
Med livet som innsats tok man i dag beslutningen om å bevege sitt legeme utendørs. Gårdagen var ikke egnet for noen som helst bevegelse, og dagen ble således også tilbrakt innendørs.
Det var derfor med en viss forventning man i dag skulle få et snev av frisk luft. Lite ante man da at man skulle komme midt i et gigantisk spareprosjekt.
Men etter litt ettertanke har man kommet fram til at opplevelsen er jo egentlig logisk. Det skulle jo tatt seg ut om man brukte opp strøsanden på nåværende tidspunkt. Det kan jo komme en dag hvor det er virkelig glatt. Og da hadde det vært ganske irriterende om man hadde brukt opp strøsanden på en helt ordinær speilholke.
Nei, etter å ha satt saken litt i perspektiv, er man faktisk villig til å ikke nevne den voksende blåflekken på låret med et ord. Man skal ikke under noen omstendighet nevne bilene som støtet sammen på parkeringsplassen, og man lar det forbigå i all stillhet at minst to til ramlet så lange de var (og den ene var faktisk ganske så lang!) på fortauet.
Og hva er vel egentlig en slik bagatell på en sådan dag? Få ting kan vel måle seg med Plumbo-fadensen i en sådan stund. Ingen har tid til å bekymre seg for føret, når man heller kan kommentere de som har kommentert at noen kommenterte at noen hadde funnet på å kommentere en sleivete kommentar (ja, sånn ca....).
Lenge leve viktige debatter!