tirsdag 21. februar 2012

What goes up, must come down...

For å avkrefte det med en gang, nei det er ikke spinning wheel vi snakker om. Derimot en helt ugjennomtenkt skiløper som igjen har utfoldet seg uten tilsyn.
Etter en helg i sydligere strøk, med både herlig skikjøring og ikke minst det ene gourmetmåltidet etter det andre, var det i dag duket for en mer ordinær tirsdag. Vel ordinær bare i den forstand at det var tirsdag. Alt annet er for tiden litt ekstraordinært (noe som egentlig burde betydd at det er enda mer vanlig enn vanlig etter undertegnedes ståsted... men det ståstedet er av og til noen lite befolket, så det er det ingen andre som mener), det er ferie og det snør hinsides alle solemerker.
I Verran har de ikke hatt så mye snø på 76 år, sto det å lese i avisen i dag. Vel... ingen vet hvor mye snø Verran egentlig har hatt tidligere heller, men noe tyder jo på at i hvertfall Fram-Verran har hatt en og annen snøflekken tidligere også, da en ikke så ukjent skiløper må ha hatt et eller annet å gå på.
Uansett, på denne mildt sagt nedsnødde dagen, virket det som en veldig god ide og ta en skitur. Ikke spør om hvor ideen kom fra. Svaret vil antakelig kvalifisere til en eller annen intrikat diagnose... Men som tenkt, så gjort.
Pussig, ingen andre hadde tenkt samme tanke. Så det var bare å sette i gang og brøyte seg løype. Slikt går man egentlig fort lei av, og etter en time fikk man en ny tanke. En tur opp til gapahuken måtte da være bra. Oppoverbakke absolutt hele veien. Fantastisk god trening i fiskebein! Som tenkt, så gjort.
Men en ting hadde men glemt å tenke på... det som går opp, det må nødvendigvis også ned. Ja, strengt tatt kan man jo la være, men da vil man jo måtte bli der oppe da. Og uten proviant og sovepose er det en veeeeldig dårlig ide.
Ingen vei utenom. Det var bare å sette snuten nedover igjen. Og hu hei, hvor det gikk!! Lund Svindal ville ikke hatt sjans! Jansrud hadde lagt opp på flekken. Vel nede ved huset tok man så et strengt oppgjør med seg selv: Hvordan er det mulig å glemme at man skal nedover når man går oppover? Noen lærer visstnok aldri....



Man blir en smule skeptisk når man innser at man ikke har tenkt.... IGJEN!

lørdag 11. februar 2012

Stilling ledig

Stilling ledig for erfaren skismører. Stillingen er primært tilkallingsvakt i helger, med mulighet for utvidelse ved gode resultater.
Lønn vil i de fleste tilfeller ikke forekomme, men det kan vanke en og annen halvspist kvikklunsj og sammenklemt appelsin.
Stillingen er for tiden ubesatt, da den forrige smører ble avsatt på dagen etter to påfølgende smøretabber.
Prøvetid på en vinterferieuke.

Etter å ha gått på to totale smøresmeller, har man nå innsett sin egen begrensning. Skismøring er rett og slett noe som undertegnede ikke behersker. Snarere tvert i mot. Timer med intens studering av teorien har ikke ført fram. Det er tydeligvis langt mellom teori og praksis også på dette feltet.
Fredag formiddag, ferdig på jobb, helgen ligger ubrukt, snøen er fortsatt på plass, lutter glede og fornøyelse. Et utmerket utgangspunkt for en pangstart på helgen. Det var inntil man satte skiene på føttene. Å si at man ikke hadde bra feste, ville vært en real underdrivelse. Det var ikke et snev av feste. Det gikk mer bakover enn forover. Vel vel, man er jo optimist av natur, og skulle da følgelig endelig bevise at den siste investeringen på treningsfronten (slynger er på plass i residensen) har vist resultater. Og hvorfor kan ikke undertegnede stake seg 12 km avgårde, når proffene staker 5-7 mil? Konklusjon: Jo, fordi slyngetrening ikke gir merkbare resultater på to uker, og fordi man følgelig ikke klarer å løfte sine armer dagen derpå.
Lørdag formiddag, ny dag nye muligheter, og sjanse til å rette opp feilene fra i går. Ny smurning, i dag skal det ikke gå bakover. Og jammen gikk det ikke bakover. Det gikk rett og slett ingen vei. Etter 5 meter hadde det klabbet 8 cm under skiene, og jammen hadde snøen frosset seg fast der også. Det er vel unødvendig å nevne at 12 km på stylter er en kraftanstrengelse. Men er man sta så er man sta. Konklusjon: Det er like ille at skiene ikke går, som at de bare går bakover.

Så nå er det duket for oppvaskmøte med smøreteamet. Helgens smører er midlertidig permitert, og forventes ikke tilbake før det har foregått intens kursvirksomhet.
Og mens man venter på ny smører, pleies støle overarmer og utslitte føtter...

fredag 3. februar 2012

Jakten på det perfekte egget

Forleden dag skjedde det noe svært uheldig i residensen. Eggkokeren takket for samarbeidet og gikk inn i pensjonisttilværelsen. Og det helt uten forvarsel!
For en som har tatt sitt samfunnsansvar på alvor, og gått inn for å støtte midtnorsk eggproduksjon med sitt formidable forbruk av egg, ble dette en svært trist dag. Hva skal man vel nå gjøre? Her har ikke vært sett på en klokke de siste 4 år, hva gjelder eggkoking. Hvordan skal man nå koke det perfekte frokostegget?
Vel, men er jo ikke tapt bak en stol (merkelig uttrykk forøvrig... det er vel ikke så ille å ligge bak en stol? Det er jo ikke akkurat sånn at man ikke vises der bak stolen, så man blir jo alltid funnet igjen. Nu vel...), så man gikk umiddelbart i gang med etterforskning. Løsningen kunne ikke være langt unna.
Og nå har man kanskje funnet den ultimate løsningen. I dag sto nemlig følgende formel for det perfekte kokte egget på en av landets nettaviser:





Mon tro om det kanskje blir en ny eggkoker i nær framtid...

onsdag 1. februar 2012

Grav deg ned i tide ... i pleddet!

På denne første dag i februar har undertegnede filosofert litt rundt hvordan vi i all verden overlevde fjorårets vintersesong uten frostskader og varig kuldesjokk? Så vidt man kan erindre, bedrev man til og med fysiske utskeielser som skiturer og joggeturer (gud forby, jogging skulle vært avskaffet ved dom....) i dette været. Og det i temperaturer ned mot - 20 grader. Hva har skjedd?
Er det alderen som er i ferd med å innhente legemet, og derfor begynner å sette sine begrensninger (det skjedde i såfall i skremmende fart!)? Eller var man spesielt hardhudet i 2010/2011? Eller har man blitt overømfindtlig i 2012? Kanskje det er et skuddårsfenomen?
Vel, de siste døgns plutselige normale vinter har uansett satt sine spor i kropp og sjel. Konstant stive skuldre etter å ha variert mellom å fryse litt og å fryse litt mer. Det er enda godt det finnes ubegrenset tilgang til ved og kaffetrakter som ikke har noe i mot å jobbe overtid!

Januar forsvant før man fikk sagt... ja, kanskje ikke A, men man kom definitivt ikke lenger enn til ca. J eller deromkring. Siste helgen i årets første måned var "en høydare" (som de sier i Vuku). Det kan nok tenkes at ansatte på St.Olavs nå puster lettet ut over at helgen er omme, men for oss 4000 som deltok på bedriftsidrettsturnering i Trondheim spektrum, skulle helgen gjerne vart litt lenger! Artig lagspill, men aller best: Godt selskap! Her finner du lærere, bankansatte, butikkansatte, lastebilkjørere, forsikringsagenter, rørleggere, studenter.... you name it. Alle med like høy risiko for å bli overveldet av konkurranseinstinktet, og i så måte også med høy risiko for påfølgende tre-dagers-pause etter helga... Heldigvis kom man fra det med både kropp og sjel i behold! Rett og slett artig!

Onsdag kveld må om mulig være ukas nest beste kveld (fredag er uovertruffen vinner, selvfølgelig). Da kan man begynne å glede seg til helgen. Og vips, så er den der. Nå erklæres herved forventningene for åpnet (eller startet, eller hva det nå heter...). Skitur og godt selskap. Ja takk. Men best å finne fram både ullklær, og lue og votter og ullsokker og kanskje et pledd, og stort skjerf.... her skal ikke fryses en millimeter!!
God helg!