er spesielt vanskelig, i hvert fall ikke om man befinner seg i nærheten av hovedstadens pendlerlinjer i rushtiden...

Det er helt uforståelig hvor mye støv som kan samle seg i residensen i løpet av kort tid. Nå skal det kanskje nevnes at husstanden har hatt en smule fri flyt hva renhold angår, helt siden påskeferien faktisk. Renholderen gikk faktisk ut i streik. Det vites ikke hva som var den avgjørende tungen på vekstskålen, men det kan antas å ha noe med tilleggsoppgaver i parkanlegget å gjøre, uten lønnstillegg eller ikke en gang noen som helst slags kompensasjon i form av avspasering. At renholderen faktisk også er husstandens eneste beboer, kompliserer problemet noe. Når renholderen da steiker, er det ingen som kan steppe inn midlertidig. Resultat? Det totale kaos - og hybelflodhester som truer med å okkupere residensen til evig tid.

I dag var imidlertid renholderen tilbake etter streiken, og måtte pent gå i gang med grønnsåpe og skurekost - snakk om å få smake sin egen medisin!

Man kan imidlertid ikke skure hele dagen. På soverommet (eh...ja, det er en smule nerdete å ha sykkelen på soverommet, det skal sies... men til forsvar: Boden som den egentlig bor i, er helt nede i kjelleren - hvilket er upraktisk når man vet den snart skal ut igjen! Det er virkelig det, altså!) sto Viperaen og småtrippet - eller småtrillet, bør man vel heller si - etter å komme ut i frisk luft. Og man er da ikke vond å be... noe som resulterte i en heller våt og litt kjølig tur til Melhus. Men fint å være ute uansett. Frisk luft er undervurdert!

I morgen starter utfordringen for alvor... man går inn i eksamensuken, det er Giro d'Italia hver ettermiddag - OG Tour of California hver kveld (sene kvelden....!). Et eller annet sted på veien her, vil man nok oppleve et underskudd på søvn.... mon tro når man kan legge inn nødvendig hviletid med et sådant skjema?

Det er vel bare å hvile mens man kan..... god natt ;)

109 dager igjen...

Nedtellingen er startet. Skrekken inntar legemet, og alvoret begynner å gå opp for undertegnede...
Foreløpig er det ganske utenkelig at denne rustne kroppen skal klare å skrangle seg fra Rena til Lillehammer... Her må aksjoneres! I tiden framover skal det fokuseres på stadig nye forbedringspunkter.
Første forbedringspunkt: Kosthold!
Det har nemlig kommet undertegnede for øret, at det ikke er videre anbefalt å belønne seg selv med en ekstra is eller litt potetgull etter en ekstra god trening. Det er ikke en gang anbefalt et jevnt inntak av sjokolade! Hva er det for regime, da? Allerede her vil viljestyrken møte massiv motstand, og det er helt uavklart hvorvidt det vil la seg gjøre å gjennomføre noe slikt.
I kveld startet man så smått... etter tilsammen nesten tre timer på sykkelen i løpet av dagen, var det tid for litt påfyll av energi. Man gikk friskt ut: Jordbær. Masse jordbær. Med bitte litt iskrem på toppen. Så langt, så godt, tenker kanskje du da? Ja, hadde det stoppet der, ville det vært langt over godkjent på dag en. Det var da det sprakk... for plutselig avslørte undertegnede seg selv i å belønne seg selv for å ha klart å velge så sunn dessert - med å bevilge seg litt potetgull! 1-1, altså (eller egentlig 1-2 i favør potetgullet, for det var så godt at det var helt umulig å ikke spise enda litt mer....).
Så nå har man altså rykket tilbake til start igjen...
Mon tro hvilket forbedringsområde som skal prøves i morgen?

Sommer. Eller?

22.grader, sol, to HERLIGE fridager, kakespising og flotte sykkelturer - er det sommer, mon tro?

Etter en litt "tjåkåt" uke, var det rett og slett magisk å konstatere at helgen var et faktum fredag ettermiddag. Og hvilken start på helgen!

For en som har en (skummelt) dårlig hukommelse hva barndomsminner angår, er det herlig at man i hvert fall husker et og annet. Og ett minne er definitivt musikalen "Rock'n roll wolf" - som forøvrig er nøyaktig like gammel som undertegnede! (har altså gått i reprise en del år...) Ulven er heldigvis ikke like skummel som de første årene man så den (det har altså gått litt framover her i livet...), men dyrene, musikken og dansen er fortsatt minst like fascinerende. Besøket på Trøndelag teater frister til gjentakelse - kjempegøy! Anbefales på det sterkeste, både for små, litt større og relativt store barn!
Lørdag morgen - øynene slo seg opp halv åtte. Opp og hopp! Fort bort i vinduet - sol! Frokost unna på rekordtid, og vips var bilen pakket og man satte avgårde. Denne gang i retning Innherred, og til Trondheimsfjordens perle. Eller kortnebbgåsas rike. Det kommer an på hvem som skal beskrive området, og på hvilket tidspunkt (halv fire om natta er det vanskelig å se det sjarmerende i disse flygende ustemte trompetene!). Vel framme fant man etter en kort kaffepause det for godt å avlegge slekta et besøk - og hvilket ugjennomtenkt, men bra timet påfunn! Akkurat i tide til tantes magiske pavlova. Oh salige kakemonster...

Dagens store mål var prøvekjøring av løypa til sykkelrittet som skal avholdes i disse omgivelser om fire uker. Konklusjon: Her er det muligheter for å gå på en skikkelig smell!
Det begynte så bra. Lett og fint terreng, flott vær og vindstille, bare å suse bortover. Når man starter og slutter på samme sted, er det i teorien slik at det skal være nøyaktig like mye opp og ned hvis man tar en runde. Det må være noe mystisk med topografien på ""Eyni Indri". For her gikk det minst tre ganger mer oppover enn nedover. Ja det gikk faktisk så mye oppover, at undertegnede så det helt nødvendig å ta i bruk et vokabular helt på kanten av det akseptable (ja, faktisk også noe over kanten!) for å beskrive den ene stigningen i ettertid.

Med en søndag spekket med frisk luft og sol, kan man bare sige fornøyd ned i sofaen og smile bredt etter å ha klart å få solbrente kne (slik går det når man har sykkelshorts for første gang for sesongen) - 22 grader gir rene sommerfeelingen. Da er det fint med kaffe i lyngen med utsikt over fjorden, eller med sykkeltur langs Granavatnet, eller med middagshvil i solveggen. Det var nesten så man rent glemte at det ikke er ferie. Men det er det altså ikke. Slett ikke! Hormonbombene skal ha eksamen - og kaoset starter til uka.

I morgen skal Herr Scenic til doktoren. Han vet det ikke enda, for han er så sart for slike beskjeder, og det er en viss fare for at han nekter å samarbeide i morgen tidlig, hvis han vet hva som skal skje senere på dagen. Han har visst fått en eller annen betennelse i hjullagrene. Det høres ikke særlig godt ut, og det er helt tydelig at det er ekstra vondt når man svinger til høyre, for da ynker han seg kraftig! Forhåpentligvis kan legen skrive ut litt bil-medisin, og så med et par dagers hvile på bil-hospitalet, håper vi at han er klar for futt og fart igjen. Herr Sceninc har også blitt solbrent. Dessverre har det ikke hjulpet noe særlig med aloe vera på disse solbrente områdene, så han må nok inn til "bil-brannskade-avdelingen" til sommeren for litt nedpussing. Men det skal han slippe å tenke på nå... Man vil jo ikke at han skal engste seg unødig, det er tross alt snakk om operasjon, og Herr Scenic liker slett ikke operasjoner!

Og for å riktig markere at det har vært en sommerdag: Vannmelon til kveldsmat.... magisk!

"It's not the years in your life that counts. It's the life in your years"

Etter en helg som har vært mye over middels innholdsrik, er det på tide å tenke framover igjen. Det er alltid noe å glede seg til, bare man ikke graver seg ned i alt som har vært. Det er nå man skulle vært italiener. Ja, alternativt ha hatt et par uker ferie til gode, slik at man kunne opplevd folkefesten som venter: Det er Giro d'Italia på gang!


Inntil det blir helg igjen, og sykkeleventyret begynner, er det er vel bare å innse at legemet ikke lenger er en ungdom, og akseptere at det av og til kan bli litt slitent når man har bedrevet inngående karve-kvalitets-kontroll, noe som gjerne medfører overtid, og fare for forskjøvet døgnrytme.
Men for å komme denne skremmende utviklingen av legemets tilstand i møte, så skal jeg den kommende tiden leve etter følgende motto som jeg fikk servert av en medsyklist som skulle komme med noen oppmuntrende ord midt i en bratt oppoverbakke "der ingen skulle tru at toppen nokon gong ville kome": "Det er viljen det står på. Ikke kroppen". Tenker dette mantraet vil bringe meg opp og fram i festlivets underfundigheter utover våren ;)

Minner meg også om et sitat av Voltaire jeg leste en gang: "Den som ikke har sin alders sjel, må nøyes med sin alders plager". Ja ja, ingen vei utenom uansett, altså...

Og når vi nå er inne på vise menn... Abraham Lincoln sa visstnok en gang: "It's not the years in your life that counts. It's the life in your years" (sånn fritt etter hukommelsen...!). Derfor skal man ta seg tid til akkurat det man har lyst til, når man har lyst. Derfor skal man fra 7.mai bevilges seg en daglig dose med Giro d'Italia. Så kan man ta stresset, kaoset, forvirringen og alt annet som måtte dukke opp i en relativt hektist eksamensmåned etterpå!
Wish it - dream it - do it

Og denne helgens mest framifrå (man kan aldri få brukt nynorske kvalitetsuttrykk ofte nok!) opplevelse? Ingen over, ingen ved siden:
kl.01.00, tilbakelent i et rykende varmt boblebad på en hytteverdanda i en utetemperatur i ferd med å nærme seg frysepunktet, tittende opp på Karlsvogna, "Prisoners road" med Sivert Høyem som akkompagnement: MAGISK