Å hei og hei og hei, og hååå....

Se for deg en mann som kjører en liten scooter på en øde vei. Han har langt igjen til han er framme, men er besatt av tanken på å komme først. Bak seg hører han det kommer et digert vogntog som har fått opp en voldsom fart. Han snur seg, og ser at den sorte og hvite kolossen nærmer seg i voldsom fart. Han frykter å bli overkjørt, og han kjenner angsten komme idet han merker at motoren på den lille blå og hvite scooteren fusker litt.......

Slik føles det å være Molde-spiller for tiden.

Forventninger?

I Volans verden ble man i dag nærmest tvunget til å reflektere over et ganske forslitt uttrykk. En av kidza kom plutselig bort til undertegnede og spurte så forsiktig: "Hva er egentlig forventninger?"
Her kunne det selvfølgelig være fristende å si at spørsmålet utløste en rekke av spektakulære forklaringer som bergtok denne tassen, og som satte varige spor i form av omfattende kunnskap og utvidet livsvisdom. Vel... nei. Litt perpleks fikk man da kokt sammen en forklaring, og poden så ut til å godta forklaringen uten protester (man kan virke ganske så overbevisende om man bare går inn for det!). Hendelsen druknet så i tusen andre hendelser, og ble ikke viet en kalori i løpet av arbeidsdagen.
Ikke før man igjen satt i bilen på vei mot Trondheimsfjordens perle, fikk man tid til å tenke videre på denne tanken. Forventninger?
Et minutts ettertanke fikk undertegnede til å innse at man i disse tider har ganske mange (og store!) forventninger. Forventninger til å flytte inn i splitter ny arbeidsplass om ganske så nøyaktig to uker. Og ikke nok med det ... (ja, utsagnet kvalifiserer til å vikariere som knivselger på martnaen, men det passet liksom her da) forventninger til å flytte inn i den nye residensen - og endelig bli nessebygg på heltid. Langtidsforventningene spente fra hyttetur med gjengen over alle gjenger, til fjelltur i høytsvevende områder. Av korttidsforventninger må nevnes å overvære foredrag med en her på bloggen hardt omtalt trondheims-dame (kanskje var det i rundt påsketider?) neste helg. Ja, vi snakker her om hun som klarte å få undertegnede til å sette knekkebrødet i halsen, og som rett og slett klarte å framprovosere egen produksjon av frokostblanding - i ren og skjær protest! Du slette tid - damen skulle visst hvor skeptisk hennes kommende publikum er!
Etter et kvarters refleksjon over emnet, kom man fram til konklusjonen. Ikke av de helt store konklusjoner. Den vil neppe bli omtalt i noe vitenskapelig tidsskrift. Ei heller i Trønderavisa. Ikke så mye som en notis i lokalavisa (selv om det der hender fra tid til annen at det ikke bare er de store nyheter det fokuseres på!). Konklusjonen må nok sies å være mest til internt bruk.
Sannsynligheten for at alle forventninger blir innfridd, må sies å være på linje med sannsynligheten for å vinne i lotto. Men det er en stor forskjell mellom Norsk tippings største inntekstkilde og forventninger: Når det gjelder forventninger, kan man også få utbetaling også på delvis måloppnåelse. Og kanskje er det beste med forventningene nettopp det å ha det som forventninger? Kanskje er tiden du går med forventningen vel så god som når forventningen blir innfridd?
Ingen tvil om at dagens utfordring fra den lille poden ga rene "Sokrates-effekten"... kanskje en ny filosof har sett dagens lys?

Inn i en trådløs tilværelse

I høstens kaotiske hverdag mellom pappesker, bager og plastbokser, prøver man å leve et tilnærmet normalt liv. Ikke helt enkelt når alt man skal ha alltid ligger på feil sted (eller som regel på et helt ukjent sted!). Noen ganger kan det gå så langt at man kjenner kroppstemperaturen stige to grader i ren og skjær ukontrollert irritasjon. For termosen burde da virkelig ligge i pappesken merket "Termoser"? Men hva finner man i den esken? Kaffemaskinen? Egentlig litt artig forveksling, tenker du kanskje? Ikke klokka 06.15 når du skal hive kaffe på termosen, koke sammen en matpakke, pakke sekken, og ha på et ukjent antall vanntette klær før skogdag (i mildt sagt våte omgivelser) med kidza på Nesset. Et eller annet sted i pakkingen i residensen på Byåsen må det ha skjedd en kortslutning. Og den kortslutningen kan fort bli til en kjede av kortslutninger, for humøret vakler når man til stadighet finner noe annet i esken enn det man har blitt forespeilet på utsiden!
For å lette hverdagen noe, har man i dag gått til anskaffelse av en ny trådløs router. Den forrige virket akkurat.... i 0 minutter. Det er vel sikkert så og si rekord. I de tider var ikke husstanden særlig effektiv når det gjaldt å få ordnet ting som ikke virket, så den ble bare stående der... og vi snakker ikke måneder - men år. Noe som ikke var noe problem i det hele tatt - så lenge naboen hadde ukryptert nettverk! Nå har man imidlertid flyttet til grisgrendte strøk, og her kan man ikke akkurat støtte seg til uforsiktige naboer. For naboer i disse strøk, er hus man kan skimte en liten bit av fra vinduet om man legger godviljen til. Og trådløst nettverk har de tydeligvis ikke. Undertegnede gikk derfor besluttsomt inn i butikken og forlangte ikke den billigste, men den enkleste routeren på markedet. Butikkmannen prødve å skjule et smil da han kom med esken - "Garantert suksess", sa han. Makan til selvsikkerhet? Men tror du ikke mannen hadde rett? Plug and play!
Nå kan man selvsikkert slenge seg på sofaen og surfe på nettet, mens man fyrer i ovnen og ser litt på tv. Man har da montert router, må vite.
Og skulle det bli litt kjedelig kan man bare tenke tilbake på gårdagens vellykkede kveld... gjensynsgleden ville ingen grense nå da man traff igjen gamle (ja, ikke gamle - beklager til de som måtte føle seg støtt av tanken, men tidligere) kolleger. Magisk gjeng - fortsatt!
Det gledes til "en sånn tur" med gjengen igjen! Oh store lykke....

1668 m.o.h.

Etter en hel vår og sommer der man har tilbragt ganske så mange helger i motbakke, fant man det helt naturlig å starte høstmåneden september i nok en motbakke. Denne gang skulle det fort vise seg at motbakken var av et slag som for undertegnede var nokså fremmed. En grunn til det kan selvfølgelig være at man har vært travelt opptatt med å pleie et relativt krevende forhold til Vipera, men det er vel nokså åpenbart at undertegnedes anstrengte forhold til høyder, har spilt en stor (hoved-)rolle her!
Etter å ha vært så heldig å ha fått en invitasjon til å være med på tur, fant man det likevel lurt å legge avgårde opp i høyden. 51 damer fra Nessegutten sp.kl. på tur til Snota! Det ville ikke overraske noen om det i etterkant går gjetord om denne ferden, enten det være seg en fenomenalt antall som var på tur (Levangernessets versjon av "Da damene dro" kommer vel snart på dvd?), eller på grunn av suset i det bussen eller damene passerte nye steder (denne gjengen høres nemlig når de er på tur!).
Kl.09.00 lørdag morgen tok undertegnede sine første steg mot Snota. 6 timer senere, sto man (lettere skjelven) på toppen, og trodde knapt sine egne øyne. Toppen! Det ville vært en ren og skjær overdrivelse at det gikk som en drøm oppover, da klatring under isbreer og opp bratte berg aldri har vært noen prioritert aktivitet i Volans verden, men takket være fantastiske motivatorer (og at man innså at man slett ikke turte å snu og gå ned samme vei alene!!), nådde man altså 1668 m.o.h. Fantastisk!
Men som det så ofte er her i livet: Når det har gått opp, går det ned. Og jammen gikk det ned. Det gikk så ned, at det en stund var usikkert om det kom til å ta slutt på å gå ned. Takket være et utholdende regnvær (som hadde vært på ferde ganske så lenge før vi kom også) og våte berg og søkk-tung myr, brukte man omtrent like lang tid ned som opp!
11 timere senere sto man - lett skjelvende i beina - og så opp mot Snota. Nesten uvirkelig at man hadde vært der oppe i skyene.
Status to døgn senere: Fortsatt gøy å ha fullført til toppen. Men springe opp trappa for å hente noe i 2.etasje? Glem det!