Ta ansvar for sysselsettingen

Noen tar ansvar for at hjulene i arbeids-Norge går rundt. Ja, noen tar sågar såpass mye ansvar, at man må ta helgen i bruk for å rekke over alle oppgaver. Som rådgiver føler man kanskje et ekstra ansvar for at yrkeslivet i Norge skal fungere optimalt? (det må i såfall revurderes om ansvaret er plassert på rett sted...)

Denne helgen har undertegnede sørget for at noen til uka får opp til flere timers sysselsetting (her kan man faktisk også fort snakke timer fordelt over flere uker). Antakelig vil vedkommende tjene gode penger på oppdraget også. Det som imidlertid er noe irriterende at den som må betale lønna for jobben, også er undertegnede. Således kan man vel si at prosjektet ikke var særlig gjennomtenkt.

Etter å ha overvært en heller middels spennende oppvisning av et lokalt fortballag (som visstnok tar mål av seg til å rykke opp en divisjon før neste sesong. Da er det vel kanskje en ide å score noen mål, kanskje?), var sofaen med pledd og ullgenser den opplagte aktiviteten. Sommer-Levanger glimret med sitt fravær, og gradestokken klamret seg med all sin kraft til 10-tallet, så det i allefall skulle være et tosifret antall varmegrader (de ti gradene var ikke særlig varme, forøvrig!). Det var da det gikk opp for undertegnede at (tann-) helvete var løs. Her var ikke bare en liten bit som var forsvunnet. Nei, vi snakker en halv tann!
Dersom du aldri har manglet en halv tann, kan du heller ikke vite hvor mye energi og oppmerksomhet en slik manglende halv tann kan ta. Men det kan den altså. Veldig! Uansett avledningsmanøver, tunga finner det rungende krateret der tanna skulle stått og blomstret, og tankene spinner stadig rundt hva som kan sette seg fast der neste gang, om resten av tanna ryker, om når noen kan forbarme seg over skaden og gjøre noe med den, og ikke minst: Hvor stort innhogg i feriepengene kommer elendigheten til å ta? (grrr grrrr, og dobbelt grrr!)
 
Det er høytid for slike skader, fikk man fortalt i fjor. Ja, for det var nemlig antydning til samme sysselsetting i fjor også. Men da på et helt annet nivå. Kun en liten strøjobb, så å si. Skaden ble omtalt som en såkalt "dameskade". Grunnen til at skadene oppstår skal visstnok være overdrevent inntak av knekkebrød og gulrøtter kombinert med vårmåneden mai, med bikiniformen som et blinkende mål i det fjerne.
For å fjerne all tvil med det samme: Her var verken knekkebrød eller gulrøtter innblandet. Bikiniformen er langt unna, men noen innspurt mot sommerens glade feriedager har ikke vært på tale (enda!).

Yrkesgruppen man nå har tatt seg av å sysselsette sies å måtte ha et godt håndlag og være nøyaktig. Videre må man være god på kommunikasjon, og ha evne til å skape kontakt og tillit til de man skal behandle (rådgiveren har da lest seg opp på emnet, må vite). Tillit? Hvem i all verden har tillit til en yrkesgruppe som helt frivillig har valgt å bedrive en slik aktivitet?
Likevel er yrkesgruppen heldig stilt. Uansett mistillit, manglende tro på medmenneskelige egenskaper og ikke minst et hatforhold til skyhøye timepriser, er man helt avhengige av dem. Dette er ikke noe man fikser på egen hånd.

Så nå skal man i ett og et halvt døgn bite negler (ja, det som er igjen av dem, vel og merke...) og øve på den store skrekksamtalen. Ingen vei tilbake: Nå skal tannlegen sysselsettes!

Kampen mot sommergarderoben

Noen skylder på dårlig forbrenning.
Andre kaller det alderstillegg.
Enkelte bruker begrepet samboertillegg
(man har sågar hørt kosebehov, trøstespising, latskap (!) og beruselse). 
Slike begrepsforvirringer krever grunnleggende forskning. Hvordan kan et fenomen ha så sprikende forklaringer (og like fullt nøyaktig samme resultat)? Hvor går det galt?
Etter noen uker med forskerbrillene på nesen, har man funnet svaret. Den o store løsningen. Forklaringen med stor F.


Først et lite tilbakeblikk...
Det var da man ble overrasket av et aldeles uanmeldt sommervær forrige helg (skal si det gikk over igjen, gitt!), at det gikk opp for undertegnede at 2014 heller ikke går over i historien som "året da man ikke behøvde å svette (og banne - selv om det er svært uheldig, og slett ikke kledelig for en dame på undertegnedes alder. Vel, ingen alder egentlig. Men akk så nødvendig noen ganger) for å komme noen lunde anstendig ut av (for ikke å si inn i) kampen med sommergarderoben. Når fenomenet er såpass tilbakevendende, er det på sin plass å gjøre en grundig analyse. om ikke annet for å få en forklaring (særlig effekt vil nok en slik analyse neppe ha. Slik som de fleste analyser, i grunnen).

Dårlig forbrenning kunne vært en storveies forklaring. Men da skulle man tro dette var noenlunde konstant. Året gjennom. Uavhengig av sesong. Teorien ble dermed avkreftet, da dette føles å være noe mer sesongavhengig.
Alderstillegg? Hvor tidlig starter slike tillegg? Og hadde det ikke heller vært å foretrekke et aldri så lite lønnstillegg? Vel, alderen kunne selvsagt spilt en rolle, men tatt i betraktning allerede nevnte ujevnhet i fenomenets tilstedeværelse, ble den teorien også raskt forkastet.
Samboertillegg? En usannsynlig teori, da man konsumet av søte ting og tang hadde gitt gigantiske utslag for leeeenge siden, om dette ene og alene hadde vært forklaringen (dog... en mulig medforklaring kan man nok kanskje spore...). Grunnen til at teorien også kan forkastes umiddelbart er at inntak av sjokolade er mer eller mindre helt jevnt konstant, og kan derfor ikke være utsatt for variasjoner året igjennom. Altså: Utelukket.

Analysen så langt ga derfor ingen logiske svar.
Det var da svaret åpenbarte seg på en Philips 42". I helfigur sto svaret der, rett foran oss:

 

Det hele og fulle ansvar for at kampen mot sommergarderoben atter en gang blir et slit over sykkelstyre og manualer tildeles herved tv3. Ja, nærmere bestemt Eivind Hellstrøm og hans medprogramledere. Og tro nå endelig ikke at skylden plasseres ene og alene hos tv3. Nei, legg til tvn, tv2 og nrk, og du har garderobemafiaen godt definert.

For hva er det som skjer? Du kommer hjem fra jobb, en innholdsrik og heseblesende dag. Middagslagingen går unna i en fei, og gourmetmåltidet (ja, det kan til og med vanke en overraskelse fra Toro) blir inntatt med et glass med den beste Fun-saft med 1 kalori per glass (er det ikke utrolig at e-stoffer kan smake så godt?). Man motstår den umiddelbare trangen til å avslutte festmåltidet med en solid sjokoladebit, og er svært tilfreds over egen viljestyrke. Litt utpå kvelden slenger man seg ned foran tv-en for å la hjernen bare flyte og for å la seg underholde uten å anstrenge seg, det har man jo tross alt brukt resten av dagen til! Det er DA det skjer. Inn i skjermen kommer Eivind Hellstrøm, et knippe med C-kjendiskokker, et utall grillmestere på høyst ulikt nivå, hobbybakere som skal bli hele Norges nye bakekonge eller -dronning eller Gordon Ramsey som skal redde en eller flere restauranter på konkursens rand. Felles for de alle er at de disker opp med de lekreste retter og bakverk, og hvilke følger får det? Sakte men sikkert kjenner du at du får vann i munnen, øynene begynner frenetisk å kaste blikk til høyre og venstre. Fins det noe å spise innen rekkevidde? Vips er du akkurat like sulten som like før du satte første tann i middagen. Og den kommende handlingen er uunngåelig. Plutselig har du endevendt kjøkkenskapet, og siste del av programmet ledsages av en konstant gomling på et eller annet, som du strengt tatt ikke hadde verken tenkt å spise eller har godt av å innta.

Det burde vel strengt tatt vært påbudt med en advarsel før slike program sendes på tv? Filmer merkes med aldersgrense, som skal vise hvilket publikum som er anbefalt for filmen. En merking av hvilket publikum som bør holde seg borte fra matprogrammer på tv, bør innføres med umiddelbar virkning. Hvis ikke ser jeg ingen annen råd enn å sende regningen på min nye sommergarderobe til Eivind Hellstrøm, for dette gidder jeg virkelig ikke lenger!