"Det er aldri for sent", er det mange som sier. Vel, med dette mottoet friskt i minnet, la man altså lørdag morgen i vei på sitt livs første skirenn. Allerede her er jo galskapen helt tydelig framtredende. Det er enkelte som aldri skjønner sitt eget beste...
Med startnummer på brystet, tidtakerbrikke på foten, og ikke så rent få nerver i kroppen. Inga Låmi - Norges største jenteskirenn. Joda, her satses det friskt!
At det akkurat på denne dagen var kun 4 måneder siden man fikk tildelt hybel for et par uker framover på Sykehuset Levanger, gjorde vel opplevelsen ekstra sterk (og tildels enda mer ugjennomtenkt!). Det er vel få som hadde tatt sjansen på å satse sine sparepenger på at undertegnede skulle legge ut på skirenn i mars, hvis det hadde blitt utlyst et slikt veddemål for et par måneder siden. Desto mer tilfredsstillende å krysse mållinjen etter 15 km i løypene på Birkebeinerstadionen på lørdag :)
Når man samler 3800 mer eller mindre virrende damer på en og samme stadion, er det viktig med god organisering. Noen startet mens andre varmet opp, slik gikk det pulje for pulje.
Lite ante undertegnede om hvor langt det kan være mellom alvor og humor i slike sammenhenger. Her var det representater for begge retninger! Fra dødsens alvor til renspikka moro. Gjett hvem som ble et irritasjonsmoment i løypene for hvem? Maken til skuespill skal man lete lenge etter! Og ganske så fornøyelig for en observerende debutant ;)
Dess lenger ut på formiddagen, dess flere som skulle til start. Tilslutt var det damer, ski, staver og skismurning over alt! En noe spent debutant tasset til startoppstillingen. Og angret med ett hele ideen (som i november virket så god!) - men nå var det jo alt for sent å trekke seg, så det var bare å bite i det sure eplet (eller i denne anledningen en litt småbrun banan) og stille seg i startkøen.
Men når solen skinner fra skyfri himmel, det er -2 grader og silkeføre, ja da glemmer man fort aller bekymringer. Og tenk - det gikk! Man kom i mål.
De siste metrene gikk oppover dette oppløpet.
Og et lite øyeblikk var man nok nesten like glad som Northugen over å ha klart de 15 km akkurat like bra som man hadde håpet på ;)
Kanskje (med vekt på kanskje) har man fått litt sansen for dette med ski, altså. Noe som må sies å være noe merkelig med tanke på at undertegnede ikke kan å gå på ski, men heller padler seg avgårde som en sel i motvind. Man skal vel ikke se bort i fra at en liten basill har bitt seg fast (og denne gang en basill av det positive slaget!)!
Forberedelse og restitusjon er av avgjørende betydning for seriøse skigåere (det har jeg lest ett eller annet sted...) - og det området kan man i alle fall ikke skylde på, dersom man skal forklare manglende fart og kondis denne gang. En fantastisk helg på det 7-stjerners hotellet "Olsen cross- country lodge". Makan til service skal man lete lenge etter...
Så kan man avslutte en flott weekend i drømmeland... og drømme om nye kilometer med nypreparerte løyper, sol og skiturer :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar