Etter en helg i sydligere strøk, med både herlig skikjøring og ikke minst det ene gourmetmåltidet etter det andre, var det i dag duket for en mer ordinær tirsdag. Vel ordinær bare i den forstand at det var tirsdag. Alt annet er for tiden litt ekstraordinært (noe som egentlig burde betydd at det er enda mer vanlig enn vanlig etter undertegnedes ståsted... men det ståstedet er av og til noen lite befolket, så det er det ingen andre som mener), det er ferie og det snør hinsides alle solemerker.
I Verran har de ikke hatt så mye snø på 76 år, sto det å lese i avisen i dag. Vel... ingen vet hvor mye snø Verran egentlig har hatt tidligere heller, men noe tyder jo på at i hvertfall Fram-Verran har hatt en og annen snøflekken tidligere også, da en ikke så ukjent skiløper må ha hatt et eller annet å gå på.
Uansett, på denne mildt sagt nedsnødde dagen, virket det som en veldig god ide og ta en skitur. Ikke spør om hvor ideen kom fra. Svaret vil antakelig kvalifisere til en eller annen intrikat diagnose... Men som tenkt, så gjort.
Pussig, ingen andre hadde tenkt samme tanke. Så det var bare å sette i gang og brøyte seg løype. Slikt går man egentlig fort lei av, og etter en time fikk man en ny tanke. En tur opp til gapahuken måtte da være bra. Oppoverbakke absolutt hele veien. Fantastisk god trening i fiskebein! Som tenkt, så gjort.Men en ting hadde men glemt å tenke på... det som går opp, det må nødvendigvis også ned. Ja, strengt tatt kan man jo la være, men da vil man jo måtte bli der oppe da. Og uten proviant og sovepose er det en veeeeldig dårlig ide.
Ingen vei utenom. Det var bare å sette snuten nedover igjen. Og hu hei, hvor det gikk!! Lund Svindal ville ikke hatt sjans! Jansrud hadde lagt opp på flekken. Vel nede ved huset tok man så et strengt oppgjør med seg selv: Hvordan er det mulig å glemme at man skal nedover når man går oppover? Noen lærer visstnok aldri....
Man blir en smule skeptisk når man innser at man ikke har tenkt.... IGJEN!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar