Det er ikke det at tilværelsen har stått på stedet hvil de siste fem månedene, at livet har tatt en pause - eller at fiaskoene og generaltabbene har uteblitt. Snarere tvert i mot, kan man si. Det har vært så overveldende mange hendelser, at man ikke har fått dem i trykken før den neste har kommet flyvende.
Nå har nok ikke verden sitret av spenning, det har vært forsvinnende få etterlysninger og gå-sakte-aksjoner for å få blogginnleggene tilbake (nu vel... hvem vet... mulig at betjeningen på Elkjøp hadde nettopp en slik aksjon forleden. Hjelp var det i alle fall umulig å få. "Den som ikke har gjemt seg nå, må ekspedere" virket å være mottoet) - men akk så dårlig selvinnsikt som undertegnede kan glimte til med, så er det nå "På'an igjen", som Eggum så optimistisk og livslystig sier det.
Det var dagens opplevelse i grønnsaksdisken som trigget skrivefingrene igjen og som utløste en kjent hamring på tastaturet. Det var rett og slett tilfellet "En chili". Kanskje ikke noen stor sak, mener du. Men det er ikke størrelsen på problemet som irriterer. Det er prinsippet! Her i residensen har vi nå prøvd å innføre en viss planlegging i husholdningen - noe som tidligere har vært totalt fraværende (det skulle man kanskje ikke tro av folk som har svart belte i listeskriving og gjennomtenkthet, men akk... dette med næringsinntak er innfløkte greier. Ikke bare må man kunne å lage maten, man må handle inn riktige ingredienser også. Noe som sjelden gikk hånd i hånd, kan man si). Denne intense planleggingen resulterer da i en nokså lang handleliste, og på et gitt tidspunkt i uka, skal man altså gå til innkjøp av alle (den dagen det går, heiser vi flagget!) ingredienser man trenger i løpet av uka. Ukas meny tilsa en hel mengde grønnsaker. Og til slutt: En chili.
Har du noen gang prøvd å kjøpe en chili hos en helt ordinær matvarekjede, der det enkle ofte er det beste? Ikke det? Vel, med mindre du har sju gode naboer som også tilfeldigvis skal ha en chili hver å dele med (eller en veldig ivrig en, selvsagt som lager chili con carne til hele nabolaget), så trenger du ikke anstrenge deg nevneverdig. Det er nemlig ikke mulig. Og det er her mitt lille irritasjons-gen slår ut i full blomst. Jeg skal ikke ha åtte chili. Jeg skal ha en. Det mases om måtehold og at man skal ha fokus på et nøkternt og edruelig forbruk. Vi kaster over 230 000 tonn mat i året her i landet - til en verdi av 12 mrd kroner (kilden kan vel ikke påstås å være av de mest pålitelige, men dette sto altså å lese i VG for en god stund siden). Men er det egentlig så rart? Når man må handle åtte stk, og skal ha bare en?
Så husk det neste gang Rema-kjeden: Det enkle er det beste!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar