Tøffe jenter spiser sushi!

Og der - var et kapittel over i Volans verden. Man kan vel ikke akkurat si at de siste dagers opplevelser har vært av de mest hurra-meg-rundt-dagene i undertegnedes liv. En ting er å forholde seg til at man nå skal skifte arbeidssted, bosted og omgivelser - men noe helt annet er det å forholde seg til at man skal forlate alle sine flotte kolleger. Derfor (ha overbærenhet!) blir nok dagens innlegg litt av det sentimentale slaget. Men fortvil ikke... snart må da munterheten være tilbake? Undertegnede lover et muntert innslag innen kort tid! (kanskje allerede et bacalaoinnslag til uka?)

På selveste St.Hansaften tak man altså farvel med tidenes kollegium - ingen over, ingen ved siden. Som tøff dame, gikk man hardt ut. Stålsatte seg i bilen over Heimdalsmyra, og gikk inn døren på jobb med stålansikt og intensjon om å gjennomføre en plettfri siste arbeidsdag med lærerne. Så var det altså dette med teori og praksis (eller som denne dagens tema egentlig skulle være, dette med overensstemmelsen mellom kart og terreng!)... Det hele havarerte vel egentlig ganske så tidlig på formiddagen, og derifra og ut i de sene nattetimer, fikk man til de grader revet ned et mangeårig prosjekt med å framstå som "tøff jente" (tøffe jenter har full kontroll, og gråter jo ikke!). Ganske fascinerende i grunnen... at det kan lagres så til de grader mye vann i et hode (eller ganske skremmende... for da kan det vel knapt være plass til så mye annet der oppe?)!

Så mye for den imagen, nå er den i alle fall historie.

Men: Innimellom snørr og tårer, var det små solskinnsopplevelser. Det er nesten så man i et ubevoktet øyeblikk kan falle for fristelsen til å føle seg litt snytt... For hvorfor har man ikke hoppet i det og prøvd dette fantastiske måltid tidligere? Irrasjonalitet? Idioti? Rett og slett sløvhet? Eller var det redselen for det ukjente?

Vel, i alle fall... da tre ubeskrivelige kolleger (fortsatt ingen over, ingen ved siden!) møtte undertegnede til middag, fant man det magiske: Sushi! Yammi! Suksessen var et faktum - og dette fortjente faktisk å bli dokumentert pr. foto.

Og med tanke på at dette straks ble etablert som "vi feirer sommerferie - tradisjon", gleder man seg allerede til neste sommerferie! (selv om man garantert må spise sushi lenge før den tid)

Vel... for å få kropp og sjel i vater etter slike tåredryppende dager, tyr man til en sikker vinner: Nå er sykkelen hentet fram, og det ventes en frisk tur i sommerlige temperaturer (ja, det ble faktisk nettopp to-sifret antall grader - om enn med et nødskrik...). Ingenting er som å rulle av seg noen bekymringer. Og det trengs litt rulling, nøyaktig to uker til startskuddet går i Trysil, og kroppen har vel mildt sagt sett bedre dager...!

Så kan man jo gå igjennom gode minner mens man tråkker seg opp og ned i Bymarka - og tenke på at man tross alt skal treffe igjen mange på hyggelige besøk utover høsten.

Man kommer til å savne alle GUS-ere, det er i alle fall helt sikkert. Hvem skal nå passe på, stable på beina, muntre opp, roe ned (og ikke minst: Jekke ned), begrense, rufse i (og kanskje til og med klemme på), korrigere, glede og skjemme bort undertegnede nå, mon tro? Ingen tvil om at man har vært svært priviligert!

God sommer ønskes alle - tidligere kolleger, venner og familie!

Og til skrekk og advarsel: Besøk bør forventes, for de vil garantert komme ;)