Når skal noen ta ansvar? Når skal noen gripe inn? Er det ikke storsamfunnets hovedoppgave å ta vare på samfunnets medlemmer - i medgang og motgang? Eller hva med "Tilsynet for idiotiske påfunn gjort i overivrige øyeblikk"? Er det nedbemanning som skyldes manglende handling? Eller er det lovløs bruk av overtid som har satt en stopper?
I Volans verden har man hatt nok et tilfelle av ugjennomtenkte handlinger. I utgangspunktet var ideen god (det tør man fortsatt å påstå - tross resultatet). Etter å har sett på www.yr.no og deretter ha hoppet oppfra stolen i pur lykkerus etter å ha fått presentert både varmegrader og oppholdsvær på en og samme dag, gikk man automatisk inn i drømmemodus. Nå smelter snøen! Bort med is, bare veier og stier. Fram med sykkelen!
Men ai ai ai... ettersom optimismen med tanke på vår hadde sunket i takt med at centimetrene med snø som har krøpet oppover verandaen den siste uka, var man jo slett ikke forberedt til å hive seg på en sykkel og legge bak seg mil etter mil. Drømmen endte altså med: Her må det aksjoneres!
Det virket derfor som en helt fornuftig kveldsaktivitet å ta noen ekstra minutter på spinningsykkelen, slik at man fikk vennet beina på litt lengre økter, først som sist. Noen minutter ekstra skulle vise seg å bli to lange timer... og for sekretæren i kortidsminneforeningen (eller var det nestleder?) ble dette glemt i all iveren. Den første timen var jo så gøy. Her var det bare å ta skikkelig i, det gikk som en lek - eller som knott i ost, som noen av og til bruker (må vel være smørost det, antakelig...). Men så var det bare det da... at det var jo enda en time igjen. Det ble de lengste 60 minuttene siden årtusenskiftet (og da er både tannlegebesøk og hospiteringen på hospitalet medregnet!). Og da alle minuttene var gått, var det bare såvidt man klarte å stå på de to beina som på en god dag holder legemet noen lunde oppreist. Men det kjentes jo egentlig overraskende greit ut. Kanskje det gikk ok, tross alt?
Vel svaret på siste spørsmål ble satt (med to strek under) i første undervisningsøkt påfølgende morgen. Beina gikk ut i streik. Om det er lønnsforhandlinger i år, eller om det er reforhandling av arbeidstidsavtale vites ikke, men noe var det. Beina streiket i alle fulle fall. Læreren ség ned på en krakk, og valgte taktisk nok å fortsette timen derifra. Beina var ikke til å stå på.
Ja ja, tenker du... her fikk Volan seg en lærepenge. Ja, hadde det bare stoppet der... Da kunne man tilskrevet idiotien til en litt dårlig dag, og prøvd å glemme opptrinnet først som sist. Men istedet går man altså hen og innbiller legemet at en økt med innebandy vil kurere skjelvende bein og murrende knær. I enkelte tilfeller skulle man nok ha hatt beskyttelse mot seg selv!
Det gikk som det måtte gå...
eller for å si det med en gang: Det går ikke. Ingen ting går. Her i huset er det ikke snakk om å gå en eneste meter. Legemet er parkert for kvelden, og vil tidligst bli flyttet i helt nødvendige tilfeller som påfyll av sjokolade eller andre livsviktige nødvendigheter.
Skal tro om man noen gang skal ta til vettet......? (!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar