Møtte veggen - endelig :)

Endelig (!) har man i Volans verden møtt veggen! Nærmere bestemt veggen mellom stua og kontoret. I lengre tid har denne veggflaten i residensen på Byåsen bare vært hvit og kjedelig. Man har trålet landet på langs og på tvers (ja, i hvertfall alle butikker mellom Heimdal og Steinkjer!) etter noe som kunne pryde denne veggen. Men nei... ikke noe har gått igjennom den strenge (noe subjektive) kvalitetskontrollen, og veggen har forblitt hvit og kjedelig. Den eneste man kan komme på som kanskje kunne uttalt seg positivt om denne veggen, måtte være kronprinsessen, Mette Mar(er)it. Har du kanskje hørt henne si noe annet enn at "dette var veldig fint... og hyggelig"? Den dama mangler ordforråd, altså! Men nok om det, nå var det møtet med veggen det skulle handle om.

Som et lyn fra klar himmel, var løsningen på plass! Og hvilken glede! Når man ikke klarer det selv, er det flott at slekta tar ansvar. Nå er den altså skrudd opp på veggen - og ble den ikke fin?

"Handmade in Mekken". Ikke mange som kan skilte med en slik veggpryd :)

Og når man i tillegg kan pryde resten av residensens relax-avdeling (eller stue, som man kaller det i normale hjem) med matchende lys og servietter, ja da begynner det snart å være på tide å øve litt på gitaren igjen, for dette begynner å ligne et musiker-hjem :)

Og så kan man slenge seg på sofaen og drømme om hvor fantastisk det hadde vært med et lite piano under den flotte veggpryden (selv om naboene nok er av en helt annen oppfatning, skal man dømme etter responsen på undertegnedes saxofon-øving!)

Men likevel: .... drøm drøm......

29 år - igjen....

I volans verden har man siste døgn gått igjennom en svært omfattende prosess. Hele det vitale legemet og den litt skakk-kjørte sjelen har gått fra å være tidlig i tredveårene, til å plutselig være nærmere 40 enn 30. Dette medførte såpass stor psykisk påkjenning, at dagen i dag har vært viet til rekreasjon, restitusjon og meditasjon. Ja, nåvel... meditasjon ble det vel lite av kanskje, men man kan jo dedikere de 10 minuttene på benken i gapahuken med utsikt over tåkelagte "Våjen" til meditasjonen. Må være ganske overraskende forresten, å komme kjørende opp fra tåkehavet, og plutselig se at resten av verden (eller i hvert fall Straum-sida) har strålende sol fra skyfri himmel!

Den første dagen som 29-åring på 6 året ble startet hos frisøren. Og for en som rangerer frisørbesøk som nummer 2 på "Listen over ting jeg slett ikke under noen omstendighet liker å gjøre" (rett bak den ubestridte eneren, tannmonsteret!), så må man si at det gikk over all forventning. Ja, man kan vel nesten driste seg til å si at det gikk helt ok. I nærheten av bra, faktisk!
Når man resten av dagen skal rekreere og restituere, er det ikke stort man får sett i lektyren bestående av spennende utgreininger om verdensøkonomiens utvikling på 1900-tallet, selv om man selvfølgelig sitrer av spenning etter å pløye seg igjennom denne (enoooooorme) bunken!

Nå er ferien over. Herved avsluttet. Case closed.
Det er fredag kveld og helg. Og på mandag er hverdagen tilbake...
... og jammen skal det bli litt godt det også!
(og da skal jeg pryde veggen i min ringe bolig med tidenes kuleste veggdekorasjon!)

Vinter-magi

I det mest magiske vinterværet man kan forestille seg, våknet man i Volans verden i dag til skikkelig hurra-stemning! Optimismen var til å ta og føle på. Tross to lange skiturer på like mange dager, virket kroppen overraskende opplagt. Og med splitter nye skibriller som skulle testes (derav hurra når man så sol!), var det en ivrig skiløper som sto klar utpå formiddagen. Vel, "skiløper" er vel kanskje ikke riktig betegnelse... "skigåer" passer bedre. Her løpes ikke, må vite. Undertegnede er totalt i mot en hver formfor løping, og er man prinsippfast så er man prinsippfast. Da må det gjelde i alle sammenhenger!

Dagens første mål: Bølstu. En fin liten tømmerkasse plassert et stykke inn i de nordtrønderske småalper.
Er man riktig heldig kan man kjøpe både kaffe og vafler her, men da er det søndag. Og i dag var det mandag, så da ble det saft fra drikkebeltet som plaster på såret.


Og du verden så fornøyd enkelte er når de kommer fram (les: meg!)
Men med sådan vær kunne man da slett ikke stoppe her. Om det er et tegn på at alderdommen kommer snikende, vites ikke, men den skiløypa som jeg kunne veddet på gikk videre i retning "våjen" i går, var slett ikke her i dag! Har noen vært her og tryllet? Har jeg blitt utsatt for et komplott? Skjult kamera? Vel... man er da løsningsorientert, og la heller turen mot fagre Utøy i stedet.

Og hvorfor i all verden har man ikke gått på ski mot Utøya tidligere? Her åpenbarte seg flotte løyper i alle retninger. Herlig!
Det blir definitivt ikke siste tur i den retningen. Må bare hvile stake-musklene litt.
De har visst ikke vært i bruk på 34 år......

Tilfeldigheter...?

Det er vel ingen tvil om at det i Volans verden har vært en noe over middels kaotisk uke. Når man skal prøve å holde oversikt over stadig nye forestillinger med stadig nye elever, med stadig like ufullendte sceneinnslag dagen i forveien... ja, da kan det gå en smule varmt for en og enhver. Enkelte morgener våkner man og lurer på hvordan man i det hele tatt skal komme seg igjennom dagen. Hva må gjøres først? Hva må skaffes? Hvem av skuespillerne har blitt syke og må finnes vikar for på et blunk? Hva må droppes i ren tidsnød?
På vei til dagens kaos har man samtlige dager denne uka hørt samme sang. Hver morgen. Til omtrent samme tid. Og som en magisk tilfeldighet har det vært denne:
"Vår beste dag"
Tilfeldigheter? Første dag var det nesten så man fikk gåsehud da den ble avspilt. Det kunne ikke ha vært bedre timing. "Dette kan bli din beste dag"..... tenk for en melding å få foran en ny kaosdag! Og jammen.... det stemte jo. Så da den kom morgen etter morgen, var det som om skuldrene sank et par hakk og tankene sakte men sikkert flyttet seg fra "iiiiik"-modus, til "kanskje det går"-modus.
Om det var sangen, vites ikke, men dagene har i alle fall blitt flotte. Hver og en av dem. Magisk!

Så helgens takk går til NRK og deres lite oppfinnsomme musikkutvelger, som samtlige morgener denne uka har spilt av denne sangen!
Denne sangen vil fra og med denne uka være en av mine favorittsanger.

Og at det nå er vinterferie i en hel uke, der yr.no har vært så medgjørlige at de har meldt sol i hvertfall i 4-5 dager til, gjør jo ikke opplevelsen av sangen noe verre ;)

Vinterstemning i Bymarka

I strålende sol viste Bymarka seg fra sin aller beste side i dag.

Litt usikker på om det var lurt å legge avgårde uten nødvendig nødproviant som kakao og kvikklunsj, tok man på seg skiene nesten i sitrende spenning for å legge ut på februars første skitur. Og når stadion åpenbarer seg slik når man går ut av bilen, ja da er det vel ingen grunn til ikke å glede seg?

I fint driv gikk turen i retning av Rønningen. Vel, fint driv var vel en smule overdrivelse. Det kan nok ha en sammenheng med forrige skiturs føre å gjøre, samt en viss lathet i morgentimene som gjorde at den gamle smørningen ble totalt ignorert og smurt over. Men det gikk da framover. Trøsten var at trått føre er da sikkert god trening!

Rønningen yret av trondhjemmere på jakt etter en plass i sola, samt jakt på byens beste kanelsnurrer. Undertegnede så ingen grunn til å brøyte seg inn i folkemengden, og tok en kort drikkepause, mens man nøt solen.

Hvor skulle ferden så gå? Ett kort overblikk på kartet og visp, ruta var klar. Turen fortsatte mot Marken, Skjelbreia, Våddån - og tilbake til Granåsen igjen.

En herlig dag i herlig sol, herlig føre (men kanskje ikke fullt så herlige ski... smørekurs må bestilles av en av ski-kidza snarest!), herlig rød i kinnene - rett og slett en herlig ettermiddag!

Måtte det bli mange slike dager...

(f.eks. i ferien?)

Matvrak?

De som titter innom Volans verden i ny og ne, har kanskje lagt merke til at rekken med blogger jeg følger har økt jevnt og trutt. De aller fleste med en fellesnevner. Mat!
Undertegnede er nok det man kan kalle et godt over middels matvrak, og kan observeres spisende på et eller annet både titt og stadig. I følge opphavet er jeg alltid sulten, og det må nok sies å være en riktig observasjon.

Og man skulle vel kanskje tro at en som er så interessert i å tilføre sitt legeme så store mengder fast føde, også er en kløpper i å tilberede en stor mengde varierte og kreative gourmetmåltider? Det kan herved avkreftes. På dette området har har man i Volans verden knapt sett noen stigende læringskurve de siste 10 år. Og det skal ikke stå på den teoretiske bakgrunnen! Her leses, granskes og studeres kokebøker (slett ikke uvanlig med kokeboka som sengelektyre - herlig avslappende!), matblogger, matblad og annen litteratur som kan inneha spor av matstoff... men til ingen nytte. Det er akkurat som om veien mellom teori og praksis er blokkert. Hjernen klarer ikke å omsette leste inntrykk til pratiske resultater. Det vil si, resultater kan det vel bli, men ett eller annet sted på veien skjærer det seg... og resultatet på kjøkkenet på Byåsen ligner slett ikke på bildet i kokeboka, eller det du fikk servert i hyggelig lag forleden, eller den gode maten du fikk på restauranten i helga, eller moderns alltid like vellykkede måltider. HVOR skjærer det seg? Dette er et spørsmål som den kommende tiden skal under grundig etterforskning, og det skal nå settes inn stor innsats på å gjøre forskningen systematisk. Start: Vinterferien (forøvrig en helt genial oppfinnelse av største mulige nødvendighet for utslitte lærere...).

Inntil så skjer, kan man hygge seg med flotte bilder og artikler om den ene herligheten etter den andre.... anbefaler virkelig å ta en titt inn på alle de artige bloggene. Her er det mangt og mye artig å lære ;)

nam nam nam..... var det noen som sa blåskjell? Jeg iler.....

Noen lærer aldri...

Man skulle tro at når man nærmer seg en slik anstendig alder som undertegnede, så var det et visst potensiale for å lære av sine feil. Men det kan altså herved avkreftes. Like sikkert som at avisbudet med Adresseavisen er forsinket om morgenen hvis det har regnet, snødd eller blitt litt kaldere i løpet av natta, så ender man opp i en psykisk nevrotisk tilstand hver etterjulsvinter. Årsak? Stadig tilbakevendende ugjennomtenkte ideer som skal settes ut i livet med tikkende hormonbomber i hovedrollene. Skuldrene på administratoren i dette kreative kaoset kryper oppover, proposjonalt med antall uferdige nummer som skulle vært ferdige helst i forrige uke.

En tenårings oppfatning av begrepet "tid" må være tildels udefinert og uprøvd, for det harmonerer i alle fall ikke med en som snart er nærmere 40 enn 30 (skrekk og gru...!!). Et titalls diskusjoner om hvor god tid man egentlig har, hjelper lite - ja, vi kan vel gå så langt som å si ingenting! Og det hjelper jo heller ikke særlig på skuldrene...

Men hvorfor lærer man aldri?

Det kan jo ha noe å gjøre med antall latterutbrudd som høres i løpet av en øvingstime eller to. Eller smilene som går fra øre til øre når dansetrinnene eller 2.stemmene endelig satt som de skulle. Eller når man hører et par gutter synge og nynne seg igjennom kantina på vei til en eller annen time. For ikke å snakke om når elevene ser på hverandre og utbryter: "Så flink du er!" - og vedkommende som har mottatt denne spontan-erklæringen vokser minst 3 cm, og stråler resten av dagen.

Da er det ikke så farlig om man er i ferd med å gå på veggen av ren frustrasjon og stressnivå innimellom... det er verdt hvert et minutt ;)