Et snev av gjenkjennelse...

Av en eller annen grunn fikk undertegnede et snev av gjenkjennelse da man kom over denne stripa i dagens Dagbladet. Av hvilken årsak vites ikke, men det er en kjensgjerning at det å handle i en kolonialbutikk er av typen ekstremsport å regne for den som er litt over middels glad i gode saker!
Og ja... det har skjedd. Opptil flere ganger...

Vaskemaskinens evige vaskemarker...

Wrrom. Wrrooom. Wrroooooom. Wrr.....Wr...

Ja, omtrent slik. Den gamle vaskemaskinens siste sukk.
Det var ingen tvil om at ikke alt var som det skulle. Fra en maskin som det siste halve året har vært omtrent som en F16 på vei inn til landing under hver sentrifugering, var det knapt en lyd fra maskineriet.
Hm... hva var det? Var ikke det en liiiitt merkelig lukt? Nei. Som den evige optimist, kunne ikke det ikke ramle inn undertegnede at noe var litt utenom normalen. Kanskje man rett og slett ikke hadde satt på rett program? Vi prøver igjen.
Ny stille hosting fra maskinen (i ettertid mistenkes maskinen for faktisk å sympatihoste med eieren. Noe som kan beskrives som evigvarende søknad om ett års forbruk av kamferdrops, eller cognac på blå resept. Heldigvis får ikke eieren samme skjebne som maskinen etter sin hoste da!). Mer lukt. Du vet, en slik lukt du får når du har hatt stekepanna litt for lenge på plata på full guffe, med bare margarin i, før du får somlet deg til å ha oppi det som skal stekes. Altså: Brent!
Her var gode råd dyre. Hva gjør man når vaskemaskinen er i ferd med  ta fyr? Vel, strategien til undertegnede kan oppsummeres slik:

• stirr på maskinen i 60 sekunder sammenhengende, og se om det løser saken
• spring tre ganger rundt deg selv
• trekk ut strømmen
• stirr på maskinen i 60 sekunder sammenhengende, og se om det nå løser saken
• flipp fullstendig ut, og gjør det eneste antatte fornuftige i en sådan situasjon: Ring pappa

Heldigvis er man forskånet med en forståelsesfull familie, og i en sådan stund rykker familiens overhode ut på oppdrag. Det har blitt noe lettere for han som har 24-timers-vakt (364 dager i året - julaften er fri, da er man alltid samlet i vaktsentralen likevel) nå som utrykningsavstanden har blitt betydelig redusert det siste året. Noe som passer bra også når det lukter brent...

Kl.18.15: Panikk inntruffet. Maskineriet er definitivt ikke friskt.
Kl. 18.16: Det løpes uten plan og mening rundt på badet. Det lukter brent.
Kl. 18.17: Ny løping rundt på badet. Fremdeles uten mening. Lukter mer brent.
Kl. 18.18: Telefon til vakthavende. Ordre om handlingsforløp mottatt.
Kl. 18.55: Ankommer Expert Moan.
Kl. 19.15: Ankommer Residensen. Whirlpool ut, AEG inn.
Kl. 19.34: Første prøvevasking i gang.

Effektiviteten lenge leve!

Nær elg-opplevelse

Helgen har vært viet oppvekking av en ganske så forkommen kropp, som de siste tre uker kun har begevet seg de høyst nødvendige meter man må tilbakelegge for å kunne overleve. Man har innsett at skal man klare å drasse denne kroppen opp på topptur om få dager, må man i hvert fall snart få den til å virke.

Sopptur. I utgangspunktet en relativt god ide. God temperatur, delvis sol. Tørt i marka og stor optimisme på egne vegne. 

Helt oppslukt av sin egen entusiasme, enset man ikke hva som foregikk rundt seg. Da man plutselig skulle se seg til siden, kunne man se inn i to store øyne. Øynene var som klistret på undertegnede. Her snakker vi regelrett stirring. Det er ikke pent å stirre på folk. Alle med et visst snev av oppdragelse vet jo det. Men dette ligger kanskje ikke inne i den normale elg-oppdragelsen? Det kunne virke som det manglet en viss elgeskikk på akkurat dette feltet.

Hva gjør man? Man er jo ikke kjent for å være av de mest kjapptenkte, så mens hjernen jobbet på spreng var det bare en ting å gjøre, man stirret tilbake (unnskyld mor, men litt dårlig forberedelse på elgmøter må man si at oppdragelsen har hatt!). Litt overrasket (hvor kom den fra?), litt nysgjerrig (jøss, den var jo litt kul), litt undrende (det må da klø en del å ha så strihåret pels?) og en smule urolig (for var det ikke en lyd til der borte i krattet?)

Så sto vi der da. Undertegnede midt på skogsveien, med ryggsekken godt fastspent til ryggen og hendene i lomma. Elgen 4 meter unna. Uten ryggsekk, men med alle fire beina godt plantet på jorda. 

En som har holdt sofaen i ukesvis løper ikke i utrengsmål. Det var derfor helt uaktuelt å legge på sprang før en hver detalj i situasjonen var analysert. Elgen virket imidlertid å være både sunn og frisk, og kunne framvise inntrøndersk rekord i retningsendring! Vips - så hadde den snudd seg rundt og hoppet elegant (eh... nei... unnskyld elgen, men særlig elegant. Det var det vel kanskje ikke. Begrenset hvor elegant du kan løpe på fire lange, tynne, fyrstikkbein med en klumpete pelskropp på toppen!) rundt. Og så la den på sprang. 

Og nå har vi kommet til det tidspunkt da undertegnede ble virkelig overrasket. For plutselig begynte to små trær å bevege seg. Og jammen løp de ikke etter den lett hoppende elgen inn i skogen. Antakelig må man i nær framtid avlegge optikeren et besøk, for de to små (litt rare) trærne viste seg altså å slett ikke være trær. Snarere to små elg. Det slo meg plutselig: Hvor mange av de litt rare trærne man har sett i det siste, har faktisk hatt både pels og puls?

Sånn i ettertid er det litt vanskelig å anslå hvem som ble mest overrasket. Hun som så to trær løpe, eller tre elger som ante fred og ingen fare der de inntok dagens lunsj gnagende på små løvtrær.

Tenker de kommer til å fortelle det til alle elg-vennene sine, at de ble overrasket midt i lunsjen av et uoppdratt menneske som stirret på dem. Så kan jo jeg fortelle til mine ikke-elge-venner, at jeg ble overrasket midt i min skogtur av tre dyr som slett ikke var interessert i å bli nærmere kjent med meg. Heldigvis.

Og ja... det ble sopp til middag!