Bare en, takk!

Det er tydelig at aldringsprosessen i residensen har eskalert. Når hodet tenker mer enn en gang i uka: "Du verden, så fort tiden går", da er det et sikkert tegn på at de magiske 40 nærmer seg med stormskritt.

Det er ikke det at tilværelsen har stått på stedet hvil de siste fem månedene, at livet har tatt en pause - eller at fiaskoene og generaltabbene har uteblitt. Snarere tvert i mot, kan man si. Det har vært så overveldende mange hendelser, at man ikke har fått dem i trykken før den neste har kommet flyvende.
Nå har nok ikke verden sitret av spenning, det har vært forsvinnende få etterlysninger og gå-sakte-aksjoner for å få blogginnleggene tilbake (nu vel... hvem vet... mulig at betjeningen på Elkjøp hadde nettopp en slik aksjon forleden. Hjelp var det i alle fall umulig å få. "Den som ikke har gjemt seg nå, må ekspedere" virket å være mottoet) - men akk så dårlig selvinnsikt som undertegnede kan glimte til med, så er det nå "På'an igjen", som Eggum så optimistisk og livslystig sier det.

Det var dagens opplevelse i grønnsaksdisken som trigget skrivefingrene igjen og som utløste en kjent hamring på tastaturet. Det var rett og slett tilfellet "En chili". Kanskje ikke noen stor sak, mener du. Men det er ikke størrelsen på problemet som irriterer. Det er prinsippet! Her i residensen har vi nå prøvd å innføre en viss planlegging i husholdningen - noe som tidligere har vært totalt fraværende (det skulle man kanskje ikke tro av folk som har svart belte i listeskriving og gjennomtenkthet, men akk... dette med næringsinntak er innfløkte greier. Ikke bare må man kunne å lage maten, man må handle inn riktige ingredienser også. Noe som sjelden gikk hånd i hånd, kan man si). Denne intense planleggingen resulterer da i en nokså lang handleliste, og på et gitt tidspunkt i uka, skal man altså gå til innkjøp av alle (den dagen det går, heiser vi flagget!) ingredienser man trenger i løpet av uka. Ukas meny tilsa en hel mengde grønnsaker. Og til slutt: En chili.

Har du noen gang prøvd å kjøpe en chili hos en helt ordinær matvarekjede, der det enkle ofte er det beste? Ikke det? Vel, med mindre du har sju gode naboer som også tilfeldigvis skal ha en chili hver å dele med (eller en veldig ivrig en, selvsagt som lager chili con carne til hele nabolaget), så trenger du ikke anstrenge deg nevneverdig. Det er nemlig ikke mulig. Og det er her mitt lille irritasjons-gen slår ut i full blomst. Jeg skal ikke ha åtte chili. Jeg skal ha en. Det mases om måtehold og at man skal ha fokus på et nøkternt og edruelig forbruk. Vi kaster over 230 000 tonn mat i året her i landet - til en verdi av 12 mrd kroner (kilden kan vel ikke påstås å være av de mest pålitelige, men dette sto altså å lese i VG for en god stund siden). Men er det egentlig så rart? Når man må handle åtte stk, og skal ha bare en?

Så husk det neste gang Rema-kjeden: Det enkle er det beste!

Det har skjedd før...

15.mars. Samling i solveggen. Tørker støvet av grillen, svir de første pølsene. Vår! Og en gryende optimisme angående sommersesongen 2015. Dette tegner bra!
4.juni. Kryper under pleddet. Grillen har igjen støvet ned i garasjen. Pølsepakken ligger urørt i fryseren. Høst. Og en gryende skepsis angående sommersesongen 2015. Dette tegner ikke bra!

Når humøret og motivasjonen synker proporsjonalt med trykkende lavtrykks stadige inntog over residensen, er det nå bare å innse at vi er i ferd med å nå årets definitive bunnpunkt. Det regner. Igjen. Du vet det har vært lite godvær i det siste, når det som ligger fremst i gangen er ullgenser, regnjakke, skjerf (vel... skjerf stryker vi. Ikke årstidsbetinget i undertegnedes tilværelse. En dag uten skjerf, er en dag vi fryser, uansett vær), lue, votter, goretex-sko OG ullvangsokker. Ironisk nok ligger også en gresstrimmer og en kanne for å vanne uteblomsteren med i gangen, men det er kun en glipp. Gikk på en real optimistsmell da det var opp til flere timer med oppholdsvær her forleden. Men man ble da raskt realitetsorientert igjen, og vannrett regn i heftige vindkast var nok en gang på plass.
Men etter hva jeg har skjønt, så har visst dette skjedd tidligere i verdenshistorien også...
 

  

Håper det snart kan bli et lite snev. Av sommer. Forlanger ikke mer. Bare f.eks. en hel dag med oppholdsvær, sånn i starten. Kan jo ikke komme for brått heller, det er vi jo ikke forberedt på...

Skulle bare bake en kake....

Skulle bare bake en kake.
Men så var det altså det med oppskriften da.
Språk er en finurlig sak.
Jeg gjorde jo alt eksakt etter oppskriften.
Men akk... det ble så rart.

En erkjennelse av livets realiteter...

Man kommer av og til et punkt hvor man bare må bite i det sure eplet og erkjenne livets realiteter (hadde det ikke vært mer naturlig å bite i f.eks. en sitron? Epler kan jo tross alt av og til slumpe til å være søte... men og nok om det).
Det var under en helt ordinær "slapp av på sofaen med litt sjokkis"-lørdagskveld det skjedde. Tv2 beriket lørdagskvelden med et nokså intetsigende program der hensikten er å hedre fjorårets beste reklamer. Prinsippet er da sånn omtrent slik: Vi viser flest mulig reklamer, flest mulig ganger, på kortest mulig tid. Ikke videre stor underholdningsverdi, men likevel.
Det var under avspillingen av en av fjorårets reklamer, at man plutselig fikk et øyeblikk av selvransakelse.

"I morgon i morgon, men ikkje i dag".  Refrenget ljomet som et slag i magen. Ingen tvil. Dette var jo en film om vår lille verden. Fins det ikke regler for slikt? Kan man bare lage slike musikkvideoer uten opphavets tillatelse? Hva med hensynet til privatlivets fred?
Som et ledd i denne selvransakelsen (og kjedelige erkjennelsen) har man nå tenkt ut en liste med prosjekter som ganske umiddelbart skal settes i gang. Her skal ord settes om til handling, her skal resultater vises fra første stund.
I morgen riktignok. Ikke i dag (det er jo tross alt NM på ski!).

Se selv og bedøm:
"I morgon, i morgon"

Neste år, da skal jeg...

                                                    Måtte 2015 bli et heidundrende år!

Travelt i desember, sa du?

Bilder av julebakst. Vaskefiller i fri dresur. I butikkene har det vært nisser og lys en evighet. På tide å bli stresset til jul?
Svaret er entydig: Ja, mest sannsynlig på høy tid.
Men i år ser julestresset til å ta en helt annen retning enn tidligere år. Riktignok er man like sent ute med å starte tidlig i år også (selv om fjorårets mantra, som året før der og året før der igjen, var "neste år, da skal vi starte tidlig med juleforberedelsene, da!). Som om det kom som en overraskelse. Heldigvis er man satt sammen slik, at legemet tar ikke nevneverdig av for et hvert stressmoment. Man kan faktisk klare å forholde seg rolig i de fleste stressituasjoner (noen vil nok synes at man agerer i overkant mye i sirup til tider...). Men i år er noe annerledes. Det begynte sist uke. En gryende uro, en liten klump i magen som liksom ikke ville forsvinne. Stadig nye hint om at dette vil bli en desember av de sjeldne.
Det er bare å bite i den sure rakfisken (beklager til alle rakfiskelskere, men det er jo helt hinsides å spise fordervet fisk) og innse fakta: Det blir en travel desember.
Det begynte så uskyldig. Man skulle bare støtte et idrettslag på jakt etter nye kroner til klubbkassa. Selvfølgelig støtter man opp. Det skulle da bare mangle. Kalender ble innkjøpt. Ja, kanskje kan man vinne et og annet i den glade førjulstid også? Men så viste det seg at det var et idrettslag til, som så sårt skulle hatt litt støtte til en fotballturnering neste år. Ja ja... dobbelt opp med kalendre, dobbel vinnersjanse! Samme dag kom det en hyggelig mail fra en sportsbutikk man såvidt erindret å ha handlet med for flere år tilbake. Det kan tydeligvis ikke gå så godt for denne kjeden, for de hevder fortsatt at jeg er deres VIP-kunde. Og det etter kjøp av en t-skjorte i 2011. Vel, man får jo litt ansvarsfølelse for bedriften når man innser at det kanskje da ikke går helt bra om dagen, så da de inviterte til å delta i årets julekalender på nett, da godtok man selvfølgelig.
Ikke lenge etter kom det ramlende inn den ene mailen etter den andre, firma som takket for i fjor, og som håpet på like hyggelige bekjentskaper denne førjulstiden som i fjor. Og selvsagt med invitasjoner til årets julekalender fra alle og enhver. Samvittighetsgenet trådte fram i all sin prakt. Det ville jo vært skikkelig dårlig gjort ovenfor de andre firmaene å ikke delta, når man så ivrig meldte seg på den første. 
Resultat: Tidenes kalender-desember står for døra.
For å rekke over det hele (man har da tross alt en jobb også), har man måttet lage en nøye tidsplan for hver dag i advent. Uten å stille vekkerklokken ti minutter tidligere fra mandag av, ville nok ikke tidsskjemaet gått i hop. Nå venter en nøye plan over åpning og deltakelse og besvarelse og grubling og ny besvarelse i x antall julekalendre 24 dager til ende. Kan skjønne det blir travelt! For når skal man få tid til julegaveinnkjøp, vasking (og det som verre er... eller, det er vel omtrent det verste. Vasking er traurige greier!), baking og adventskos? Her må man nok ta nettene til hjelp. Så herved er omgivelsene advart: Går man rundt som et vrak, med øyne som strek, er det grunnet..... ja, nettopp.... julekalenderen. Eller rettere sagt: Julekalenderne.

Hva skjedde med den helt uforpliktende sjokoladekalenderen med uspiselig (men akk, så hyggelig) sjokolade som vi hadde da vi var små? Hvor på veien endte man til å bli handelsnæringens yndlingsobjekt, helt fri for antenner når det gjelder skjult reklame og hinsides påvirkningsevne?

Allerede før adventstiden er i gang, kan man slå fast: Neste år, da skal vi starte tidlig med juleforberedelsene da. Og da skal vi lage kalenderen selv!

Lykke til med adventstiden!