Post-påske-tilstand

Et krøllete kvikklunsjpapir, noen tørre lomper i skapet, en inntørket appelsin... det er post-påske-tilstander i Volans verden.

Etter noen magiske dager i sommerparadis - ja, det føltes i hvert fall slik - med slike temperaturer at selv undertegnede kastet lua i flere dager på rad (ja, til og med ullstilongsen forsvant til slutt, selv om det satt virkelig langt inne!), så er man på vei inn i en slags apatisk smådepressiv tilstand, der man ikke vet helt hva man skal foreta seg...

Kvikklunsj-sesongen er definitivt over. Det er merkelig i grunnen. Så lenge man vet det er påske, er en tur uten kvikklunsj i sekken helt utenkelig. Sprø og god kjeks overtrukket med nydelig sjokolade. Ja, det kan gå med både en, to og tre til kaffen om man er skikkelig i siget. Men straks påsken er over, da blir det liksom noe stusselig over denne kvikke lunsjen... kjeksen er liksom ikke så sprø, og sjokoladen smaker helst best alene. Og man kan godt gå på tur, uten at det må ligge kvikklunsj i sekken. Man kan riktignok ikke legge ut på tur uten sjokolade, men det gjør man jo ikke om man har "godmatrauv-genet" operativt. Merkelig uttrykk forøvrig...smetter inn i rekken av "ord man ikke visste at man hadde i vokabularet, men som bare ryr ut etter å ha feriert på indre innherred i over en uke".

Når man er inne på ord og uttrykk litt utenom det vanlige "street-Melhus-language" som våre stadig tikkende hormonbomber ynder å omgi seg med, så har man i dag opptil flere ganger fått påpekt følgende faktum: "Du snakke da så rart... har du fått ny dialækt i påskeegget, eiller?" Ja, slik kan det gå... når man ferierer på tjukkeste Innherred i dagesvis. Etter en grundig analyse, har man kommet fram til at undertegnede per 26.04.2011 innehar en "native Inderøyning meets Byåsen foreigner"-dialekt. Et univers av total språkforvirring som kan sette en hver tilhører ut av fatning pga de underligste sammensetninger av ord og uttrykk.

Nei, man får håpe det går bedre etter en lengre språkreise i juli (eller sommerferie, som noen også kaller det), slik at man kan få orden på dette språkkaoset igjen.

Inntil den tid får man bare hoppe i det sure eplet og gå over grøten etter gresset som tross alt er grønnere dersom man har ti på taket... eller, hvordan var nå dette igjen?

oh store påskelykke

I Volans verden er man i skrivende øyeblikk i lykkerus. Nok en dag med påskelabyrint til frokost, svidde grillpølser, kvikklunsj og lunken termoskaffe til lunsj, ispedd godt selskap og strålende vær, med utsikter til en flott sykkeltur på ettermiddagen. Kan feriedagen bli bedre? Etter to relativt begredelige helgedager sånn værmessig sett, kom solen solen sigende i går formiddag - og dagen var reddet! I all hast fikk man fylt sekken med nødvendig påskeproviant, og satt nesen mot sjøen. Saltvann, lukt av tang, solvegg - behørig akkompagnert av en symfoni av kortnebbgås (her snakker vi hundrevis!). Joda - det er påske!


Obligatorisk meny gjennom hele påskeuka er grillede pølser. Eneste tillatte variasjon er ulike typer pølser. Hittil i påska leder kyllingpølser med jalapeno og ost. Magisk!




Som tilleggsproviant må man selvfølgelig ha et bredt spekter av sjokolade (det overrasker vel ingen at undertegnede har slikt i sekken....). Det gjelder å holde blodsukkeret skyhøyt til en hver tid. Duracell-tilstander kan oppstå, men du verden så moro :)


Og skulle det mot all formodning bli for varmt, kan man anbefale en ekspedisjon til Skjemstadvatnet. Her er det et utall muligheter for nedkjøling. Vi kan f.eks. nevne roing i nedsunket båt, fisking fra nedfrosset flytebrygge eller kafferast med vann til knærne ved bordet. Nei jammen har de tenkt på alt på Våjen. Her tar man sannelig høyde for all slags vær!



Så mens Viggo Valle nok en gang presser forvirrede deltakere til å svare på "Kor ska vi reis hæn?", pakkes sekken - og smilet brer seg i takt med solas frembrudd mellom skyene...
Påskelykke!

Evig optimist

Øve, øve jevnt og trutt og tappert det er tingen, alltid bedre om, og om, og om igjen.Født som mester, født som helt, å nei, det ble da ingen, mot og kraft det vinnes litt og litt om senn

Behov for videreutdanning?

Ved første øyekast kan det se ut som dette bildet er tatt hos noen som er i ferd med å flytte, og som derved har tatt fram alt man eier og har for å få en viss oversikt over husstandens eiendeler. Feil. Det er det altså ikke. I Volans verden har man i kveld begynt å tenke på den forestående ferieuken, og i den forbindelse har man startet med pakkingen. Ja, for det er ikke til å komme bort i fra at dette var bare begynnelsen... Det er hevet over en hver tvil at her trengs det kompetanseheving! Måloppnåelsen er i skrivende øyeblikk plassert godt under middels, og det ser ikke oppløftende ut med tanke på forbedringer de kommende dagene. Hvor er framovermeldingene når man trenger dem? Her kunne det gjort seg med noen velmente råd om effektiv pakking av ting og tang som skal dekke et hvert behov når det gjelder aktiviteter og værforhold, humør og overraskelser. For hver ting som ble tatt bort fra golvet og lagt tilbake på sin opprinnelige plass, har det kommet to nye som man har funnet på vei tilbake. Tenk om det blir regn? Om tenk om noen mot all formodning (det finnes jo alltid en og annen ekstremist!) finner en snøflekk? Hadde tatt seg ut å reise av gårde uten bobleklær - vi er jo tross alt i Trøndelag! Men tenk om vårherre er i godt humør (har nemlig en foruroligende fornemmelse av at han er Lillestrøm-tilhenger, og dermed i svært godt sinnelag etter søndagens makabre kampslutt...) og plutselig serverer tosifret antall varmegrader? Etter en og en halv time med intens leting etter alskens snurrepiperier måtte man rett og slett ta en pause. Topplokket var i ferd med å ryke, og alle (til og med uten særlig bilkyndighet) vet at et topplokk som ryker, det blir en dyr affære! Så for å roe ned gemyttene, måtte man rett og slett gå til det drastiske skritt å spise litt vaniljeis. Effekten kom umiddelbart, og man kunne etter kort tid erklære at pulsen igjen var i sone 1 (noe som visstnok er viktig under aktivitet av langvarig art...), det kom ikke røyk ut av ørene og man kunne kaste et blikk på gulvet uten å få hjerteflimmer. Nå gjenstår det bare å finne et fiffig system for å få alle duppedittene inn i Herr Scenic, uten at halvparten ramler ut i rundkjøringen Stjørdal... man har tross alt traumatiske minner derifra etter gullfiskbollens totale kollaps på samme sted, og 10 søte små som måtte svømme i dørken på bilen i 8 mil på vei til påskeferie... et rent lite påskeunder at samtlige ti faktisk overlevde "påskesvømmeturen" :) NRK hadde en serie for noen år siden som bar navnet "Kaoskontroll". Hadde det ikke vært for at det var for flere år siden, og for at det neppe var tiltenkt bilturister men heller overfylte loft og garasjer, og for at det innebar hjemmebesøk av Hilde Hummelvoll - så kunne det vært en riktig god ide... Inntil NRK lanserer et nytt konsept får man klare seg på egen hånd. Og håpe at man blir ferdig i tide, slik at man rekker påskelabyrinten på mandag morgen!

Offisiell åpning av våren

I Volans verden har man i dag offisielt erklært våren for åpnet. Sermonien foregikk selvfølgelig med både klipping av snor og med servering av champagne og kanapeer i parkanlegget. Eller. Kanskje ikke akkurat slik, men sånn omtrent, da. I hvert fall fikk man ønsket våren velkommen, og man fant opptil flere vårtegn i hagen på en gang. Første vårtegnet fant man i solveggen. Her er det like før det blomstrer både det ene og det andre. Ja, for det er ikke lett å si hva som kommer til å blomstre. Når medlemmer av korttidsminneforeningen planter om høsten, blir det veldig spennende når våren kommer. For hvem er det vel som husker hva som egentlig ble satt ned av løker? Man kan imidlertid fornøyd konstatere at man husket å sette ned løkene i alle fall, om det da ikke er ugresset som har hatt en ualminnelig trang til å vokse i blomsterbedet de siste dagene... Time will show :) Vårtegn nummer to: En litt smågjørmete sykkel som har hatt sin første luftetur etter å ha tilbrakt vinteren i hi i kjellerboden. Gjett om den var glad for å komme ut? Hadde den kunnet snakke, hadde den sikkert sagt: "Hurra - jeg lever!" Men det er kanskje like greit at den ikke snakker... så slipper man å høre at man sykler alt for seint, når bakkene blir litt bratte, og beina er litt trøtte. Et kjapt overslag konstaterer at ca. 1/2 Trondheims befolkning var ute på sykkeltur i dag. Det kunne observeres glade og fornøyde mennesker over alt! Herlig! Å låne bort en pakke melis til to av blokkas yngre (og lettere fortvilte) beboere som var midt i kakebakingen da de oppdaget at de ikke hadde alle ingrediensene, viste seg å være en svært fornuftig ting å gjøre. Man har da selvfølgelig medfølelse for slike kake-kriser (kanskje av den grunn at man har vært i tilsvarende kriser selv - stadig vekk, faktisk...), så melis fant vi - og jentene ble glade. Og det ble undertegnede også, da jentene kom tilbake en liten stund senere med varm sjokoladekake som takk for lånet. Nam :) Og at termometeret viser 12 varmegrader, ja det er jo ikke akkurat feil det heller...

"Super woman look alike"-kampanje

Det er vel ikke noe nytt at man i Volans verden er en smule lettprovosert. Man kan vel faktisk driste seg til å si at det skjer omtrent daglig. Ikke det at man er spesielt skeptisk eller kritisk, men heller at man er over gjennomsnittet engasjert når man først engasjerer seg! I går skjedde det altså igjen. Under en ellers så trivelig frokost (eller, så trivelig det kan bli når klokka er kvart over seks om morgenen...) var det nesten så man satte (det hjemmebakte - selvfølgelig) knekkebrødet i halsen. I avisen kunne man finne en stor reportasje om en legedame som uttalte seg om kosthold og matvaner. Denne damen viste seg altså å jobbe som lege, være foredragsholder på fritiden, skrive kostholdsblogg med jevnlige innlegg, være 6-barnsmor OG lage all mat fram bunnen av. Det var da knekkebrødet skrenset i halsen. Kan det være mulig? Kan det finnes så effektive mennesker? Blir jeg som leser her manipulert til å tro på en illusjon? Som du skjønner... skepsisen var til å ta og føle på! Men i stedet for å bli fullstendig handlingslammet (noe som ville vært svært naturlig klokka...ja, nå var den blitt 06.18, om morgenen), så ble provokasjonslunta tent! Dersom denne dama klarer det, så skal jaggu meg jeg også! I denne husstanden er det tross alt litt færre medlemmer (ja, hele 7 mindre når man teller nøye etter...), så da bør det vel være overkommelig for en som stiller med noe minuspoeng på husmorskalaen også? Som første ledd i denne "super woman look alike"-kampanjen, har man i kveld kastet seg med liv og lyst over mekking av frokostblanding. Så nå har undertegnede hakket nøtter i bøtter og spann, blandet frø av ymse slag, smeltet honning, blandet alt godt - og stekt alt i ovnen under konstant overvåkning. 1-1 superlegedame - "super woman look alike". Nå har jeg også en stor boks full av herlig frokostblanding! Så det så! Nå gjenstår bare alt det andre... her skal dampes grønnsaker, stekes i rapsolje, knuses linfrø til smoothies og.... eh, nei. Det skal jo ikke det. Jeg kapitulerer. Jeg overgir meg herved momentant. Jeg nekter å la min gode venn i stikken. Han som har hjulpet meg gjennom mange travle ettermiddager, som har stått ved min side i tykt og tynt. Han som alltid har en løsning, uansett matutfordring for folk i farta. Toro - jeg svikter deg aldri! Så kan man kanskje tjene opp et og annet husmorpoeng når man får tid, energi og ikke minst inspirasjon til å tilbringe ettermiddagen på kjøkkenet igjen? Og hvem vet hva Adressa overrasker med til morgensdagens frokost (som forøvrig vil bestå av framprovosert frokostblanding!)?

Enkelte bør nok beskyttes mot seg selv...

Når skal noen ta ansvar? Når skal noen gripe inn? Er det ikke storsamfunnets hovedoppgave å ta vare på samfunnets medlemmer - i medgang og motgang? Eller hva med "Tilsynet for idiotiske påfunn gjort i overivrige øyeblikk"? Er det nedbemanning som skyldes manglende handling? Eller er det lovløs bruk av overtid som har satt en stopper?

I Volans verden har man hatt nok et tilfelle av ugjennomtenkte handlinger. I utgangspunktet var ideen god (det tør man fortsatt å påstå - tross resultatet). Etter å har sett på www.yr.no og deretter ha hoppet oppfra stolen i pur lykkerus etter å ha fått presentert både varmegrader og oppholdsvær på en og samme dag, gikk man automatisk inn i drømmemodus. Nå smelter snøen! Bort med is, bare veier og stier. Fram med sykkelen!

Men ai ai ai... ettersom optimismen med tanke på vår hadde sunket i takt med at centimetrene med snø som har krøpet oppover verandaen den siste uka, var man jo slett ikke forberedt til å hive seg på en sykkel og legge bak seg mil etter mil. Drømmen endte altså med: Her må det aksjoneres!

Det virket derfor som en helt fornuftig kveldsaktivitet å ta noen ekstra minutter på spinningsykkelen, slik at man fikk vennet beina på litt lengre økter, først som sist. Noen minutter ekstra skulle vise seg å bli to lange timer... og for sekretæren i kortidsminneforeningen (eller var det nestleder?) ble dette glemt i all iveren. Den første timen var jo så gøy. Her var det bare å ta skikkelig i, det gikk som en lek - eller som knott i ost, som noen av og til bruker (må vel være smørost det, antakelig...). Men så var det bare det da... at det var jo enda en time igjen. Det ble de lengste 60 minuttene siden årtusenskiftet (og da er både tannlegebesøk og hospiteringen på hospitalet medregnet!). Og da alle minuttene var gått, var det bare såvidt man klarte å stå på de to beina som på en god dag holder legemet noen lunde oppreist. Men det kjentes jo egentlig overraskende greit ut. Kanskje det gikk ok, tross alt?

Vel svaret på siste spørsmål ble satt (med to strek under) i første undervisningsøkt påfølgende morgen. Beina gikk ut i streik. Om det er lønnsforhandlinger i år, eller om det er reforhandling av arbeidstidsavtale vites ikke, men noe var det. Beina streiket i alle fulle fall. Læreren ség ned på en krakk, og valgte taktisk nok å fortsette timen derifra. Beina var ikke til å stå på.

Ja ja, tenker du... her fikk Volan seg en lærepenge. Ja, hadde det bare stoppet der... Da kunne man tilskrevet idiotien til en litt dårlig dag, og prøvd å glemme opptrinnet først som sist. Men istedet går man altså hen og innbiller legemet at en økt med innebandy vil kurere skjelvende bein og murrende knær. I enkelte tilfeller skulle man nok ha hatt beskyttelse mot seg selv!

Det gikk som det måtte gå...

eller for å si det med en gang: Det går ikke. Ingen ting går. Her i huset er det ikke snakk om å gå en eneste meter. Legemet er parkert for kvelden, og vil tidligst bli flyttet i helt nødvendige tilfeller som påfyll av sjokolade eller andre livsviktige nødvendigheter.

Skal tro om man noen gang skal ta til vettet......? (!)