Skrekksamtalen

I dag ringte telefonen.
Telefon er en fin ting.
Som regel er det ganske hyggelig at telefonen ringer (det er jo et paradoks at man faktisk fortsatt kan ringe med mobiltelefoner, forresten.... hvem skulle trodd det?). Ja, hvis man ser bort fra alle overhyggelige telefonselgere som skal selge nok et ultrabillig mobilabonnement. Det er vel eneste gangen undertegnede faktisk med klar viten og vilje går inn for å lyve, hver gang disse selgerne er på tråden. Det er ikke måte på hva slags enormt gode abonnementsbetingelser de må matche. Og samme resultat hver gang: Selgeren gir opp. Selger 0 - Volan 1!
Vel, i dag var det altså ikke en selger, og humøret steg betraktelig da dette var avklart. Det var faktisk med en viss forventning man ventet på presentasjonen. Kunne det være Norsk Tipping som var på tråden etter gårdagens milliongevinst? Eller kunne det være fra konkurransen som hadde sydentur til premie? Det er vel ikke vanskelig å forstå at fantasien fort kan løpe litt løpsk hos enkelte... Ikke rart det kan ta litt tid å jobbe noen ganger.... Uansett, snart ville vel vedkommende komme til poenget.
Det var da det slo ned som en hammer i hodet... denne stemmen har man hatt på tråden tidligere. Det var som om eksemet slo ut i full blomst. Kroppen begynte å skjelve. Svetten piplet i panna. Blikket flakket, i håp om å finne en mulig utvei. Men det er jo helt umulig å løpe fra en telefon man holder i hånda, så telefonen fulgte jo med både rundt stuebordet og ut i gangen. Det var bare å innse at slaget var tapt. Sakte seg kroppen ned mot gulvet, og tilslutt satt man med telefonen i hånden og tårer i øynene. Det var bare å stålsette seg for beskjeden som nå ville komme. Og beskjeden den kom:

Tannlegetime 12.april kl. 18.00.

Så nå ser man fram til 33 dager og 19 timer og 18 minutter med ukonsentert småskjelving. Fint vi sier i fra i god tid...