Hei, veggen

Det var den helgen man skulle bevise for seg selv at all aktivitet siste 360 dager ikke var forgjeves.

Man burde kanskje tatt hintet når føttene ble stadig tyngre, kroppen ble mer og mer seig, og pulsen sto standhaftig på stedet hvil uansett utfordring. Av og til er hodet helt irrasjonelt. Faktisk langt over grensen for hva man kan forestille seg. Man kan nemlig klare å overbevise seg selv om at formen er like om hjørnet, selv om man ikke har hatt en eneste dag med overskuddstrening på flere uker. "Nå er det liiiiiike før formen kommer", tenker hjernen. Og kroppen sier: "Ikke faen!" (beklager til alle sarte sjeler, men man prøver å være så ærlig som mulig, og kroppen hadde faktisk en ordbruk langt over det akseptable en periode! Det skal imidlertid ikke gjenta seg, dersom det ikke er strengt tatt nødvendig). Men hva gjør hjernen? Den later som om kroppen ikke eksisterer, og går ufortrødent videre (med kroppen på slep da, selvfølgelig).

Fase en var egentlig litt befriende. Litt koselig nesten. Krype under pleddet med en stor kopp te og tv-programmet oppslått på bordet (slik huskes det iallefall i ettertid. Glemt er febermål, slimete hals, at man sovnet hver halve time, at man ikke fikk vært på jobb og at man helst skulle forberedt 9,4 mil på sykkel...).

Fase to - forbannelsens fase. Dette er fasen hvor man kaster hjelmen i veggen, stanger hodet i bordet, sparker sykkelskoene veggimellom og innser at nei, dette blir man ingen birkebeiner av. Og det må vel kunne sies at dette er et lysende eksempel på tingenes iboende infamitet: Avgjørelsen om å ikke starte blir tatt en time etter at fristen for omregistrering har gått ut. Så - skal ikke undertegnede få sykle, skal jaggu ingen andre få billetten heller!

Man er i skrivende stund på vei inn i fase tre. Det er fasen hvor man skal sitte helt stille på en stol og friskne til, som den snille mannen med 7 års utdannelse kunne fortelle undertegnede under en fem minutter lang konsultasjon. Har mannen prøvd å sitte stille på en stol og "friskne til" noen gang? Neppe. Det lar seg nemlig ikke forene med en kropp som kribler etter å røre på seg (selv om realiteten garantert hadde vært total kollaps før man hadde kommet halvveis opp i Krogstadlia!). 

Så her sitter man altså.... på en stol. Og venter. Og venter. Venstre fot begynner å hoppe opp og ned. Høyre hånd trommer på bordet. Det er nå bare 9 dager og 20 timer til man skal prøve seg på en liten treningsøkt. Tiden kommer til å fly avgårde. Tiden flyr når man har det gøy. Og det er skikkelig gøy å sitte på en stol.

I morgen skal man vurdere å kanskje sitte i sofaen. Eller er det å trosse legens ordre, mon tro? Mannen har jo tross alt 7 års utdannelse innen feltet, mot undertegnedes 2 års realkompetanse. Får sove på saken! Her trenger man jo ikke akkurat stresse fram en avgjørelse...

Viktige detaljer

Når hodet får total "error"

72 elever. I valgfag. Hvor mye uflaks er det mulig å ha? Hvem skulle tro at 72 av 75 ville velge akkurat mitt valgfag? Kunne de ikke valgt noe annet? Hva er galt med å teknologi? Eller forskning? Og hva har ungdommen tenkt å gjøre med at stadig flere av deres samaldringer blir stadig tyngre og sitter stadig mer i ro? Er det ingen som tar samfunnsansvar lenger?

Gruppedelingstallet er ganske beleielig fjernet. Det eksisterer ikke lenger noe tak for hvor store grupper det kan være i skolen. Så lenge det er pedagogisk forsvarlig heter det nå. Forsvarlig? Dette prosjektet virker å være like forsvarlig som å sette en fireåring midt i Prinsenkrysset som trafikkdirigent, bare for å spare strøm i trafikklysene.

Så skal de følges opp. Mon tro om man skal gå for trekning eller terningkast når karakterene skal settes? Jeg holder en knapp på trekning. Terning virker så... tilfeldig liksom. Nei, det får bli trekning. Med lapper i konvolutt. Litt verdighet må man jo tross alt ha i en sådan stund.

Det blir nok en smule trangt på klasserommet. Men heldigvis har man fått tildelt to klasserom. Så får man løpe imellom. Heldigvis viser samkommunen seg fra sin beste side, og sponser velvillig et par Asics joggesko til formålet. Nei, ingen skal si at man ikke blir backet opp på alle mulige måter. Dessverre kom skoene i gult. Og undertegnede som aldri har kledd gult. Det bli liksom helt feil til en drivhvit fiskepuddingkropp (etter tidenes dårligste sommer, "evver"!) ispedd en god slump fregner. Hvit, gult og brune prikker.... Hadde man vært en ost, hadde man antakelig blitt kastet på grunn av mistanke om mugg. Nei, hadde skoene enda vært grønne. Eller blå. Da hadde de i det minste stått til de glippende øynene (trøttheten kommer fort når man skal lage individuelle oppfølgingsplaner til 72 elever! For det er det jo krav om i valgfag, må vite).

Drivende svett setter man seg halvt opp i senga, kaster et fortvilet blikk på vekkerklokka for å finne ut hvor mye man egentlig har forsovet seg. Men... phu. Kvart på sju. Akkurat i tide.Så sliter man en utslitt kropp ut av senga og ser seg forvirret i speilet. På høy tide med skolestart. Å være drømmende inspektør er ingen spøk.

Høsten er et faktum. Skolestarten like så. Takk og lov.

Og etter snart en uke i ny jobb kan man konstatere: Dette lover godt!

Og for ordens skyld: Undertegnede har aldri satt en karakter på grunnlag av verken trekning eller terning. Selv om fristelsen har vært der ...

Road trip - destination ......Leksdalen

Steinkjer

Lørdag 4.august, en rask titt ut av vinduet. Overskyet. Ja vel. Ikke akkurat overraskende. Det har jo vært noen andre slike dager i løpet av ferien også, så sjokket var ikke akkurat til å ta og føle på. En rask titt på temperaturmåleren på veggen. 12 grader. Ja vel. Heller ikke overraskende, med tanke på hva som har vært sommer i 2012. What to do?

Man er jo en smule framsynt, og har allerede begynt å få nerver for årets lengste sykkeltur som skal gå av stabelen 25.august ("Gå av stabelen"... eneste stabelen undertegnede kjenner til er vedstabelen i boden. Den har aldri gått. Ikke så mye som en meter. Det må kanskje være noen som står på stabelen, og går ned? Kan man gå ned av en stabel, mon tro? Må man ikke hoppe? Vel vel... nok om det). I mylderet av litteratur som man har pløyd igjennom i løpet av ferien - det har da ikke manglet på lese-vær, må vite - har man snappet opp mange tips som det haster å sette i live før den store dagen. Punkt 1: Tilstrekkelig restitusjon. Check! Punkt 2: Riktig kosthold. Che... eh.... forbedringspotensiale. Punkt 3: Lange turer på sykkelen for å forberede kroppen på det som skal skje. For å kunne krysse av for punkt 3, ble dagen bestemt brukt til en tur i frisk (og bitende kald) luft.

Første etappe gikk til nærmeste by av en viss størrelse (i hvert fall i etter nord-trøndersk standard). Dersom du lurer på hvordan byen ser ut, kan du se for deg følgende: En står på Egge, rister sammen alle hus i nærmeste omkrets og hiver dem utover området under seg (ca. som når du kaster terningene i yatzy). Slik ser det omtrent ut på Steinkjer. Altså ikke direkte særpreget av planlegging...

Her var det tid for matpause. Noe som kunne endt i selvforskyldt matforgiftning, hadde man ikke reagert instinktivt med å spytte ut medbrakt energi umiddelbart. I iveren etter å komme seg ut, hadde man helt glemt at man aldri - og da menes det aldri - har vært noen fan av Biscit-kjeks. Faktisk så lite fan, at kjeksen alltid bli gjemt bakerst i skapet. Dagens medbrakte, har mirakuløst overlevd år etter år med julerengjøringer, våropprydninger o.l., og viste seg altså å være fra det herrens år 2009. Rakfisk er fordervet fisk. Fordervet kjeks er vel i så måte rak-kjeks? Felles for dem begge er i alle fall at det trengs mengder av akevitt for å få den ned. Og det har man jo ikke på en sykkelflaske. Resultat: Spytt ut og sykle videre!

Leksdalsvatnet

Etappe to gikk mot Leksdalsvatnet. Etter 4 mil begynte lysten på mer energi å melde seg, denne gang mer akutt. Men kjeksen var jo enten spyttet ut eller kastet i nærmeste grøft. Men når de gode rådene var som dyrest, hva dukket vel fram? Jo, en butikk. Midt i intet. Man kunne ikke finne ferskt brød/boller i sortimentet i denne velassorterte coop-en, men kom da i det minste ut med en stor banan og en pose nøtter. O store lykke.

Planen var å ta av i et kryss og komme seg på "rett" side av vannet. Krysset må ha forduftet. Eller blitt flyttet. Mest trolig til nabofylket, for det var ikke mulig å få øye på. Noe som resulterte i en litt lenger tur på den andre siden av vannet.

Og bare for å slå det fast med en gang: Ja, Leksdalsvatnet er langt!

Stiklestad

Når man omsider blir kvitt vannet, er det ikke langt ned til Stiklestad. Det viste seg fort at Olav den hellige ikke var tilstede. Ikke så rart, med tanke på at han døde i slag på slag i forrige uke. Ja, han fikk vel banesår hele fire ganger den uka, så det var ikke rart at han glimret med sitt fravær. Hæren var tydeligvis også opptatt med andre slag, det var fint stille i amfiet.

E6 på en lørdag, sånn omtrent kl. 14.00 anbefales kun for de med godt hjerte og stor tålmodighet. Det kan av og til være fristende å lukke øynene og bare håpe på det beste. Men da ville kanskje grøfta kommet fortere enn planlagt.... 

Man pustet derfor lettet ut da man kunne svinge seg inn mot Inderøy igjen, og kose seg langs Borgenfjorden.

8,4 mil - 4 timer på sykkelen. 5 matpauser (slik går det med matvrak på sykkeltur), 3 fotopauser og 1 pause bare for å se på fisken som spratt (Hvor er fiskestangen når man trenger den? Eh... jo, det var sant... på havsens bunn i Skjemstadvatnet...) i Leksdalsvatnet. Terningkast: 5

Og så var ferien over for denne gang...