Oh yes!

Sommerferie.
La ordet synke inn.
Følelsen bre seg.
Hodet koble ut.
Kroppen gå inn i dvalemodus.
Solkrem på.
Champagnekorken sprette.
Sommerferie.

Tingenes iboende infamitet...

Her skulle det ha vært et herlig fotografi (det gammeldagse ordet er fortsatt best. Snap shot gir liksom ikke den samme ærverdige følelsen...) av sommer, sol, shorts og t-skjorte.
Det bildet ble avlyst.
Ikke avlyst for "evver", som kidsa sier, men utsatt på noe ubestemt tid (i Trøndelag er nemlig vær noe som kun kan beskrives som ubestemt).
Mon tro hvordan artikkelen fikk sitt navn? Ja, ubestemt artikkel, altså. Det må være en svært vinglete artikkel. Skal, skal ikke, liksom. Håpløst å forholde seg til slike artikler, har jeg hørt.
Vel, nå var det altså ikke ubestemte artikler som slo seg aldeles vrange denne yderst infame sommerdagen, men heller det faktum som alltid ser ut til å foreskje (ja, nå tenker du sikkert at undertegnede har tatt en litt for tidlig ferie, og satt alt av rettskriving og ordkunnskaper til side, for ordet foreskje eksisterer da vitterligen ikke, tenker du? Men jo da, dette er et ord man faktisk stadig oftere ramler over i mange ulike skrevne medier, så det er nok helt klart et ord som er i ferd med å få stor popularitet. Og man vil jo følge med i tiden, må vite!), ja altså ser ut til å foreskje første skoleferiedag for elever og lærere. Denne merkedagen man har sett fram til, telt ned til, drømt om og gledet seg til. Da skal badeshortsen fram. Vannmelonen kuttes opp. Luftmadrassen blåses opp. Solkremen (fra i fjor) smøres på. Kaffen skal på termosen. Skorpor og smøreost i bagen (en urgammel sommertradisjon i den volanske familie, med uviss opprinnelse, men standhaftig gjennomføring! Mon tro om det ikke snart er duket for et eller annet jubileum?).

SÅ skjer det altså.
Igjen.
Og igjen!
Regnet bøtter ned. Og det var ikke det at det regnet. Nei, det må vel heller betegnes som øsende vannslipp, det som åpenbarte seg fra himmelen.
Bort med shorts. Solkrem ble byttet ut med goretex. Bikini med ullmax-trøye. Og skorpor? Glem det. Ville blitt til grøt etter to strakser.

Men det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær. Undertegnede stiller seg litt tvilende til uttalelsen, men ok.
Etter å ha ikledd seg et regntøysett i størrelse XL (og tro meg, det er XL...!), tok man beina fatt. Et lite øyeblikk kunne man faktisk lure på om man var på rafting eller fottur, vannet tatt i betraktning...
Men det ble en tur, og to turer, og tre turer og fire turer. Og alle var enige om at de hadde hatt fine turer. 
Men sommer? Nei, det skal vi ikke kalle det. For dette satser vi på var et unntak fra regelen.
Herved bestilles 25 varmegrader, sol, skyfri himmel og vindstille sånn ca fram til slutten av oktober.

(og for ordens skyld. Det ble betydelig bedre i helgens andre dag. Til glede for alle ferierende - og for oss snart-ferierende!)

Myte motbevist.

Meles meles.
Altså grevling.
Myte: "Grevlingen biter til det knaser".
Test av myte 08.06.2013: Myte motbevist.


På wikipedia kan man lese følgende (og man stoler selvfølgelig fullt og helt på et sådan kvalitetssikret medium!):
"Grevlingen spiser det meste, men er spesialist på metemark."
Man kan vel ikke akkurat si at den uttalelsen er så skremmende i seg selv. Men hva er egentlig det meste?
Finnes det noen grense f.eks. på størrelse eller form? Er det små ting? Er det plantematerialer? Vil levende vesener over 180 cm gå under betegnelsen "det meste"? 
Det er mange forunderlige fenomener i naturen. Av og til kan man lure på nytteverdien av alt som finnes der ute. F.eks. snegler. Hva får egentlig en snegle utrettet i løpet av et døgn? Bortsett fra at franskmenn setter til livs 25 000 tonn av dette bløtdyret hvert år, har undertegnede svært vanskelig for å se særlig potensiale i skapningen. Annet enn at den er svært ubehagelig å få under skoen når man går bortover stien. Lyden av knusende snegleskall... say no more. Den skoen ser man ikke under med det første! (og nåde den som tramper inn i den nyvaskede gangen med kadaveret under sålen!)
Spørsmål om nytteverdi dukket også opp lørdag formiddag, da man på sin fredfulle gåtur gjennom et skogholt, møtte et eksemplar av arten grevling. Eksakt hvem som møtte hvem, er imidlertid fortsatt uklart. Til det ble møtet alt for oppjaget, og saken ble aldri diskutert. Man sto imidlertid plutselig ansikt til snute med denne klumpen av et mårdyr. Dersom man hadde bøyd seg en anelse forover, ville det vært fullt mulig å klappe sjarmtrollet. Dette ble ikke prøvd. 
Det er fascinerende hvordan man i en brøkdel av et sekund kan hente fram fakta (som man tror man har hørt) om en sak. I dette tilfellet i det man står og ser inn i to nokså rådville grevlingøyne. Var det ikke noe med at grevlinger spiser? Eller var det at de knekker bein? Et eneste spørsmål sto plutselig helt klart foran undertegnede: What to do? Man kunne selvfølgelig ha berettet om en heltedådig forsering av denne klumpen av et hinder som var kommet inn på stien, og videre ha lagt til i en avslappet tone at hendelsen ikke påvirket verken puls eller tanker det minste, og at turen fortsatte i strålende solskinn, og alt var resten av dagen bare fryd og gammen. Det ville vært løgn.
For det første regnet det. Så allerede der ville man vært på ville veier hva sannhet angår. Og for det andre kom man ikke forbi klumpen i det hele tatt. Kroppen var som forsteinet. Ikke en muskel var interessert i å lystre det som måtte være av overlevelsestanker (man tror jo et øyeblikk at nå blir man spist...). Det eneste heltedådige som skjedde, var at tårene spratt ut og man fikk skviset ut med tynn og sped stemme: "Gå vekk!"
Tenker den grevlingen ble satt på plass der gitt. Den skjønner jo selvfølgelig hva du sier, og skjønner videre at det er best å adlyde slike hardtslående ordrer, framskaffet av en truende dame i trimklær.
Grevlingen satte av sted, ut i nærmeste grøft.
Hjemturen ble gjennomført i rekordfart.

Myten ble motbevist: En grevling spiser ikke alt den kommer over, og den lytter helt klart til tydelige ordrer!