Varsko her!

Sjakk matt ?

Helt ut av intet sitter en svært stor prosentandel av Norges befolkning plutselig og ser på liveoverføring av sjakk-VM.
Og her snakker vi ikke om korttidsoverføringer. Vi snakker timer. Mange timer. Lange timer. Uten pause.
Dette må vel føye seg inn i rekken av rolig-tv som NRK har utviklet de siste par årene, i selskap med høydepunktet "Hurtigruten minutt for minutt". Nordmenn vet å velge sine favorittprogrammer. Forskjellen er at ingen satt og analyserte hver eneste manøver Hurtigruten kom til å ta i nærmeste framtid. "Nå er det utroooolig spennende... vil Hurtigruten svinge til babord eller styrbord ved neste fyr? La oss nå se litt på konsekvensene dersom den velger å ta en babord-variant. Vi har med oss en forfatter som er litt over middels interessert i Hurtigruten og dens uforusette manøvrer til å diskutere eventuell sving de neste 29 timene". Du verden, for en dramatikk det ville vært.

Undertegnede kan ikke sjakk. Joda, man vet hvor tårnet kan gå, hvor man kan sette bøndene, og hvilke diagonaler løperne kan ta. Hadde det bare vært nok... Man har altså til gode å vinne så mye som ett eneste parti sjakk. Det gjør noe med mestringsfølelsen når du aldri har vunnet et eneste parti. Her er det vel fristende for leseren å konkludere med at mine taktiske, logiske, strategiske og utholdende egenskaper er helt fraværende. Og jeg er redd at det i dette tilfellet stemmer på en prikk...

Tross dette utgangspunket: Sjakk er fascinerende. Bare det å følge med på alle andre som følger med på denne noe stillesittende sporten (ja, akkurat den diskusjonen skal man kanskje ikke legge opp til her. Er sjakk virkelig en sport? NRK P1 prøvde seg i morges på tilsvarende diskusjon, og sms-meldingene har vel ikke haglet inn på samme måte siden det ble stilt spørsmålstegn om Petter Northug kommer i form til OL. Vi trøndere er lette å engasjere...). 

Som pedagog kan det av og til være noe krevende å finne noe som samler konsentrasjon og engasjement hos et tyvetalls hormonbomber i en og samme time. Tross alle gode påfunn, er det alltid noen som ser til å ha helt andre interesser (les: Vil sjekke facebook, må skrive i arbeidsboka til sidemannen, må bare gjøre ferdig leksa fra forrige time, må på do - selv om det er ti minutter siden friminutt, må flørte med den på stolen foran, må spise brødskiva en time før matfriminuttet... ja, fyll ut med hva som helst!). 
I dag opplevde man noe tilnærmet lik et lærer-nirvana. En tilstand av ro, stabilitet og fred. En indre tilfredsstillelse man knapt har sett maken til. 22 tente lys med all oppmerksomhet og engasjement rettet mot tavlen og det som var i ferd med å skje. Her skulle man gjerne kunne briljere med at dette kom av et glødende foredrag om nynorskens fascinerende tilblivelse, men utrolig nok: Nei.
Derimot skyldtes denne  skjellsettende (ja, nå tror du kanskje at her har man virkelig gått på en opplagt skrivefeil? Men man har behørlig sjekket med rettskrivingsguru Per Egil Hegge, og det skal være skjell og ikke sjel i skjellsettende. Så da var det oppklart!) opplevelsen nok en gang: Sjakk.
Alles øyne var rettet mot det spennende øyeblikket da første trekk i dagens parti i VM skulle tas. Vet du hvor lang tid et slikt åpningstrekk kan ta? Vel, kort oppsummert: Etter 29 minutter satt fortsatt 22 tente lys glødende engasjerte i store diskusjoner om dette første trekket - som enda ikke var gjennomført! Hadde temaet vært nynorskens fascinerende tilblivelse, og man enda ikke hadde kommet til mer enn overskriften på dagens forelesning etter 29 minutter, er jeg redd man hadde hatt et tomt klasserom.
Men der satt vi altså. Og da trekket endelig ble gjennomført, var stemningen omtrent elektrisk i klasserommet. Det var som om Ivar Aasen kom gående spill levende igjennom døra og ville fortelle om nynorsken selv (antakelig bare en norsklærers ultimate drøm...).
Om norsk skole er i ferd med å nå et nytt bunnivå grunnet overføring av sjakk-VM på bekostning av nynorskens fascinerende tilblivelse? Neppe. Men pedagogen kan jo bli en smule oppgitt over dette oppstemte engasjementet over ting som ikke skjer...

Kveldens tv2-nyheter melder at butikker landet over er utsolgt for sjakkspill. Alle skal spille sjakk.
Ønsker du deg sjakkspill til jul? Da får vi håpe at din nisse er av de som allerede har sikret seg eksemplar av trendspillet! Hvis ikke får du satse på dvd-en med "Nordlandsbanen - minutt for minutt"...

Twitter - nothing new

Av og til blir man forbløffet over at teknologien går fortere enn man selv klarer å absorbere og benytte. Men er alt så revolusjonerende nytt som gründerne skal ha det til?
Du trodde kanskje # kom med twitter?
Å nei, du...

#gammeldags#ide#tenknytt#

Ekstremsport

Det er bare å innrømme det først som sist. Undertegnede mangler et gen (ja, enkelte vil nok hevde opp til flere, men den diskusjonen tas ikke her og nå!) - nemlig husmorgenet.
Det virker som de aller fleste kvinner er født med dette genet. Overalt hvor man ferdes, møter man på eksemplarer av arten. Husmoren som lager alt fra bunnen av. Gjerne mens hun vasker huset med den ene hånden, og strikker en genser eller fem med den andre. Hun stiller alltid på alle barnas aktiviteter, gjerne med litt hjemmebakst under armen og nyvaskede lagdrakter under den andre, mens steken putrer i ovnen og karamellpuddingen står til avkjøling i kjøleskapet. Hun har gjerne luket i hagen før hun kom, og sølvtøy og messing er nypusset (ja, akkurat det er et usikkerhetsmoment. Har folk messing lenger? Eller er det kanskje en illusjon fra "gamle dager"... ?) Husmoren med stor H.
Husmoren med stor H bor ikke i denne residensen.
Ja, ikke med liten h heller.
Ordet er å betrakte som et fremmedord. Og i mangel av fremmedordbok nyere enn "Fremmeordboken" fra 1989, så har man heller aldri fått helt klarhet i den eksakte definisjonen av begrepet.

Med en slik bakgrunn, er det som ekstremsport å regne å gi seg i kast med (nok et) bakeprosjekt. Her har ikke manglet på advarsler. Er dette en god ide? Kanskje det er bedre å finne på noe annet? Husker du ikke forrige gang? Og gangen før der? Og gangen før der igjen?

Det var like før en skikkelig krise i hjemmet tidligere i år, takket være forsøk på baking. Man skal ikke bruke ordet krise i tide og utide, men her var det virkelig like før krise. Når undertegnede baker, følger man oppskriften slavisk. Ikke det minste rom for improvisasjon. Og man pisket og blandet og stekte. Men hva skjedde? I det mesterverket er tatt ut av ovnen, skjer det noe. Midt på kaka. Det er akkurat som den ikke orker mer. Og sakte men sikkert synker den sammen på midten. Helt ned, faktisk. Bekymringsrynka begynte å synes. Ja ja... det var jo noen timer igjen av kvelden, så det var god tid til å lage en til. Det måtte ha glippet en detalj i oppskriften. 
Ny runde. Svært nøye studering av oppskriften. Nøye nøye. Inn  ovnen. Hever fint. Tiden er ute. Ut av ovnen. Men hva skjer? Sakte men sikkert synker den ned på midten. Helt ned. Bekymringsrynken i panna snurper seg til. Panikken er i ferd med å bre seg. Sent på kveld - uten kake. Et halvt døgn til gjestene kommer. Ok, en kake til. Alle gode ting er jo tross alt tre. Eller?
Man kan oppsummere resultatet kort: Kaka synker ned på midten. Er det mulig? Panikken er et faktum.
Det er i slike tilfeller man oppdager ukjente sider ved seg selv. Her glimtet oppfinnsomheten til! Tre mislykkede kaker kan jo bli til en bra kake til sammen, vel? Som tenkt, så gjort. I siste øyeblikk før gjestene entret residensen, framsto kaken som det reneste vidunder. At man var totalt utslitt, kan man omtale i en annen sammenheng enn her. 

Gjennom sommer og høst har man prøvd opp til flere sjokoladekaker, eplekaker og andre morsomheter. Alle med det eksakt samme utfall: Total katastrofe.
Har ovnen en slags iboende infamitet som ikke er omtalt i bruksanvisningen? 
Ikke bare knekkes selvtilliten bit for bit, til den omtrent ligner grus. Den er en konstant trussel for familieidyll og husro. For det er ingen tvil om at stemningen i residensen synker i takt med kakene!
 
I kveld trakk man pusten og hoppet over bekken i det sure eplet (eller noe sånt...). I et lite øyeblikk vurderte man å sende ut nabovarsel, det kan jo være greit for dem også å være forberedt på et kommende utbrudd. 
Oppskriften ble brettet forsiktig ut, alle ingredienser på benken, ovnen satt på og bolle og sleiv var klar til innsats. Siste sjanse til å trekke seg. Er det verdt å satse humør, selvtillit og god tone med omgivelsene? 
Man trekker pusten  - og vips så er man i gang.

Og som et under... et vidunderlig under, omtrent på høyde med oppfinnelsen av julebrusen (Dahls, selvfølgelig!), kaken sank ikke ned på midten. Og ikke ble den rå. Og ikke ble den brent. Og jammen både så den ut og luktet og smakte som en kake også.

Hvor ble det egentlig av den påmeldingen til "Masterchef" på tv? Nå er man vel omtrent uovervinnelig, eller?