Fredag ble en merkedag for høsten 2011. For første gang denne høsten ble det ikke bare fredag. Det ble ordentlig fredag. Først opp (som vanlig litt for tidlig for et trøtt legeme), frokost og den vanlige kjøreturen langs Borgenfjorden (eller Børgin, som det heter på lokalspråket). Så langt en fredag som de andre i høst. Så jobb, opp til flere musikktimer der undertegnede briljerte med sin eminente sangstemme (nei vent... akkurat det var en overdrivelse. La oss si: Musikktimer der sang sto på timeplanen), og så var skoledagen over. Fortsatt en helt vanlig fredag. Men så:Herr Scenic kunne knapt vente. Det var like før han hadde startet opp på egen hånd, så mye gledet han seg til å ta fatt på Vuddudalen igjen. Og jammen ble det Vuddudal! Vi suset avgårde. Ingen tid å miste. Stjørdal og Trondheim ble passert i fin stil (ja, for Herr Scenic tror fortsatt at han er guds gave til bilisten, og for å unngå protestaksjoner i form av motorhavari eller det som verre er, lar vi han leve i troen...). Og så endelig: Endestasjon Melhus. Vel inne på GUS var det bare å senke skuldrene, trekke inn "skolelufta" og nyte samtaler om stort og smått med gamle kolleger. Og plutselig kom det en liten klump i magen igjen... Noe som gikk fort over da man fikk på treningsklær og joggesko - og innebandykølla var på plass i hånden: Endelig! Det hadde vært fristende å berette om et udelt vellykket comeback med innebandykølla, der scoringene haglet og super-pasningene florerte... hm... veldig fristende faktisk... Men nei. Man kan vel fort fastslå at formen "ruster" noe når man ikke setter sine ben i en innebandykamp på over 4 måneder. Gleden over å spille derimot, den ruster definitivt ikke. Og hvilken glede! Juhui! Konklusjon: 1) Innebandy er fortsatt gøy 2) Innebandygjengen er fortsatt en superduper gjeng 3) Det blir ikke ordentlig fredag uten innebandy 4) Dette skal gjentas! (Herr Scenic gleder seg allerede... og det gjør nok IKEA også, som kommer til å få utallige "supleringsbesøk" som resultat av innebandyturene!)
I Volans verden skjer det stadig at man bokstavelig talt møter en hindring. Så også denne i utgangspunktet fantastiske fredagen. Sol, skyfri himmel, 2 grader - ah... det er høst! Et perfekt utgangspunkt for en lengre gåtur i saltvannsomgivelser. Som tenkt, så gjort. At man klarte å slå ny tidsrekord fra man snubler til man ligger flat som en padde, skal ikke vies mye oppmerksomhet denne gang (er du over middels interessert, finnes mye lesestoff her på bloggen om alle de gangene ting ikke gikk som planlagt....). Man kan bare nevne at det i dag gjerne kunne vært svenska flaggans dag, og undertegnede kunne gått rundt som et vandrende flagg. Nei, det er heller bedre å fokusere på de 128 minuttene (og ikke de 2 som ble tilbragt med hodet i en rot) som gikk bra - og som var en rekreasjon man setter stor pris på. Se og lær: Denne stien kan gjerne få flere brukere!
I dag har man i Volans verden blitt en del av årets helsestatistikk. Ikke fordi man har foretatt seg noe revolusjonerende i form av banebrytende vitenskapelige eksperimenter eller gjort en ny helsesprengende oppfinnelse, men ganske enkelt fordi man har latt seg (be-)stikke med influensavaksine. I følge (den samme) statistikken er man et vandrende risikotilfelle (har fått skriftlig bekreftelse på at man tilhører gruppen "Voksne med nedsatt infeksjonsresistens" - noe som man i praksis også har sett stemmer på en prikk...), og oppfordres derfor sterkt til å la et vilt fremmed menneske gå løs med nål på sitt eget legeme. I alle år har undertegnede vært noe skeptisk til denne aktiviteten, og de siste par årene har man derfor tatt litt "fri" fra aktiviteten. Har folkehelsen faktisk kontroll på hva som sprøytes inn i de tusen legemer årlig her til lands? Kan man være sikker på at dette ikke er noe som kan være skapt for å styrke en underbetalt legetjeneste? Et skremselstiltak som kun skal finansiere legens tredje bil (man må jo ha en hyttebil, må vite...), nytt tak på legepalasset eller nytt anneks i hagen, da det gamle ble litt lite med sine 10 sengeplasser? Og i dag 11.10.2011 ble skepsisen endelig verifisert og sterkt dokumentert. Mens man satt og ante fred og ingen fare (og funderte på om man egentlig var kommet på lokalforeningens årlige pensjonisttreff) kom man over følgende i en brosjyre:
"Det forventes at de samme influensavirus som har sirkulert denne sesongen også vil sirkulere kommende sesong. Influensavaksinen for kommende sesong vil derfor inneholde nøyaktig det samme A(H1N1)-viruset, A(H3N2)-viruset og B-viruset som vaksinen for sesongen 2010/2011."
??? Man trenger vel ikke være romforsker for å skjønne at det florerer med influensaepidemier gjennom vinteren, når helsevesenet sprøyter befolkningen full av virus hver høst? Nei, stol aldri på noen! Ting er ikke som du tror! Om jeg skal ta vaksine neste år? Er du gal...?
Ingen dag uten pappesker. Slik har tilværelsen i Volans verden vært siden rundt regnet midten av juni. Det blir noen dager i pappesker det. Og som ikke det var nok... da man tok beslutningen om å forflytte sitt legeme (og sitt liv forøvrig) til de indre deler av trøndelagen (ja, man vet at enkelte fortsatt ikke skjønner helt den forflytningen - men det er faktisk beboelig nord for Værnes også!), startet man like godt å jobbe midt i enda et pappeskehelvete. For alle sarte sjeler: Beklager ordbruken, men når man tramper i halvåpnede (eller halvlukkede) pappesker kort sagt hele døgnet rundt, da går det av og til en tanke varmt for seg i topplokket. Nå er det imidlertid håp å spore. Det er over. Ikke en eneste pappeske til skal pakkes - på jobb vel og merke, men likevel (det gjenstår vel ...eh...mange på det private planet, ja). Alt er nedpakket. Merkingen er som alltid av det kreative slaget. Det siste ender i utallige "diverse". Fungerer helt fint. I hvertfall til man skal åpne eskene igjen. "Hvor er.... (fyll inn med alt tenkelig - OG utenkelig)?" vil nok muligens bli et refreng i en ellers så herlig ferdigskrevet hyllest til den nye tilværelsen. I morgen flyttes det inn i "The school". Helt ny. Hurra! Og vips, så har man glemt rotet. Og støvet. Og at man hadde bare ett - 1 - rom til alle timer. Og at man ikke hadde noe utstyr (ja, knapt bøker). Og at pultene var skeive og stolene herpet. Og at det var et kaos uten like med alle pappesker. Og at det er ca 18 timer til en hel uke ferie, skader jo heller ikke.....
Fredag ble en merkedag for høsten 2011. For første gang denne høsten ble det ikke bare fredag. Det ble ordentlig fredag. Først opp (som vanlig litt for tidlig for et trøtt legeme), frokost og den vanlige kjøreturen langs Borgenfjorden (eller Børgin, som det heter på lokalspråket). Så langt en fredag som de andre i høst. Så jobb, opp til flere musikktimer der undertegnede briljerte med sin eminente sangstemme (nei vent... akkurat det var en overdrivelse. La oss si: Musikktimer der sang sto på timeplanen), og så var skoledagen over. Fortsatt en helt vanlig fredag. 
