Gresskar. Indianerne dyrket gresskar. Allerede 3000-4000 år f.kr. dyrket de gresskar. Ikke så underlig akkurat det da i grunnen. Hva hadde man vel da for alternativ. På den tiden var nok begrepene eksport og import en smule ukjent. Så da en liten sulten indianer en dag ramlet over en stor oransje frukt, tok han sjansen. Og jammen overlevde han smakingen. Slik gikk det nok til at indianerne begynte å spise gresskar. Stakkars folk. Bruksområdet for denne uforholdsmessig store frukten er svært begrenset. Det eksisterer en god del oppskrifter for frukten, det skal syltes, kokes eller stekes. Mange mener at frukten er fascinerende. Vel vel... greit nok. Men smaken da? Enda har undertegnede til gode å finne noen som med hånden på hjertet kan si at gresskar er godt. Artig å lage selv, gir en spesiell smak, gir kjøttet en ekstra piff..... joda, uttalelsene er mange. Men godt? Nei, det ordet er det svært få som tar i sin munn. Så, for å finne flere bruksområder til denne litt ubrukelige frukten (bortsett fra til sultne små indianere), fant noen andre på det amerikanske kontinent på den geniale ideen å lage skumle figurer ved å ta ut innholdet og skjære ut skjeve ansikt. Klassisk. Når vi ikke liker maten, leker vi med den i stedet. Dette tar til fra det øyeblikket mor gir sin lille håpefulle maten i hånden for første gang. Etter å ha kjempet med å få ut alt det oransje fruktkjøttet, fortjener man belønning. Da tok den lille amerikaneren en liten sjokoladebit. Dessverre for den lille amerikaneren var det den siste biten (og alle som har tatt den aller siste biten med sjokolade, vet hvor trist det kan være!). Ingen flere sjokoladebiter, og fortsatt lyst på sjokolade. Amerikaneren var ikke født bak en stol (et aldeles merkelig uttrykk i grunnen... meg bekjent er det svært få som er født bak en stol. Uttrykket må således kunne sies å dekke ganske mange av oss), han tok med seg en liten kurv og gresskaret som han hadde skåret ut et ansikt i. Så gikk han til naboene nedover gaten. Når naboene åpnet døren, holdt han opp gresskaret og truet med å skremme dem, hvis de ikke ga han godteri. Etter en runde gjennom hele gata, kunne den lille sjokoladesugne amerikaneren slenge seg på sofaen med kurven full av sjokolade. Vel tilfreds med at han endelig hadde funnet et fornuftig bruksområde for frukten gresskar. Vel, sånn tror undertegnede at denne uforståelige tradisjonen med å springe rundt i kostymer og tigge godteri kom til landet. Ja, bokstavelig talt utpå landet. For dette ser ut til å spre seg som en middels hard influensaepidemi... Neste år skal man tenke ut et "omvendt-konsept". Da skal de som ringer på få en overraskelse de sent vil glemme...så skal vi se hvem som skremmer hvem!
Med utgangspunkt i at det er en viss sannsynlighet for at undertegnede en gang i framtiden skal bosette seg på en gård, fant man det i dag naturlig å trene gårdsjente-husmor-genene (de har delvis ligget i dvale, ja man kan vel nesten si brakk i laaaang tid!). Man er da ikke odelsjente for ingenting! For det er vel helt naturlig at alle kvinnelige bosettere på en gård er kløppere innen alle grener hva angår bakst og matlaging? Ja, det sa i allefall min gamle farmor. "Du må no kainn å bak flatbrød og læms i hværtfaill", sa hun til en da ca fem år gammel lærling. Akkurat da virket det helt logisk. Mye virker logisk i hodet på en femåring. Det er imidlertid sånn at når man får noen år til på baken, så endrer logikken seg en smule... En som er optimist av natur, setter av og til i gang med litt uoverveide prosjekter. Dagens prosjekt var i så måte intet unntak. Planen var rett og slett bare å hive sammen en flatbrøddeig, og så lage litt flatbrød slik at man har fram til jul. En god plan. Teoretisk sett. Fram med oppskrift, og en kort memorering av gårdagens gjennomgang med en litt eldre ekspert på området. Her melder nemlig første utfordring seg. En oppskrift er ikke bare en oppskrift. Oppskriften er mer som et utgangspunkt å regne. Litt mer her, litt mindre der. Her er det mange fallgruver... Og da deigen skulle ha vært ferdig, var det helt tydelig at hukommelsen ikke var helt på sitt beste (kanskje i feriemodus?). En deig skal vel neppe kunne sammenlignes med en litt tykk suppe? Her var det bare å gå i gang med en storstilt redningsaksjon. Litt mer av ditt, litt mer av datt. Vips - så hang da deigen sammen, i allefall.
Trinn to: Bake ut. Alt utstyr på plass. Takket være optimistiske slektninger (og en fantastisk optimistisk tidligere kollega) er man godt utstyrt, hva takke-baking angår. Problem nummer to meldte seg umiddelbart: Deigen var helt umulig å bake ut. Nå tenker du kanskje at det er en overdrivelse, og at den bare var litt umedgjørlig i starten, og at undertegnede klager unødvendig over et lite filleproblem. Jommen sa jeg smør! (noe som forøvrig er et helt unaturlig uttrykk i Volans vokabular... Hva har vel smør med denne saken å gjøre?) Deigen var helt ubrukelig!
Etter en lang og hard kamp, fikk man etter hvert kjevlet ut noen leiver (ja, for det er det deigen heter på flatbrødspråket når man har tatt en liten dæsj, og er klar for å bake den ut. Viktig i det minste å ha det riktige vokabularet inne, spesielt når ferdighetene skranter). Undertegnede er for kunstnerisk frihet, og man bruker således ingen form for mal eller oppmåling når man baker ut. Dermed får hver enkelt leiv sin helt særegne fasong. Det skal da vises at ting er hjemmebakt! (og derom hersker ingen tvil, hva disse flatbrød angår!) Det er bare å innrømme det først som sist: Undertegnede har definitivt hatt bedre dager med kjevlet. I ettertid kan man prise seg lykkelig for at man opererte på egen hånd, for hvem vet hva kjevlet ellers ville truffet på sin strabasiøse ferd over leiv etter leiv... At man har et så velutviklet vokabular hva banneord og forbannelser angår, er til en viss bekymring. Sjelden har man fått bruk for så mange ukvemsord samtidig! Man kan nevne av problemer: For løs deig, satte seg fast i bordplata, satte seg ikke fast på takka, satte seg helt fast på takka, plutselig luftbobler m.m.
Etter å ha kjempet seg igjennom hele deigen (bare her vil jo enkelte karakterisere prosjektet som det rene idioti. De fleste ville jo ha stoppet på et langt tidligere tidspunkt! Men er man født sta, får det ofte slike konsekvenser), har man gjort seg noen tanker om prosessen neste gang det skal bakes:
sørg for å ta notater under muntlig gjennomgang av oppskrift (stol aldri på hukommelsen)
aksepter at deigen kan være en katastrofe - lag en ny!
når deig nummer to viser seg å ikke holde mål den heller, tross at man har fulgt oppskriften til punkt og prikke: Kast hele deigen og kjøp en pakke Korni
