En bønn i desperasjon....

Kjære Gud, jeg har det vått,

takk for regnet jeg har fått.

Du er god, du lar det regne,

men må si på alles vegne:

nok er nok, det må du se,

slutt å la det øse ned.

Herved erklæres skisesongen for over!

Herved erklæres skisesongen for over. Etter å ha tilbragt dagen i strålende fjellandskap med mål om å bevege sitt legeme i strålende sol (eneste frykten er at flaksen for 2012 hva vær angår nå er oppbrukt) over riksgrensen, er det bare å legge skiene i bua.
At man hadde delvis bakglatte ski i 3,4 mil (av hele 3,6) nevnes ikke. Ei heller at turselskapet stiftet nærmere bekjentskap med bakken (og i etterkant bekjentskap med personer langs løypa som lapper sammen folk).
Man kunne nevnt at glien var totalt fraværende (noe som i seg selv er dårlig deal når 50% av løypa er perfekte gliflater), men det gjør man ikke.

Nei, da kan man heller være oppriktig glad for at værgudene endelig så ut til å spille på lag (man har i ukesvis trodd at disse gudene har gått over til motstanderlaget!), at det var masse blide og hyggelige folk å møte på sin vei, at turselskapet var upåklagelig, at saftstasjonen kom i akkurat rette øyeblikk, at man har fått to fregner midt på nesa, og at man ikke har mer vondt i kroppen enn at man kanskje kan finne på å ta en spinningøkt i morgen. Men bare kanskje. Kanskje ikke, er også et alternativ.
Inntil morgendagens tilstand er avklart, kryper man opp i sofaen med norskboka (ja, her skulle det gjerne stått krimboka, den interessante biografien, eller et stort kryssord, men er man lærer - ja, da er man lærer. Også på en søndagskveld) og en pose smågodt. Det er viktig å premiere seg selv etter endt sesong ;)

Recliner 1 - Volan 0

I skrivende øyeblikk har undertegnede nettopp innsett at gårdagens kamp med opphavets såkalte godstol endte med tap og godt synlig seiersmerke signert en semsket recliner.
Ettermiddagen begynte så fint. Et herlig fiskemåltid (bra at familien tar ansvar for undertegnedes ukentlige inntak av omega 3!), faktisk så godt at middagshvilen etterpå ikke var til å unngå. Det faktum at man har bosatt seg på noe som begynner å framstå som Midt-Norges mest forblåste boligfelt (!!), har også tæret en del på nattesøvnen i det siste, så middagshvilen var helt på sin plass. Mett og fornøyd tok man plass i opphavets recliner, en stol som har vært i familiens tjeneste en del år nå. Og hvilken middagshvil. Vi snakker ikke minutter. Vi snakker timer.
Men alt godt har en slutt. Så også middagshvilen. Det var på tide å stige ut av dette monsteret av en stol. Men akk, hvor vanskelig kan ikke enkle ting bli? For stolen hadde slett ikke tenkt å avslutte denne hyggelige stunden. Tvert i mot. Den strittet i mot med alle midler. Så der satt man da. Pent plantet med bena rett ut. Hyggelig i grunnen, men ikke når klokka tikker og går, og man helst skulle vært på vei ut døra med saksofonen over skuldra.
Det var bare en ting å gjøre. Her måtte superkreftene hentes fram. Her har man betalt i dyre dommer (er det egentlig et uttrykk man kan skrive? Norsklæreren går inn i seg selv og fundrerer....) i flere år på disse treningsstudioene for å holde legemet i noen lunde fysisk stand. På tide å vise at pengene har gått til noe fornuftig. Så man tok sats, bet tennene sammen og sparket fotbrettet inn igjen.
Og jammen gikk det. Det gikk så til de grader. Det gikk faktisk så bra, at foten raste i en forrykende fart inn i stolen, og traff med god presisjon midt på hælen. Resultat: Tidenes blåflekk og en perfekt Donald-kul!
Moralen er: Legg deg ikke til å sove middagshvil i en recliner, uten å ha forsikret deg om at du kommer deg ut av stolen igjen uten varige mén!

Inntil videre hviles den blå foten pent på sofakanten, mens det studeres værmeldinger, smøretips, ernæringsråd og det som verre er. Til helgen står man overfor sitt livs (mest ugjennomtenkte) utfordring hva skiaktiviteter angår, og foreløpig er det helst vannski man skal prestere på, virker det som. Mon tro om man må ha snorkel i sekken for sikkerhets skyld....

Skrekksamtalen

I dag ringte telefonen.
Telefon er en fin ting.
Som regel er det ganske hyggelig at telefonen ringer (det er jo et paradoks at man faktisk fortsatt kan ringe med mobiltelefoner, forresten.... hvem skulle trodd det?). Ja, hvis man ser bort fra alle overhyggelige telefonselgere som skal selge nok et ultrabillig mobilabonnement. Det er vel eneste gangen undertegnede faktisk med klar viten og vilje går inn for å lyve, hver gang disse selgerne er på tråden. Det er ikke måte på hva slags enormt gode abonnementsbetingelser de må matche. Og samme resultat hver gang: Selgeren gir opp. Selger 0 - Volan 1!
Vel, i dag var det altså ikke en selger, og humøret steg betraktelig da dette var avklart. Det var faktisk med en viss forventning man ventet på presentasjonen. Kunne det være Norsk Tipping som var på tråden etter gårdagens milliongevinst? Eller kunne det være fra konkurransen som hadde sydentur til premie? Det er vel ikke vanskelig å forstå at fantasien fort kan løpe litt løpsk hos enkelte... Ikke rart det kan ta litt tid å jobbe noen ganger.... Uansett, snart ville vel vedkommende komme til poenget.
Det var da det slo ned som en hammer i hodet... denne stemmen har man hatt på tråden tidligere. Det var som om eksemet slo ut i full blomst. Kroppen begynte å skjelve. Svetten piplet i panna. Blikket flakket, i håp om å finne en mulig utvei. Men det er jo helt umulig å løpe fra en telefon man holder i hånda, så telefonen fulgte jo med både rundt stuebordet og ut i gangen. Det var bare å innse at slaget var tapt. Sakte seg kroppen ned mot gulvet, og tilslutt satt man med telefonen i hånden og tårer i øynene. Det var bare å stålsette seg for beskjeden som nå ville komme. Og beskjeden den kom:

Tannlegetime 12.april kl. 18.00.

Så nå ser man fram til 33 dager og 19 timer og 18 minutter med ukonsentert småskjelving. Fint vi sier i fra i god tid...

Et hjertelig gjensyn!

Mars. Sol. Bare veier.
En sammenheng som ville vært relativt utenkelig på tidligere bosteder, men som har vist seg som en realitet i nærområdet rundt residensen.
Slike tilstander har satt legemet i en slags virrende, forventningsfull rastløshet, og det var rett og slett nødvendig å aksjonere.
I kveld har derfor undertegnede hatt et gripende gjensyn med sine to gode venner Vipera og Scott, etter en lang lang vinter. Det er litt usikkert hvem som var mest fornøyd, men alle tre viste lutter glede på sin egen måte. Undertegnede trippet som en unge foran julegavehaugen, og ville garantert hatt et smil helt rundt hodet, hadde det ikke vært for at ørene sto i veien. Scott tok på sin side en liten piruett, før han fant plassen sin i garasjen. Vipera har nok vært litt overivrig etter å komme i gang denne våren, og har dratt på seg en lei gir-betennelse og litt bremsehoste. Alle som har hatt gir-betennelse vet at det eneste som hjelper er en tur til doktoren for litt ekstra pleie og utskifting av livsviktige deler. Så i morgen bærer det til sykkel-doktoren. Det ventes en liten uke sykmelding før han igjen er klar til dyst.
Det er vel en overveiende stor sannsynlighet for at man kommer til å gå på en smell, hva vår-entusiasmen angår. Det ville vel vært noe sånt som ny Julsborg-rekord om man ikke får noen flere snøfiller før våren har tatt overhånd. Men det er jo lov å håpe...
Og skulle det vise seg at vinteren kommer snikende igjen, er det vel bare å ta med skiene på fjellet og trene iherdig... det er en viss sjanse for at man er i ferd med å utfordre legemet til en utskeielse den aldri har sett maken til (igjen! Nok en gang har støtteapparatet sviktet, og man har fått det for seg at det er en god ide å gå skirenn... Hvilket man jo trygt kan betvile!).

Kjære yr.no: Det bestilles herved sol og vindstille f.o.m. 6.mars t.o.m. 31.oktober.