Man skulle tro at når man nærmer seg en slik anstendig alder som undertegnede, så var det et visst potensiale for å lære av sine feil. Men det kan altså herved avkreftes. Like sikkert som at avisbudet med Adresseavisen er forsinket om morgenen hvis det har regnet, snødd eller blitt litt kaldere i løpet av natta, så ender man opp i en psykisk nevrotisk tilstand hver etterjulsvinter. Årsak? Stadig tilbakevendende ugjennomtenkte ideer som skal settes ut i livet med tikkende hormonbomber i hovedrollene. Skuldrene på administratoren i dette kreative kaoset kryper oppover, proposjonalt med antall uferdige nummer som skulle vært ferdige helst i forrige uke.En tenårings oppfatning av begrepet "tid" må være tildels udefinert og uprøvd, for det harmonerer i alle fall ikke med en som snart er nærmere 40 enn 30 (skrekk og gru...!!). Et titalls diskusjoner om hvor god tid man egentlig har, hjelper lite - ja, vi kan vel gå så langt som å si ingenting! Og det hjelper jo heller ikke særlig på skuldrene...
Men hvorfor lærer man aldri?
Det kan jo ha noe å gjøre med antall latterutbrudd som høres i løpet av en øvingstime eller to. Eller smilene som går fra øre til øre når dansetrinnene eller 2.stemmene endelig satt som de skulle. Eller når man hører et par gutter synge og nynne seg igjennom kantina på vei til en eller annen time. For ikke å snakke om når elevene ser på hverandre og utbryter: "Så flink du er!" - og vedkommende som har mottatt denne spontan-erklæringen vokser minst 3 cm, og stråler resten av dagen.
Da er det ikke så farlig om man er i ferd med å gå på veggen av ren frustrasjon og stressnivå innimellom... det er verdt hvert et minutt ;)
hmm :P
SvarSlett