Vel, nå er det nok en gang bekreftet. Skal du bo på permanent basis i Trøndelag, bør du være utstyrt med en god dose tålmodighet, ha evnen til å glemme fort, kunne gjøre om på planer i siste sekund og ikke minst ha et meget velutstyrt klesskap. Været den siste uka har vært omtrent som en gjennomsnittlig skoletime. Man går friskt ut til en uforutsigbar mengde hormonbomber og innser innen fem minutter at her må det improvisasjon til for å kunne holde tritt med alle hendelser som oppstår i tide og utide. Vinterferien skulle være spekket med ski både nedover og bortover, og man skulle beære sitt legeme med frisk luft, appelsin og samle nye fregner. Opplegget var gjennomplanlagt og hadde gått igjennom grundige konsekvensanalyser. Men her må det ha vært et innslag av feilvurdering (kan det ha vært inspirert av Rock City?), for en av deltakerne i planen gikk hen og improviserte underveis (helt uten å konferere med andre deltakere i planen.). Improvisasjon er ekstremsport. Dersom man ikke følger klare rammer, kan man ende på villspor. I dette tilfellet endte det på et sykehus på Lillehammer. Noen som forøvrig ikke kan sies å gi verken spesielt mye frisk luft, mye appelsin eller mange fregner (det hjalp jo ikke særlig på humøret at været var aldeles magisk med perfekt antall kuldegrader og sol fra skyfri himmel...). Heldigvis gikk improvisasjonen fort over, og ved helgens slutt var man atter klar til å gi alt i skisporet. Det var da det skjedde. Igjen. Trønderværet. Det var jo ikke annet og vente. I ukesvis har man blitt bortskjemt med sol og kulde (en stund trodde man at Dovre faktisk var flyttet en 40-50 mil nordover). Regn. Snø. Vind. Hagl. Mer regn. Mer vind. Regn igjen. Dette er den korte oppsummering av siste ukes klima. Et kort blikk ut ruta bekrefter at det mest praktiske framkomstmiddelet på jordene nedenfor huset må være vannski. Eventuelt en slik sykkelbåt som man av en eller annen grunn på død og liv skal kave rundt med på stranda i syden. Helgas skirenn henger i en tynn tråd. Eller rettere sagt en stor vanndam... Ikke en gang fire lag med klister i alle regnbuens farger kan redde dette skiføret.
Man forbereder morgendagens fakkelnatt med å finne fram aktuelle klær. I dette øyeblikk har man omtrent fire alternativ klare. En kort tur på trappa bekreftet nettopp at man mest trolig må ha på alle fire alternativ samtidig. Brrrrr....... Vil du unngå den totale forvirring og frustrasjon: Ikke les yr.no eller storm.no. Og for all del: Fall ikke for fristelsen til å sammenligne nettstedene! Det vil kun medføre høyt blodtrykk og vedvarende depresjon. Du må umiddelbart ta permisjon fra jobb og legge alle fritidsaktiviteter på hylla, da det vil være heltids beskjeftigelse å holde tritt med været som er varslet til en hver tid. Trønderens værvett-regler: 1. Tro aldri at det blir fint vær. 2. Stol aldri på et solglimt. Det kommer trolig regn før du får av regnjakken 3. Tro aldri at det blir fint vær 4. Dra aldri på lange turer (over 30 minutter) uten vindjakke, skoovertrekk og skjerf 5. Tro aldri at det blir fint vær 6. Bli ikke for glad av pent vær. Det blir snart verre 7. Tro aldri at det blir fint vær 8. Gled deg ikke over dårlig vær på Østlandet. De ler dobbelt så mye av trønderne når været snur - noe som skjer før du aner det 9. Tro aldri at det blir fint vær 10. Kan du følge de ni reglene over? Gratulerer: Du kan bli en super trønder!
Av og til finner man liksom ikke ord som passer. Hvordan beskrive en så herlig følelse som å skli bortover i skiløypa i -13/-14 grader, strålende sol, skyfri himmel - og hele ettermiddagen foran deg? Bare en ting å si: Magisk! (ja, eller trolsk, som enkelte nok ville sagt det)
-13 grader er relativt kaldt. I slike tilfeller er det helt vanlig å ta fram vinterbekledningen, og iføre seg litt ekstra klær i forhold til en vanlig jobb-innedag. Her må undertegnede sies å ha gått på en aldri så liten smell. Det er ikke til å stikke under en stol at man nok er anlagt slik at man til en hver tid søker en aldri så liten varme-hule. Det har denne etterjulsvinteren medført at standard morgenutrustning for en dag på skolen har vært stort skjerf og minst ett ullplagg (ja, enkelte dager har man sågar skeiet ut med to) på legemet. Mmmm, godt og varmt! Men det er jo innendørs... Dilemmaet oppsto i det man innså at man skulle bevege sitt legeme utendørs. Hvordan kle på en allerede over middels godt påkledd kropp? Og kan man i det hele tatt unngå å fryse når man har lagt lista såpass høyt? Enkelte sjanser må man ta. Taktikken ble i stor grad inspirert av Rema 1000. Det enkle er ofte det beste. Dobbelt av alt! (ja, bortsett fra lue. Om man ikke regner med den ene bøffen som ble trekt over hodet under lua, selvfølgelig). Taktikken viste seg å være i overkant vellykket. Etter en og en halv time med varmeste temperatur på - 13, kom man inn gjennomvåt av svette. Ikke en tråd tørr. Så neste gang bør man kanskje velge en litt mer gjennomtenkt taktikk. Og er man virkelig dristig, prøver man en dag innendørs uten ull. Men det er bare om man riktig føler for å være dristig. Og det gjør man jo sjelden. Men det har jo skjedd undre før... hvis ikke får man tro at skjerfet kommer av til St.Hans!
Februar. Det er liksom noe forløsende med februar. Den fryktede januar er over. Regningsbunken er igjen i ferd med å stabilisere seg på et normalt nivå, julematen er endelig ute av frysere og kjøleskap, dagene blir stadig lysere, og sola begynner å varme en kropp som hungrer etter D-vitamin. Februar er vinter. En helg med både alpint med lavende snø, og langrenn i strålende sol er energikick av dimensjoner. I KIA-en på vei hjem, satt man i egne tanker, og reflekterte nettopp over denne februar-gleden som skyllet gjennom kroppen. Det var da man satte tyggegummien i halsen. Rattet tok en sterk vridning til venstre (takk til høyere makter - om det nå skulle finnes noe slikt - for at det ikke kom noen i motsatt kjøreretning!), og et bitte lite øyeblikk var det nesten så pusten stoppet opp. Vududalen. Når slutter de å feire jul i Vududalen? Juletre, juledekorasjoner, lys i alle regnbuens farger, høyt og lavt.... Og dette er greit, altså? En med litt over middels tiltakslyst som ønsker å vise potensielle kunder sitt hjemmeutsalg av alskens varer, må søke i det vide og det brede om tillatelse til å sette opp et enkelt stilrent skilt med en pil på. Dersom du er heldig får du avgjørelsen utsatt og saken tatt opp til vurdering om 3-7 måneder igjen. Det er fortsatt ikke gitt hva svaret måtte bli. Men å lyse opp en hel dal (ja, nå kan man jo kanskje skjønne at man trenger en viss opplysning av en sådan plass som ikke akkurat er verdens navle), det byr altså ikke på problemer. Uforståelig... Det heter i en julesang at "julen varer helt til påske". Nå nevnes det vel i samme sang, at "det er ikke sant, for derimellom kommer faste". Til helgen er det fastelaven (hva får egentlig høyst oppegående mennesker til å pynte sine respektable hjem med fjær i alle verdens grelle farger?Vel, det er vel kanskje et spørsmål man ikke skal behandle denne gang. Men rart - det er det!). Det ventes spent på hva som skjer i Vududalen? Varer julen til faste? Og hva er det neste? Hele Vududalen full av påskekyllinger og malte egg?
