Ufrivillig del av statistikk

- Jaha nettopp, sa han. Skrekkmannen. Typisk dameskade, fortsatte han på gebrokkent svensk (hvor er de hyggelige norske tannlegene, forresten?  Gått i hi?)

Her sto han altså. Overivrig og pratende på innpust og utpust. Dette underlige vesen av en tannlege kunne altså fortelle undertegnede at man hadde skrevet seg inn i statistikken over typiske sommerskader for damer. Hva skyldes så denne æren? Skrekkmannen hadde forklaring på det meste, så også dette fenomenet. 

- Ganske enkelt, sa han, alle skal inn i bikinien og forbruket av gulrøtter og knekkebrød er større enn noen gang ellers i året. Og hva skjer? Tennene knekker!

Dette tok tid å fordøye. Her ble man ble man altså umiddelbart plassert i kategorien "Damer som spiser seg inn i bikinien", uten videre om og men. Lysten til å forsvare seg slo ut i full blomst. Dette var slett ingen bikini-skade. Hvordan kunne denne fremmede mannen trekke slutningen om at alle damer som knekker tenner er på knekkebrød-slankekur? For et matvrak som undertegnede, opptrer fenomenet slankekur kun som fremmedord.

Man rakk imidlertid ikke å fundere så mye over det som akkurat hadde skjedd, for skrekkmannen var allerede på vei inn i munnen med et stort bor. - Nei, vi skal jo ikke borre, bare slipe. Trenger ikke bedøvelse da, sa han nærmest til seg selv. Nå har det aldri vært aktuelt av vi skal borre, det er jo for søren tannlegens jobb, tenkte jeg. Av og til virker denne stadig påtrengende inkluderingen av pasientene litt mot sin hensikt. Undertegnede hadde så mye å kommentere, at det helt stoppet opp. Ikke så rart riktignok, med munnen full av bomull, duppeditter og fingrer. Ingen vei tilbake. Før man fikk tenkt seg om, var mannen i full gang med å slipe tannen, og vannspruten sto til alle kanter. Stiv av skrekk satt man således og hørte på en nitidig plystring på en gammel svensk sommerlåt. 

Vips, så var tannen hel. Og hodet helt ør av en taletrengt skrekkmann med en udefinerbar svensk dialekt. Og kontoen enda en gang mange kroner fattigere...

Det er forøvrig en tid for forandringer i Volans verden. Herr Scenic er i ferd med å pensjonere seg. Ja, han vet det ikke selv enda, for han blir så lett satt ut, og reagerer fort både med motorstopp og punkteringer. Nei, det er best å ikke si noe før alle formaliteter er på plass, og han har fått et godt nytt pensjonisthjem. I morgen skal undertegnede prøvekjøre en ung, sprek liten KIA. Dersom møtet blir en suksess, er det fare for at Herr Scenic går av med pensjon allerede til uka. Ikke en lett avgjørelse, da undertegnede og Scenic har hatt mange fine år sammen. Men det er vel slik med forhold som (bokstavelig talt!) ruster ... når rustfjerningen ikke virker lenger, er det på tide å se realitetene i øynene og si farvel. Kanskje kan man kjøre inn i solnedgangen med rustfri doning om kort tid (ja, akkurat nå virker det overhengende mer sannsynlig med ny bil enn med solnedgang kanskje, men det er jo lov å håpe. På begge deler!).

Her er den unge lovende:
http://www.finn.no/finn/car/used/object?finnkode=35334684

tre, to, en..... GO!

I skrivende øyeblikk er det like før. Nedtellingen er godt i gang. Det telles ikke uker lenger. Ei heller dager. Det telles timer.

Etter en litt i overkant vanlig slitsom innspurt, kan man i morgen heise flagget og sprette champagnen - det er ferie!

Det så mørkt ut en stund... Herr Scenic brygget på en gryende forkjølelse i frontpartiet, det var ikke måte på lyder og ulyder. I ren sympati gikk undertegnedes legeme inn i en sympatistreik med Herr Scenic, noe som resulterte i total kollaps både i garasje og hus. Men du verden. Begge ser ut til å komme fra det uten større regninger eller varige mén. Ja, nå fikk Herr Scenic et aldri så lite tilbakefall da han så undertegnede ta med seg Vipera over Tomtvatnet på en helt vanlig lørdag, men det gikk heldigvis fort over igjen.

Hva oppladning til sykkelritt angår, har man nå funnet den perfekte oppskrift. Den går ganske enkelt ut på å gjøre ingenting. Og da mener man ingenting. Ikke trille en meter. Det ville vært en underdrivelse å påstå at hvilepulsen var normal lørdag morgen. Nærmere to uker på sofaen virket plutselig som en svært dårlig ide som oppladning til dagens strabasiøse ferd. På ansikstuttrykkene til tilfeldige forbipasserende som oppdaget undertegnede i sykkelklær og hjelm, var det også tydelig å spore en viss skepsis. Men fiffig nok, kroppen den hadde bestemt seg for å virke akkurat denne dagen. Nå skal det nevnes at undertegnede mangler et gen eller to, f.eks. de som handler om å kunne ta seg helt ut. Til det er man alt for bedagelig anlagt. Man kan jo risikere å bli utslitt må vite, og det frister lite! Akkurat det kom vel kanskje godt med på en sådan dag, noe annet ville kanskje ført til nye to uker på sofaen... Men noen sjanser må man jo ta her i livet.

Konseptet skal finpusses noe inn mot neste utfordring. Det tenkes at man fortsetter antall hviledager i forkant, men legger inn noen høydeopphold med spesielt fokus på hvitvinsdrikking, bacalaospising, soling og krimlesing. Tenker utfoldelsen i de Trylske alper (heter ikke fjellene i Trysil det da?) skal gå som en lek etter en slik oppladning!

Herved erklærer man ferien for velkommen. I morgen erklæres den for åpnet. Og jammen... det ble sommerferie i år også!

Tror jammen slike anledninger fortjener en liten førpremiere - på tide å legge hvitvinen i kjøleskapet og ta fram den røde løperen!

Syklistens drøm...

Flerfelts sykkelvei. Det er veien sin, det.

Full helseforvirring!

Man har nettopp fraktet sitt legeme rundt Trondheimsfjordens perle. Ikke det at man fikk sett så mye av idyllen, nei til det var laktatverdiene alt for høye allerede etter få kilometer. Heller mer halsende bak et reip av syklister med samme mål - å klare og klatre opp på Inderøyas tak, Øynaparken. Og med puls som ville sprengt en hver skala, samt et slørete syn og melkesyre som trykket på og ville opp halsen, kom man da opp. Til slutt.

Vel, nå var det i grunnen ikke denne nokså strevsomme fysiske utskeielsen som satte kaffen i halsen denne ellers så middelmådig varme dagen, men heller det som møtte ens øye da en skulle la sitt legeme få en hvil etter anstrengelsen, med føttene på bordet og lesing av dagens nettaviser.

For hva ble man vel møtt av der? Her har man gått rundt aldri så lenge og innbilt seg at legemet blir mer og mer sunt for hver dag som går (ja, vi trekker selvsagt fra noen reale sprekker med ukontrollert smågodtinntak og frimodig rødvinsdrikking...). Men nei. Alle illusjoner er nå sprengt i filler. Og tenk, det av selveste EU!

"EU har bestemt at at det ikke lenger er lov å påstå at svisker hjelper på magen eller at antioksidanter styrker immunforsvaret" , var den første illevarslende ingressen. Derifra ble det bare verre. Det er heller ikke lenger lov å påstå at meieriprodukter gir sunne tenner, eller at en rekke piller mot reisemage stopper diare. Nu vel. Hva kan nå dette plutselige påfunn skyldes? I følge artikkelen, skal det det frimodige framstøt av EU skyldes at det ikke finnes tilstrekkelig dokumentasjon for at omtalte matvarer har noen som helst gevinst for helsen. Så 100 års erfaring er altså ikke nok? Mon tro hvor lenge man skal prøve ut et produkt før det er tilstrekkelig dokumentasjon? Og hvordan i himmelens navn kan EU bare bestemme noe sånt? Det er tydelig at undertegnede har gått glipp av timen det ble undervist i "EUs mange beslutningsprosesser"!

Det er ikke til å unngå at man blir en smule betenkt etter å ha fått slike nyheter servert på en ganske alminnelig lørdag. En tanke melder seg fort: Hva nå med resten av kostholdet? Skrekk og gru. Hvem vet? Kanskje gulroten allerede i morgen er for gift og regne? Melk kan være skadelig for skjelettet, og proteiner kan virke nedbrytende for musklene i kroppen. Og hva med 5 om dagen? Kanskje vi bare skulle hatt en om dagen, og dermed har påført kroppen overdoser av frukt og grønt i lenger tid?

Inntil man har sikker dokumentasjon og troverdige beviser, velger undertegnede å ikke ta noen sjanser. Det er best å ta seg en øl før det blir bestemt av EU at det ikke er lov til å drikke den. Og i samme slengen tar man en sjokolade eller to. Man vet jo aldri med denne EU. Plutselig er den så sunn, at det blir tomt i kiosker og butikker av folk som har blitt smittet av det europeiske sunnhetsideal!

Og bare så det er nevnt... det var en fin sykkeltur. Sånn i ettertid....