For og imot. Vektskålen vakler...

27 år. Ja, nå skulle man gjerne kunne tilføye at det er antall år man har hatt sine ben på bakken, og at man er et individ i sin beste alder. Vel, akkurat slik er det ikke. Men derimot 27 år med for vide bukser, jakker som er for korte i armene (med unntak av noen års opphold i noen som lignet et forvokst mekaniker-kjeledress....), slips/sløyfer med litt for korte bånd så man knapt får puste, og hatter (gud, la oss fort gå videre fra hattene!) i alle slags fasonger, med og uten spiddede pelsdyr på toppen. Joda, 17.mai-antrekket har i 27 år vært aldeles fortryllende.

Et kort sveip over nettavisene 16.mai fortalte om en forestående festdag. Festantrekk, fest-frokost, festkaker, festmiddag, fest ditt og fest datt. Kort oppsummert: 17.mai er årets største festdag.

Fest?

Kl. 06.15: Måtte spørre en tilfeldig forbidpasserende (som naturlig nok også er av samme korps-rase. Ingen andre er oppe midt på natten på en festdag!) om vedkommende igjen kunne repetere hvorfor undertegnede egentlig frivillig skal itre "festantrekket". Kort redegjørelse mottatt.

Kl. 06.30: En brødskive tatt fram, sett på - og lagt tilbake igjen.  Man vet det blir en lang dag når man har hørt "Gammel jegermarsj" tre ganger på radioen allerede.

Kl. 07.00: Ombordstigning i buss. Overraskende mange av samme korpsrase har våkne ansikter og smiler fornøyd. En sup akevitt. Ingen framgang i motivasjon.

Kl. 07.20: Første spilling. En tilhører. Enorm applaus. Repetisjon av problemstilling av 17.05.2012 kl. 06.15. Ny redegjørelse mottatt.

Kl. 07.35: Ny sup akevitt. Ingen framgang i motivasjon noteres. 

Kl.07.45: Hinsides mange folk har møtt opp (i alle fall tatt i betraktning tid og sted)! Applaus. Kaffe - ok. Romkake? Før åtte? Dette blir en lang dag.

Kl. 08.15: Ny spilling. Regn. Flott. Publikum i vindu er også publikum.

Kl. 08.30: Frokost- ok. Romkake. Igjen? Vi går for romkake-rekord i år?

Og slik fortsetter festdagen.....

Etter endt festdag melder nødvendigheten seg: Det er tid for liste. Et litt for lite anerkjent hjelpemiddel for kaoskontrollører som søker oversikt i enhver sammenheng. 

Mot-liste:

• stå opp tidligere enn en vanlig hverdag, morgenen etter gravøl for nok en deprimerende RBK-kamp
• antrekk (say no more....)
• marsjer (undertegnede er nok av underarten anti-marsj, som det er få andre av innen korpsrasen på en sådan dag)
• kaker (i og for seg en flott oppfinnelse, men hele dagen? Hvor ble det av gode, gamle is, brus og pølser??)
• skjev rygg og to ukers uttøyning i vente

For-liste:

• akevitt før kl. 07.02 
• en og annen fornøyd tilhører
• tog uten korps er som sodd uten kjøttboller: Uaktuelt og uakseptabelt!
• god trening for godt skjult "ambis"
• man slipper å bannes over strykjern og bunadsskjorte

Stilling så langt:5-5

Det vanker ekstraomganger og ny avgjørelse før neste års "festdag".

Mai er avlyst

HMS-avdelingen griper inn

Hvor kommer det fra?

Ja, støvet altså.

Hvilken nytte har dette fenomenet i et litt utvidet samfunnsperspektiv?

Ja, nå vil vel antakelig ivrige sjeler ile til for å si at dette kan jo utvilsomt sysselsette en hel rekke individer. Noe som man jo ikke kan benekte, uten å bli beskyldt for å være tilhenger av latskap og giddesløshet. Det er mange som tilbringer sitt yrkesaktive liv i kamp mot støvet, og virkelig: Ære være dem! Men, kunne man ikke da kanalisert støvingen til f.eks. offentlige bygg, for så å la disse interesserte individene utføre sitt arbeid der.

Det undertegnede altså vil til livs, er selve "privathusholdningsstøvet". For selv på en riktig god dag, kan man ikke fatte og begripe hva dette fenomenet "støv" har å gjøre i en privat husholdning. Det eneste man kan synes å se at fenomenet kan ha av nytte, er for å balansere en ellers ganske trivelig tilværelse i residensen. Det må ikke bli for hyggelig, liksom. Det hadde virkelig tatt seg ut.

Og hyggelig kan man heller ikke skryte på seg at det blir, når undertegnede tar på forkleet (eh... neeei, det hadde i hvert fall tatt seg ut!) og kaster seg ut i kampen med tuer, mopper, mikrofiber og grønnsåpe i skjønn forening. HMS-avdelingen i residensen har kommet med forslag om å henge ut et skilt på døra når aksjonen skal starte, for å advare eventuelle intetanende naboer fra å uforvarende åpne døren mens undertegnede svinger moppen. Og når sant skal sies, så er vel forslaget et av de bedre. For det er et faktum, at undertegnedes humør synker proposjonalt med antall drag gjort med moppen. Kjapt regnet vil man raskt kunne se, at med en gulvflate på omtrent 70 kvm som skal vaskes + x antall kvm hyller/benkplater/kommoder etc. som skal tørkes over, vil grafen for synkende humør sprenge koordintasystemet totalt!

Det mest provoserende er imidlertid det faktum at støvet faktisk sniker seg fram også når man ikke benytter residensen. Ordtaket har fått ny ordlyd: "Når huseier er borte, danser støvet på bordet". Hva i himmelens navn er det som flytter støvet på plass i vinduskarmer, på stuebord og til og med på flatskjermen mens det ikke er et levende vesen innendørs?

Etter å ha resonnert litt over saken,har man nå funnet løsningen: Mest sannsynlig har man fått med en liten støvgnom på kjøpet da man investerte i residensen, og når undertegnede er på farten, kommer gnomen ut av lufteluka i andre etasje (endelig ga den også mening!), og tar med seg støvbøtta si og sprer støv litt her og litt der.

Kjære støvgnom: Vil du holde opp med det der??????!!!

På tide å ta kvelden.

I ren og skjær protest, og inntil HMS-utvalget i residensen har hatt nytt styremøte, lar undertegnede støvtua få ferie, og legger føttene på bordet med et glass hvitt i hånda.

Så det så.

Kom mai, du glemske iltre....

Det er bare å legge seg flat med en gang...

Ja, det var èn som møtte til 1.mai-spilling uten instrument på denne ellers så solrike dagen. 

Det vanskelig å anslå hvor det egentlig gikk galt i planleggingen, men et kort tilbakeblikk slår fast følgende:

Et individ som har vært igjennom en ganske omfattende værdepresjon, slår ut i full blomst når solen gleder oss med sitt nærvær. Så også denne dagen. Ingen tid å miste. Ut i sola. Herr Scenic sto og trippet (eller småbrummet, slik som scenicer ofte gjør...), han har sett fram til å få av vinterskoene i flere uker nå. Da han hadde fått på sommersko, var han sur og grinete fortsatt. Han nektet plent å kjøre en meter før han hadde fått dusj og såpe-massasje. Og som et hjertevarmt medmenneske (med-bil?), stiller man selvsagt opp for å tilfredsstille slike ønsker. Det er litt usikkert å slå fast hvem som fikk mest såpe på seg, men sikre kilder har antydet at det ble omtrent uavgjort.

Tiden flyr når solen varmer, Herr Scenic måtte fylles med ting og tang som skulle være med på
den lange reisen (ja, strengt tatt skulle vi jo ikke lenger enn til Levangernesset, men av og til er det også som en verdensreise! En verdensmetropol. I sakte kino. Slow citta, må vite...). Og når solen varmer, går vettet ut. Herr Scenic ble fylt til randen. 

På med festantrekket (skulle gjerne hatt en alvorsprat med han - for det er helt sikkert en han - som kom på at korpsmusikanter skal ikle seg alt for store jakker, altfor små slips, bukser med sleng lenger enn skoa og hatt - gud, la oss ikke engang nevne hatten.....!!). Så kunne man avslappet legge avgårde til dagens spilling. 

Men akkurat i det øyeblikket man hadde parkert blant horden med flere av samme fest-pyntede slaget, kom det en liiiten uggen følelse sigende. Noe som viste seg å være berettiget: Undertegnede hadde altså klart å møte opp uten saxofon!

Takk til Straumens fotgjengere som skjønte den akutte situasjonen, og som velvillig ventet med å gå over fotgjengerfeltet da en kvinende Scenic kom i full fart, takk til onkel (politi, altså) som antakelig nøt en kopp kaffe i solveggen, og takk til undertegnedes opphav som sto klar med saxofon OG ny bil, da man vrengte Herr Scenic opp på gårdsplassen! Om man rakk toget? Selvfølgelig.

Noe som ikke er en like rørende "det vil helst gå bra-historie", er imidlertid historien om hva som skjedde med Herr Scenic. Om det skyldes de siste dagers samtaler mellom undertegnede og opphavet sittende i flokk rundt pc-en med nesa i verdensveven (eller egentlig noe så uoriginalt som finn.no) sine mange "bil til salgs"-annonser vites ikke, men det kan jo tyde på at han nå er inne i en ny furte-fase. Han hadde i alle fall ikke tilhensikt å stille sine bremser til disposisjon denne dagen. Så nå venter ny akutt-time hos bildoktoren i morgen tidlig.

Så vil det vise seg da.... om Herr Scenic er klar for de evige motorveier og undertegnede klar for nye bekjentskaper, eller om vi atter en gang kan kjøre sammen inn i solnedgangen.